Denne helgen skulle egentlig over 1000 mennesker samles oppe ved «Slippen» på Vadet i Tistedal. Men sånn ble det ikke. På grunn av korona-pandemien ble arrangementet avlyst, med beklagelser og lovnad om ny festival neste år!
Men er ikke det innmari trist da? Nå som samfunnet begynner å åpne litt igjen.. ? Og vi som har sittet inne på hjemmekontorene våre og savner andre mennesker og klemmer så mye at vi nesten dåner. Når det nå er lov å gå på pub igjen og lov til å reise rundt på Norgesferie. Og ikke minst nå som været er så fantastisk.
Så da gjorde Festiva-gjengen noe genialt! De bestemte seg for å lage Mini-Festiva: Et arrangment som er bygd på den samme musikkgleden, det samme fantastiske stedet, den like gode serveringen og ikke minst det energiske og entusiastiske publikummet! Men denne gangen med bare 200 tilskuere.
Hvis man var på Festiva i fjor, og opplevde den helt spesielle stemningen, alle kjentfolka, krakker, stoler og pledd spredd utover hele området, lange dokøer og suverent bevertning. Stemninga med knallgode Haldenmusikere, med vakre Femsjøen som bakteppe, og 1000 mennesker som synger med på Onkel Tuka sine velkjente låter… Kan det virkelig bli like kult med noe som bare er 20% av fjoråret?
JA! Vet du hva, det kan til og med bli bedre!
Mini-Festiva er noe av det koseligste, fineste og kuleste jeg har vært med på, på lenge! Vi har hungret etter kultur, andre mennesker og gode opplevelser i flere måneder nå, og jeg kan ikke komme på noen verdens ting som er bedre enn å starte sommerferien med den herlige gjengen jeg møtte oppe i Vadet i går.
Scenen var rigget opp, som i fjor, med Femsjøen som bakteppe. Da trenger man ikke masse fancy lys, røykmaskiner eller masse dilldall på scena. Samme hvem som står der oppe, så er det rett og slett bare vakkert, med vannet, trærne og kveldssola som lager en helt magisk ramme.
Man trenger forsåvidt ikke 1000 Haldensere for å lage god stemning heller! Jeg er sikker på at 50 Haldensere hadde vært nok til å lage helt knall stemning i går. Og vi var så heldige å være 200, et antall som både føltes trygt, intimt nok, men som allikevel laget nok lyd og stemning til at jeg følte at jeg virkelig var på festival.
Her var det både yngre og eldre folk, det var menn og damer, Tistdølinger og byfolk. Det var til og med tilreisende fra Tønsberg, som var her ene og alene for å hyle og synge med til Onkel Tuka.
I tillegg til alle disse herlige, sommerkledde og lystige publikummerne, var det selvfølgelig artistene. Og for noen artister vi har her i Halden. Jeg blir helt stum av beundring jeg!
Kvelden startet med «Roy Willy Olsens A-lag» En særdeles passende tittel! Her møtte vi alle fra den nydelige Hege Brynildsen, med sin sarte og sterke stemme, til Thrond Asker, som kom rett fra opptrening på Bakke og som leverte helt kanonbra, til Ole Evenrud, som hadde med seg publikum fra første strofe. Høydepunktet i denne bolken var nok allikevel Aasmund Kaldestad, som sang en slags bluesversjon av «Skolevisa» sammen med besetningen fra Onkel Tuka. Med sitt sjarmerende smil, sin lekne væremåte på scena, og ikke minst med ganske mye tyroler-jodling, trampeklappet og lo vi høyt alle sammen!
Når Håkon Ohlgren så bestemmer at bandet skal spille «Heia Dæ`rn» som bandet ikke har øvd på, og egentlig ikke kan, men som de spiller som en kule allikevel, da snakker vi altså.
Vi er ikke mer enn en halvtime inn i kvelden før jeg finner lykken. Varme solgløtt, en svak bris, Femsjøen som bakteppe, mykt gress, fine folk, god mat og drikke og herlig musikk fremført av fremragende, morsomme, genuine og utrolig dyktige musikere. Hva mer kan man egentlig ønske seg da? Jeg blir liggende på gresset å kikke opp i trekronene over meg, og akkurat da er verden bare helt perfekt.
Andre bolk på kveldens program er Pärs Polare, som gjør sine helt egne versjoner av Cornelis Vreeswijks låter. Pappaen min elsker dette bandet, og det gjør selvfølgelig både jeg og resten av publikum også. Her får vi servert godbit på godbit, med slagere som «Brev från kolonien», «Incestvisa», «Mördar-Anders» og en av mine favoritter; «Somliga går med trasiga skor»
Bandet er i knallform, og leverer så det er til å grine av. Publikum kan selvfølgelig alle låtene, og det blir både sang og dans.
Når du da i tillegg får den vidunderlige, litt raspete stemmen til Frank Skovrand på toppen av det hele, kan jo hvem som helst dåne litt.
Dette er desidert kveldens mest lekne band, og når de stemmer i med «Hönan Agda» får pianist Arne Nygaard virkelig vist hva han er god for! Jeg ler så jeg nesten begynner å grine, og morgenen etter har jeg fortsatt vondt i smile-musklene!
Når de mot slutten spiller en av de vakreste låtene jeg vet om, «Veronica», smelter alle pikehjertene på plenen foran scena, og folk drømmer seg helt bort mens de vugger sakte frem og tilbake.
Men hvis vi trodde kvelden og høydepunktene nærmet seg slutt her, så tok vi grundig feil! Etter en liten pause, hvor man både kan gå å tisse, fylle opp glassene og fylle opp magen med en deilig burger, er det klart for selveste Onkel Tuka.
Og om allsangfaktoren var høy tidligere på kvelden, så kan den ikke måles med det vi nå får oppleve! Det er jo her Allsang på Grensen burde vært spilt inn i år! For absolutt alle synger med, danser, trampeklapper, vifter med armene og koser seg noe inn i granskauen den neste halvannen timen. Med et helt eminent band, en vokalist som byr på seg selv så til de grader, et par nye sanger som ingen av oss har hørt før (men som alle allikevel klarer å synge med på når vi kommer til refreng nummer to) så er dette bare gull. Rett og slett helt fantastisk, utrolig morsomt og en helt perfekt avslutning på kvelden.
Vi får låter vi kjenner, låter vi ikke kjenner, og ikke minst låter vi har veldig lyst til å bli bedre kjent med! Slik som den nye «Mitt liv som hund» som er en slags ode til filmen med samme navn fra 1985. En helt nydelig låt, som er så fengende at vi ender opp med å synge med, selv om vi ikke kan teksten. Det er umulig å bli sittende på gresset, her må vi opp å stå! Vi danser, vi klapper, vi ler og vi skåler. Lyden av både oss og bandet kan høres hele veien til «Tistedal sentrum» og vi ønsker alle at kvelden aldri skal ta slutt.
Mini-Festiva er minst like bra, kanskje til og med enda bedre, enn fjorårets Festiva, og jeg syns faktisk litt synd på deg om du ikke har en lørdagsbillett.
For om lørdagen blir like bra som fredagen, ja da har du jammen i meg årets beste festival-opplevelse foran deg i kveld.
Kommentarer