Mørkets melodiske fyrste

På oppfølgeren til «Isebakke» har MORK, også kjent som Thomas Eriksen, gitt plass til det melodiske i en ellers svært mørk og mystisk genre.

Artist: MORK
Album: «Den Vandrende Skygge»
HSP Productions

Norwegian Black Metal. Med mye av opphavet fundamentert i Norge, ble denne subkulturen utviklet i farvannet til Death- og Thrash Metal tidlig på 90-tallet, først frontet av band som Mayhem, Immortal, Darkthrone og Burzum. Denne mer ekstreme genren under Heavy Metal-flagget har godt verdensomspennende fotfeste etterhvert, og har åpnet dørene for mange nye utøvere.

I Halden har vi MORK. Vår egen mørke fyrste, som er aktuell med et ferskt album i disse dager; «Den Vandrende Skygge». Intro-tracket «Skogens Dyp» setter en slags atmosfære og skaper spenningen man skal ta med seg videre i albumet.  Man vil helst ikke vite hva Thomas Eriksen har snublet over i Halden og omegns skogspartier. Og man tenker kanskje at man ikke trenger en sopptur med det første.

Black Metal-genren er en mer utagerende gren på Heavy Metal-treet. Oftest kjennetegnet med vokalformen «growling», som høres ut som en enorm belastning på stemmebåndene, men det er en helt egen innstudert teknikk som slett ikke er så farlig som den høres. Thomas Eriksen, som for øvrig er MORK, i form av at han spiller alle instrumenter selv, mestrer fint å formidle stemningen og mystikken, og med tanke på debutalbumets lokale tittel «Isebakke», er det nesten litt vakkert å tenke på at dette antakeligvis er inspirert av vår omegn.

Fra åpningssporet og singelen «I Sluket Av Myra» lokkes vi inn i mørket, og MORKs produksjon føles som en live-recording. Det er lite jålerier og lek med symfoniske synth-tepper, som noen av broderbandene opererer med. «Den Vandrende Skygge» byr på distinkte gitar-tepper, og er en bang-on opplevelse med ganske tilgjengelige strukturer. Det er rart å bruke ordet fengende her, men det er flerfoldige fengende grepføringer på dette albumet. Én ting er sikkert; det er mye lyd som til slutt skal mikses, og det kunne med fordel vært «tightet inn» produksjonsmessig, og dermed skapt mer dynamikk i den ville lydskogen (som lydbildet i «Ravnens Natterike Kaller», et av de beste sporene sammen med «I Sluket Av Myra»), men samtidig er dette så «rått» at det mest sannsynlig er produsert akkurat slik artisten ønsker det. Og artisten bestemmer.

Det kan virke som om MORK dekker en ledig plett i sin genre. Han er mester på mystikk, og han gjør det lettere tilgjengelig. Det kan skyldes at Thomas Eriksen har mye musikk i kroppen, og det viser han ved å gi det melodiske sin plass oppi alt det hissige mørket.

Dag Brandth
Anmelder

Kommentarer

kommentarer