Vinden rusker så ubarmhjertig i trærne på Os. Det er jo stadig bare april. Jeg tenker med bekymring på mine due-venner. Er de ferdige med å bygge sine reder? Jeg ser de jobber. Flyr inn og så ut etter mer materiale til sitt høyst privbate bo. Jeg hører due-far briske seg og kurre intenst overfor due-mor. Hei, hvor de flørter! På begge sider av det rødmalte huset har due-folkene slått seg ned. Slik er det hver vår og hver sommer. Er det de samme due-parene, mon tro?
Jeg lytter. Med velbehag. Det er noe trygt og godt over denne kurringen. Ikke bare et godt tegn på liv i de høye tujaene, men også et stykke familieidyll i miniformat. Ikke er de avhengig av hverken internett eller Kiwi. De har hverandre. Jobber og jobber. Lager due-barn og mater sine unger. De er en en del av naturens gode livshjul. Vakre er de også. Deres hoder er kloke.Due er også et slektsnavn, der driftige medlemmer i sin tid begynte å produsere «Eggemelk-sepen». Det står respekt av slike Duer.
En gang i Roma kom jeg over et hotell som het Due Torri. Det ligger stadig midt nede på Marsmarken. Det er ikke store saken, men idyllisk nok. Dengang jeg bodde der – i påvente av audiens hos Pave Paul VI, var det et rimelig kryp-inn. Det tror jeg det stadig er. Men rimeligvis nå i oppusset standard. Jeg husker badematten kom flytende forbi sengen, der jeg fortsatt hvilte. Badet lå høyere enn soveværelset. Vannet rant over på grunn av en ivrig dusjer.
Men altså disse kurre-vennene. Mine duer på Os, de er neppe brevduer. Jeg har ikke sett de har hatt hverken konvolutter eller andre meldinger i sine nebb. De får lov til å være seg selv. Punktum. Vi er venner, duene og min kohort – det nye moteordet, som jeg i min naivitet til å begynne med trodde hadde noen med kuer å gjøre. Men jeg var nok en tanke for meget i dyreriket, der!
Bilder: Pixabay
Kommentarer