Mr Speaker

De fleste i byen har hørt Max Marius Brynildsens stemme på et eller annet tidspunkt. Men mange vet ikke hvem han egentlig er. Det kan du finne ut mer om her:

Når Max begynner å snakke lyder stemmen hans veldig kjent. Hvorfor? Vel, mest sannsynlig fordi de fleste av dere har hørt ham snakke i bakgrunnen på et eller annet lokalt arrangement. I 22 år nå har Max vært idrettsspeaker i Halden. Han har vært speaker for Halden Idrettslag gjennom Halden Byløp, for Halden Cykleklub, for Idd SK, for TTIF, for A-laget til Kvik Halden, for Comet, HK Halden, Halden Håndballforening og ikke minst i fem sammenhengende år for Halden Topphåndball. Blant annet. Merittlista til Max er lang.

Jeg traff Max for en prat på Bryggerhuset, og det ble en interessant time. Sett deg ned med en kopp kaffe, og ta deg tid til å bli litt bedre kjent med 37-åringen fra Halden.

Hjemme hos Max var det alltid sport på TV. Da Max var tre år sto han foran TV-en mens faren så skirenn og ropte «Der kommer Oddvar Brø!». Det lå med andre ord i korta at denne lille karen kom til å bli et sportsinteressert mannfolk. Og det ble han. Til gangs.

Da han var seks år begynte Max å spille fotball. Hjemme på veggen hadde han en oversikt over mål han scoret på trening og kamp. Her var det orden i sysakene.

Var du god?

– Jeg var ikke så verst, sier Max. Jeg scoret ikke så mange mål selv – men jeg var god til å legge lissepasninger, og hadde veldig mange målgivende, så jeg sørga for at andre fikk scora.

Sportsinteressen dreide seg mest rundt fotball og vintersport. Det ble mye tid foran TV-en. Da han ble eldre satt Max foran TV-skjermen og noterte passeringstider for samtlige langrennsløpere ned på et ark.

-Jeg satt med stoppeklokka foran TV-en og tok tiden på egne steder. Jeg klarte ikke å vente til kommentatorene fortalte sine passeringstider.

Favorittkommentatorene på TV var radarparet Jon Herwig Carlsen og Kjell Kristian Rike. En gang tidlig på 90-tallet fikk Max treffe den ene halvdelen av den legendariske duoen. Max var på familieferie i Spania, og satt med familien på flyplassen og venta på et forsinka fly. Plutselig spotta Max Kjell Kristian Rike på en kafé. 12 år gamle Max trodde ikke sine egne øyne. Han tok mot til seg og spurte kommentatoridolet sitt om han kunne sette seg ned og snakke litt om sport, og kanskje få en autograf.

-Etter en halvtime kom mamma bort og sa: Nå synes jeg kanskje du skal la Kjell Kristian få være i fred. Da svarte han at han aldri hadde møtt en ung herremann som var så kunnskapsrik når det gjaldt sport, så jeg måtte bare sitte litt lenger. Jeg ble sittende en time til. Da kom mamma og sa høflig nå er det nok.

Max møtte sin store kommentatorhelt i NRK, Kjell Kristian Rike, på en flyplass i Spania da han var 12 år gammel. De to fant raskt tonen og snakket nesten i to timer på en kafé på tomannshånd. Flyet til Norge var kraftig forsinket. Foto: privat.

Max holder med tre fotballag. Leeds er Max sitt engelske lag, og så holder han med Rosenborg. Men til tross for kompisenes nådeløse erting, insisterer Max på å holde med et tredje fotballag.

-Jeg ble forelska i det italienske landslaget under fotball-VM i Italia i 1990. Favorittspilleren min er Roberto Baggio, som spilte på Juventus. Dermed ble Juventus et nytt favorittlag fra høsten 1990.

I 1994 fikk Max sin andre store sportsopplevelse live, kanskje den aller største han noen gang har hatt – utenom den gangen han så IFK Göteborgs gruppespillkamper live i Champions League med sin eldre bror Christer året før. Han fikk nemlig bli med faren sin til Lillehammer-OL.

-Jeg var så heldig at vi hadde billetter akkurat den dagen Norge gjorde det absolutt best under hele Lillehammer-OL. Vi var til stede da Espen Bredesen tok gull foran Lasse Ottesen i normalbakken. Jeg og pappa sto rett foran Jens Weissflog da han viste den berømte fingeren til publikum. Det føltes som om den fingeren var retta vinkelrett mot oss.

En drøy halvtime etter rennet fikk Max og faren hans se Lasse Kjus & Co briljere i alpinbakken på Hafjell, på storskjerm fra hoppbakken. Det ble tre norske på pallen.

Max var ikke gammel nok til å tippe under Lillehammer-OL, han var jo bare 12. Men han spurte pappa pent om han kunne få tippe på en spesiell ting; nemlig hvor mange medaljer Norge kom til å ta.

-Det er ganske vanskelig å gjette riktig på sånt, men det klarte jeg faktisk. Det ble 26 medaljer på Norge. Det var stort.

Da han ble tenåring fikk Max helseproblemer. Fotballen ble plutselig et ork.

-Jeg fikk utrolig dårlig pust og klarte nesten ikke å løpe lenger. Dårlig kondis, tenkte jeg, så jeg kjørte på med mer trening. Jeg jogga hjemme hver dag i tillegg til alle fotballtreningene.

Den ekstra treningen hjalp ikke. Max fikk astmamedisiner, men det hjalp heller ikke. Etter noen undersøkelser viste det seg at han hadde hele 25 prosent nedsatt lungekapasitet. Grunnen var at Max hadde «traktbryst», det vil si at ribbeina ikke vokser ut riktig, og presser inn mot lunger og hjerte. En syvtimers operasjon fulgte. Legene snudde ribbeina til Max.

-Jeg mista motet etter operasjonen. Det tok lang tid før jeg kom i form igjen. Jeg ga meg med fotballen og begynte med golf i stedet. Jeg kvalifiserte meg til NM som 16-åring og kom på tiendeplass i prøverunden. Men i konkurransen gikk det dårlig. Jeg skalv som et aspeløv foran hvert eneste slag og endte på sisteplass. Det var et mareritt som aldri vil bli glemt! Året etter satte han og golfkompisen Jørn Tangstad Gulbrandsen en soleklar norgesrekord, som står den dag i dag. De spilte golf sammenhengende i 25 timer på banen i Halden!

Årlig går turen til Italia med Max’ gode Halden-venner i Oslo for å heie fram Juventus. Her ser kameratene selveste Ronaldo bli matchvinner mot Lazio på Olympiastadion i Roma. I en stor lojal kameratgjeng har både Brynildsen og kompisen Jens Kristian Borge fått tilnavnet primus inter pares. Foto: privat.

I 1997 fikk Max sitt første speakeroppdrag.

-Det var Geir Andersen fra Team Halden som tok kontakt. Geir visste at jeg var en sportsidiot, så han lurte på om jeg kunne kommentere en fotballturnering med eliteserielag i Halden ishall. TV 2 filma hele turneringa. Det var stas. John Carew var med.

Samtidig fikk Max seg jobb som frilansjournalist i HA. Først i sportsredaksjonen.

– Daværende sportssjef i Halden Arbeiderblad, Thomas Lilleby, skulle intervjue meg. Han ville teste kunnskapene mine med en sports-quiz. Han syntes nok jeg var litt ung. Jeg var frekk nok til å si at jeg ville ha ekstra vanskelige spørsmål, og det fikk jeg. Han ble imponert da jeg fikk full pott på quizen.

Max fikk jobben. Litt senere ønsket TTIF Max som speaker da klubben fikk i oppdrag å være vertskap for U-landskamper for jenter 16.

-Da var jeg litt nervøs og spent. Jeg måtte spille riktige nasjonalsanger før hver kamp for eksempel, der var jeg veldig redd for å gjøre feil, men det gikk bra.

Max var også speaker for Kvik HFK en del år senere da de arrangerte landskamper for U-landslag på Halden stadion. Den gang ukjente Martin Ødegaard var med.

-Det som var gøy da var at Stig Inge Bjørnebye og Nils Johan Semb fra NFF kom opp til speakerbua og takka meg for en svært profesjonell innsats. Det var moro. Da fikk jeg sterke indikasjoner på at jeg skulle bli Kviks faste speaker fra neste sesong. Slik ble det ikke. Men ringer de og trenger folk i bua så er jeg på plass.

Det ble etter hvert mange ulike speakeroppdrag. Men så flytta Max til Trondheim. Etter førstegangstjenesten på Værnes og Rygge fikk haldenseren smaken på trønderlivet. Når det ble tid for å velge et studiested i 2002 valgte Max Trondheim. Hvorfor ikke bo i byen til sitt norske favorittlag? Sommerro-gutten valgte medievitenskap som studieretning. For å spe på studielånet skaffa han seg jobb i den nyåpnede butikken på Lerkendal.

-Halve butikken var en vanlig Narvesen-kiosk, forteller Max, og den andre halvdelen var Rosenborg-butikk. Det ene øyeblikket solgte jeg Rosenborg-trøyer og fotballer, og det neste solgte jeg baconpølser i brød og gigantiske travkuponger.

Hver dag kom spillerne innom kiosken.

-Jeg ble jo godt kjent med spillerne, og fant fort ut hvem som snusa og hvem som likte å tippe litt hardt og sånn. Det var gøy å jobbe der. Jeg hadde en fantastisk sjef i Boye Aune. En mann med stålkontroll. Han disiplinerte meg også mye. Den første gangen jeg traff Nils Arne Eggen kjefta han på meg. Jeg prøvde meg på mersalg da han leverte inn lottokupongene, og sa Nå må du jo ha en Joker også? Da ropte han med høy røst: Jeg MÅ ingenting! Men etterpå smilte han til meg og ga meg en tommel opp på vei ut. Han lærte meg at også utenfor banen burde man rendyrke det man er god på. En ekstremt intelligent mann.

Max ble kjent med spillerne på Rosenborg. Etter hvert utvikla han et nært vennskap med Rosenborg-legenden Bent Skammelsrud. Max, Bent og en annen Rosenborg-spiller; Azar Karadas, ble tippekompiser.

-De tippa ganske hardt. Jeg ble med på noen store bonger med dem, men det gikk jo ikke an å tippe sammen med dem på sikt. De hadde jo svære lønninger, mens jeg tjente jo ikke så mye som vanlig ansatt i butikken. Men det var en gang vi dro inn seksti tusen hver på en V75. Selv om de er glade i spill og aldri har lagt skjul på det, så må jeg si at jeg kjenner knapt en mer fornuftig mann enn Skammelsrud. Alltid jordnær også. En artig funfact om røffe Azar er at han var sykelig besatt av Hotel Cæsar. Det var vi begge. Ellers var det jo rått da han scoret to mål mot Inter.

Max tjenestegjorde i ett år for Luftforsvaret. Rekruttskolen på Værnes på vinteren var røff og spennende. Mye av tiden senere på Rygge ble preget av at Max dessverre fant en medsoldat som hadde hengt seg i en mørk kjeller. Han hadde ikke møtt opp til posten sin. Foto: privat.

– Jeg må nevne en gang jeg ble tatt litt på senga på Lerkendal. Ingen ringere enn Ole Einar Bjørndalen kom inn i butikken. Han spurte om vi tok i mot post. For han hadde et meget viktig brev som hastet. Til skifabrikanten hans i Frankrike. Ja, det er ikke noe problem glapp det spontant ut av meg. Men vi tok jo ikke i mot post, vi solgte kun frimerker. Han ga meg brevet og takket høflig. Da måtte jeg rett og slett bare dra ned gitteret og stenge hele butikken, kaste meg i bilen og kjøre bort til nærmeste røde postkasse, he he. Verdt å nevne er også det at jeg i 2003 eller 2004 stakk av med seieren i TV 2s kommentatorkonkurranse «Hvem er den neste Lillelien?» Mitt bidrag ble vist i beste sendetid og presentert av selveste Davy Wathne.

Under kampene var det rolig i den ellers travle butikken. Da snek Max seg ut døra til stadion og så kampene. Han levde i takt med lagets opp- og nedturer, og så over to hundre treninger live med Nils Arne Eggen i aksjon før han startet sine arbeidsdager. Den kampen Max husker best er avskjedskampen til Bent Skammelsrud og nevnte Eggen. De gikk æresrunde etter 1-1-kampen mot franske Lyon.

-Da gråt 21.000 trøndere på tribunene. Det var sterkt.

I tiden i Trondheim vikarierte Max også i Adresseavisa. I 2006 ble Max headhuntet fra Lerkendal-butikken til å drive en Narvesen i Trondheim sentrum. Den sjansen kunne han ikke la gå fra seg. Men jobben tok fort over hele livet til unggutten. Han fikk til en vekst på 25 prosent, omsatte for 70.000,- på 17. mai, og fikk beskjed om at han skulle få en enda større butikk hvis han bare holdt det gående. Men fremgangen kostet.

-Jeg jobba hele døgnet. Jeg mista meg sjøl totalt. Begynte å sove på gulvet bak kassa på natta. Fremgang var det eneste jeg hadde i hodet. Jeg klarte ikke å begrense arbeidsmengden, var for dårlig på å delegere ansvar, og sov nesten ikke. Til slutt fikk jeg sterke hallusinasjoner og vrangforestillinger. Det var rett og slett jævlig å leve med.

Max havna på sykehus. Utbrent. Han følte han gikk fra himmelen til helvete. Han mista butikken sin, ble langtidssykemeldt, og flytta fra Trondheim. Til Bergen. Der prøvde han seg på sykepleierstudiet, men endte opp med å gå lei av både anatomi og regn og flytta hjem til Halden igjen. I 2009 fikk han fast fulltidsjobb i helsevesenet i Halden kommune, og startet også som støttekontakt. I tillegg ble det comeback i lokalavisa.

I 2009 ble Max kontaktet av håndballtrener Jonas Wille.

-Jonas skulle med sin gode venn Erlend Lund skape håndballfeber i Halden med et seriøst langtidsprosjekt, forteller Max, så han fortalte meg om prosjektet han nettopp var i gang med. Han ville ha en profesjonell speaker, og jeg ble en ivrig ildsjel der i fem år. Laget også flere årlige sesongaviser og artikler for klubben på nettet.

I 2014 rykka Halden Topphåndball opp til eliteserien.

-Det var moro å få være med på det, når man hadde vært med fra starten. Det var en fantastisk tid. Jeg ga flere spillere kallenavn, som de bar på banen i mange år etterpå. Jeg tror jeg skiller meg ut fra mange andre idrettsspeakere ved at jeg også er veldig glad i å reise og se klubbene mine i aksjon også når de er på bortebane. Jeg hadde mange hyggelige turer med Halden Topphåndball. Jeg er ikke speaker for Kvik Halden, men dro selvsagt og så de på Vestfossen i fjor høst da de rykket opp. I bussen til Kvik Eldres. Stemningen var enorm.

Men midt i perioden som speaker og journalist for Halden Topphåndball fikk Max nye helseproblemer.

-Jeg fikk problemer med å gå. Jeg ble lagt inn på Moss sykehus med «tidenes CRP», og måtte ha rullestol i to uker for å komme meg fra senga til badet. Ingen der visste hva som feilte meg.

Etter åtte uker i sykesenga på revmatologisk avdeling og mange prøver senere fikk Max en mirakelmedisin intravenøst. De hadde funnet ut at Max hadde alvorlig revmatisme. Senere utvikla hans revmatisme seg til den mest alvorlige formen for Bekhterev. Nå må han ha kostbare injeksjoner tre ganger i uka, som han setter selv. Dette har gitt god framgang i hverdagen og han har kommet så smått i gang med trening igjen.

I 2015 meldte Max Marius Brynildsen seg på Norske Talenter. Han ville fremføre egne dikt, for det hadde ingen gjort i konkurransen tidligere. Han ville være en poesiambassadør. Max meldte seg på som Skalden fra Halden. Han kom videre fra de første innledende rundene hos produsentene, men da han fremførte foran dommerne fikk han kjeft. Til tross for stående ovasjoner fra publikum.

Se klippet fra Max’ diktopplesning på Norske Talenter her.

Max måtte psyke seg opp lenge foran speilet hjemme på Sørhalden før han satte snuten mot Nydalen og Norske Talenter i 2015. Foto: Privat.

-Jeg var stornervøs. Det var Bjarne Brøndbo, Linn Skåber, Suleman Malik og Mia Gundersen som var dommere. Jeg fikk fire X-er. Bjarne Brøndbo ble sur. Han syntes diktlesinga mi var noe tull. Han spurte: Heter du Max Marius, eller er det bare tull det også? Navnet mitt forveksles ofte med Max Manus når jeg møter folk for første gang. Kanskje var det det Bjarne Brøndbo stusset på.

Men Max Marius tullet ikke. Max er oppkalt etter morfaren sin, og norgeshelten Max Manus er faktisk Max’ aller største helt i livet.

-Jeg drar inn til Asker for å legge blomster og kranser på graven til han og kona Tikken innimellom. Folk synes jeg er gæern som gjør dette. Men folk reiser jo over hele kloden for å se Elvis sin grav på Graceland. Da blir ikke Asker lange turen for meg. Jeg har også dratt til graven til Gunnar «Kjakan» Sønsteby i Oslo flere ganger, og lagt blomster der og hos andre sentrale motstandsmenn fra krigen jeg har lest om. Jeg ville gjerne gjøre et intervju med Anne-Karin Sønsteby, siden hun er fra Halden. Men det ble aldri noe av.

Årlig reiser Max Marius Brynildsen og pynter graven til norske motstandsmenn fra krigen. «Jeg er meget dedikert overfor disse nasjonalheltene, og ikke minst takknemlig». Max Manus er uten tvil den største helten. Han døde på Max Marius sin bursdag i 1996. Foto: Max Marius Brynildsen.

Opptredenen på Norske Talenter var ikke den eneste gangen Max fremførte et dikt. Han har skrevet mange dikt, mange av dem er humoristiske. Ett av dem er imidlertid dønn alvorlig. Det handler om Max sin avdøde mormor, og ble fremført i Fredrikshalds teater.

-Publikum satt som tente lys, klappsalvene varte i halvannet minutt, og sjelden har «Skalden fra Halden» blitt mer satt ut. 

For 11 år siden giftet moren til Max Marius seg med Øivind Kvitnes. Plutselig var Max i familieselskaper med Henning Kvitnes. En artist han hadde lyttet mye til i mange år.

-Jeg må innrømme at jeg var litt starstruck de første gangene jeg traff ham. Men Henning er en utrolig hyggelig, jordnær og nedpå fyr. Hans enorme raushet overfor Kirkens Bymisjon er noe vi alle burde sette stor pris på. Min stefar Øivind kan jeg heller ikke skryte nok av. Han er kanskje den beste mannen jeg har møtt, i tillegg til Melkior, en god venn i Trondheim. Ottar er den tredje Kvitnes-broren. Han er også en veldig fin fyr som jeg er veldig glad i. Han hjalp meg å pusse opp, blant annet Jeg har bare flotte ting å si om alle tre. Mine to andre onkler Roy Nordbakke og Arne Grue er også velkjente skikkelser for mange i Halden. Pappa Roalds bror Tor Egil Brynildsen døde dessverre av kreft.

Barnebarna til Max sin stefar Øivind Kvitnes har beriket hans liv. Her har han Patrick Folmer Kvitnes på fanget under Jonathann Løvehjerte Kjølerbakkens konfirmasjon i fjor. Jonathann og Max elsker å krangle om Liverpool eller Juventus er best, og i år kunne YNWA-Jonathann juble soleklart høyest.

Max ser tilbake på oppveksten sin med stor glede.

-Jeg har de beste foreldrene i verden. Jeg hadde verdens tryggeste og fineste oppvekst, med helt fantastiske naboer. Jeg vil si at min mor Inger-Lise er mitt aller største forbilde!

I 2017 ble faren til Max syk.

-Det var veldig tungt for oss barna. Pappa har aldri vært sjuk bortsett fra da han måtte bytte en hjerteklaff. Han har aldri vært borte fra jobben. Han ble sjømann som 15-åring og har vært i over 100 land. Lærte seg tidlig å bli selvstendig. Så ble han pensjonist og skulle nyte pensjonisttilværelsen. Da fikk pappa Alzheimer. Det føltes urettferdig. Sykdommen eskalerte uvanlig fort, ifølge legene. Nå bor pappa på nye Bergheim, og vi besøker ham så ofte vi kan. Søsteren min Christina er utrolig flink, hun er der masse. Til tross for barn, full oppussing, jobb og sangoppdrag.

Max og spesielt søsteren Christina har et nært forhold. Til tross for at hun og deres yngre bror Simen rett og slett hater sport. Interessen for musikk deler de imidlertid alle sammen. Max er veldig glad i musikk. Musikken er nesten like viktig som sport og Max elsker å gå på konserter i kultursalen. Den artisten han liker best å se live er Lars Winnerbäck.

-Jeg mener November Rain av Guns n´Roses er tidenes beste låt, mens jeg vil også trekke fram Ingen Tid Å Miste som min favoritt blant Henning Kvitnes sine norske låter.

Max er også stor fan av søsteren Christina.

-Christina er så flink, hun er jo både en dyktig skuespiller og sanger. Høyt utdannet som musikalartist i Sverige er hun også. I år skal hun ha egen julekonsert, med fullt band, i teateret 19. desember. Det er på tide hun har en egen konsert, så det gleder jeg meg til.

Max har mange onkelbarn han er stolt av.

-Men jeg har jo kun to i blodet, som det heter. Kino er liksom det vi finner på jeg og gutta. Vi elsker å gå på kino. Jeg er utrolig stolt av Amanda på åtte år, som er den tøffeste jenta på Comet, og veldig dyktig på skolen. Ellers sjarmerer jo Christinas datter Tuva oss med nye ord for hver uke. Hun har nylig fylt to år. Hun er gullet mitt!

Lille Tuva kom til verden en vakker dag i mai i 2017. Max’ søster Christina og hans svoger Philip kunne konstatere at fødselen hadde gått vellykket for seg. Da Christina fødte Tuva sto Max på Nyborg og kommenterte et Norgescupritt i terrengsykling. Dagen etter gikk turen selvsagt til Kalnes. Foto: privat.

Speakeroppdragene øker stadig i antall. Dette er noe Max alltid får til selv om han har mye vondt i kroppen, han føler det gir ham god livskvalitet. Max fikk etter hvert flere oppdrag for TTIF og er nå fast speaker for herrelaget deres. Før fjorårssesongen fikk han spørsmål fra Idd Sportsklubb om han ville fast være speaker for dem i fotball, men også for mosjonsløpene Monolittløpet, Monolittstafetten og Norgescupritt i terrengsykling som de arrangerer sammen med Halden Cykleklub. Samt ærverdige Stenhoggerrittet på Nyborg. Det ville Max. I år laget han også sponsoravisa for Idd SK, sammen med sportslig leder Geir-Atle. I 2018 var Max speaker og dj under Hvaler Triatlon.

-I tillegg har jeg vært speaker for Halden Byløp i tre år. Det krever sin mann. Man skal bære et arrangement i fire timer. Men det er veldig, veldig gøy. Oppdragene jeg har hatt for nystartede Halden Håndballforening er også morsomme, og å bidra som speaker for Grimsrud Cup i Remmenhallen er selvfølgelig også artig og givende. Det har jeg gjort i syv år totalt.

Max føler han har tillit i byen. Men han setter strenge krav til seg selv som speaker.

-Jeg tror at en god speaker bør være en som er genuint opptatt av det han eller hun formidler. Jeg er alltid spent før jeg skal i aksjon. Men jeg er ikke så nervøs nå som jeg var før arrangementer tidligere, for med den kompetansen jeg har opparbeida meg føler jeg meg alltid trygg på jobben jeg skal gjøre. Det viktige er å holde fokus over tid. Ting kan skje mens man tar seg en slurk med drikke, og hvis jeg går glipp av et gult kort kjefter jeg på meg selv.

Max stiller alltid godt forberedt til oppdragene sine.

-Det er ikke bare å møte opp. Jeg forbereder meg ved å lese meg opp på navn, og på hvordan lagene og utøverne er formmessig. Hvordan gjorde de det i fjor? Jeg leser meg opp på nettet. I gamle dager måtte jeg bruke leksikon før mesterskapene på TV. Rike, Carlsen og Karen-Marie Ellefsen og de folka der satt nok og kikka på gamle NRK-opptak som forberedelser.

-Det var ufattelig trist at Rike gikk bort så tidlig. Jeg savner det radarparet fremdeles. De utfylte hverandre så bra. Carlsen var evig optimist, mens Rike var mer realist, nesten pessimist.

Max er en følsom fyr. Men han er ikke så god på å være trist. Max har ifølge ham selv ikke grått fysiske tårer siden avslutningsseremonien på Lillehammer i 1994.

-Den kvelden gråt jeg. Det rant i strie strømmer. Jeg har ellers hatt to seriøse forhold som har røket. Avstandsforhold er aldri lett. Jeg, som mange andre, har opplevd en del vonde ting i livet. Jeg har spist meg glad når livet har buttet i mot men nå har jeg slutta med det. Jeg er midt i en livsstilsendring, faktisk. Men svært mange kilo gjenstår, skal sies. Det er utfordrende grunnet mye kortison. Skriving er terapi og bokutgivelser er målet på sikt. Utvilsomt!

Max har opplevd en del triste ting. Han har møtt veggen kraftig flere ganger. På barneskolen gikk jenta han hadde følge med gjennom isen og døde. I militæret var han den som fant en medsoldat som hadde hengt seg, som ikke hadde møtt opp til posten sin. Men han er optimist.

-Jeg og min bestekamerat gjennom hele livet, lærer Jens Kristian Borge, vi har et noe spesielt livsmotto som vi laget for ti år siden: «Ny dag – nye nederlag». Selv om vi er optimister er vi da alltid forberedt på en dårlig dag. Livet er skjørt, men sammen er vi sterke!

Kommentarer

kommentarer