Det var en gang en rød katt. Jeg møtte ham på Torvet. Han var tam, kastrert og vennlig. Jeg tenkte: Så vakker du er da, pus! Han var rød i pelsen og ytterst sjarmerende i sin opptreden på brostenen.
Jeg drev på den tid min fiskeforretning i Basarene, Stangs Lille Populær. Det var en særdeles gemyttlig tid. Jeg stekte fiskekaker for åpen dør og skravlet med damene, som kjente dragningen mot de varme kakene. Det var mye moro og spas i det som skulle bli Haldens siste rene fiskebutikk.
Men det var altså pus. Dag etter dag dukket han opp. Jeg tenkte: Hvor hører du vel hjemme? Neste dag møtte han meg i bakgården. Svært sulten og tørst. Jeg hjalp ham med begge deler. Vi hadde sånn sett et utmerket bakgårdsliv sammen etterhvert. Jeg avviste hans tilnærmelser hver gang jeg åpnet bakdøren – og han ville inn.
En vakker morgen var ikke katta å se. Han er vel ruslet hjem til sin familie, tenkte jeg. Da jeg hadde holdt på å åpne butikken så jeg til min forskrekkelse at min røde pelsvenn lå og sov på vekten inne i butikken! Han hadde sneket seg inn i det øyeblikk jeg låste for dagen. Sett en slik snik!
Ut med deg pus! Vi er riktignok blitt gode busser, men inne i butikken har du ingenting å gjøre. En diskusjon er uaktuell!
Din mat skal du få i bakgården!
Kuldegradene begynte å komme. Senhøsten rev. Stakkars pus. Skal du fryse ihjel? Min samvittighet hadde vonde dager.
Skal jeg invitere deg med hjem pus? Hvor bor du? Nå har du vært her på Torvet i etpar måneder allerede. Er du en slik pus som er ofret på feriens alter?`Som er blitt satt igjen på Torvet, mens din familie dro på langtur? Hverken katta eller jeg kunne hjelpe til med svaret. Men veien fra tanke til handling var plutselig kort. Hjem til Kjærlighetsstien dro vi.
Husets beboere tok vel imot min røde kattepus, som jeg etterhvert døpte for Piripiri. Alle likte den rød godt, bortsett fra husets imellom ildsinte hunkatt, Minnie. Hun la raskt Piripiri for hat. Noen ganger jaget hun ham ut av huset. Men han kom tilbake.
Etterhvert kunne det gå dager mellom hver gang han kom hjem for mat og kos. Vi lette etter ham. Ryktene sa at han hadde funnet seg et stabil hjem nede på Fridheimjordet. Og det stemte. En dag ringte en vennlig mann på døren:
– Den røde katten har slått seg ned hos oss. Jeg skal inn på sykehuset noen dager, men er raskt tilbake. Han trives så god og er en harmonisk pus. Kan vi beholde ham?
Selvfølgelig sa jeg ja – og lykke til. Han heter Piripiri – som rød pepper, sa jeg.
Siden besøkte vi Piripiri. Han hadde funnet seg et godt hjem.
Foto: Alexas fotos/Pexels.
Kommentarer