Sånn for cirka syv år siden, så ramlet det en fuglunge inn i mitt liv. Jeg holdt på å tilberede et eller annet stykke prima kjøtt på Fabians restaurantkjøkken. Med ett hørte jeg skrik og skrål fra bakgården. Jeg åpnet døren og der lå en brunflekket måkunge og skrek. Han forsøkte å fly, men klarte det absolutt ikke. Han hadde ramlet ned fra taket og kom seg ikke av flekken.
Stakkars lille vesen, tenkte jeg. Ulykkesfugler er også sultne – og tørste. Og jeg inn etter en loffeskive, oppbløtt i melk. Og en romslig kopp med vann. Og denne måkungen, som jeg straks døpte Pipinga, han la i seg. Bakgårdslivet var kanskje ikke så galt der og da, selvom resten av hans familie for lengst hadde fløyet avgårde.
Nesten morgen sto jeg igjen på mitt kjøkken, klar til nye dyster til gjestenes beste. Så hørte jeg igjen ivrige rop fra min nye venn, Pipinga. Han ropte rimeligvis etter mer mat og vann. Og jeg avgårde på lette føtter. Jaggu, var ungen der fortsatt. Hans flyvedyktighet var skrall.
Slik fortsatte vi i mer enn en uke, Pipinga og jeg. Mat og vann. Flere ganger om dagen. Bare han så meg, så skrek han. Jeg var blitt hans redning og matfar.
Så en dag jeg tittet ut i bakgården fantes det ingen Pipinga i bakgården. Hadde kattene tatt ham, tro?
Stakkars, min fuglunge!
Så skrek det fra andre siden av Fabian – på siden ut mot Torvet. Så sannelig sto ikke Pipinga der og ventet på meg. Brått var jeg der – med mat og vann. Den luringen! Jaggu, hadde han klart å fly over taket! Vi fortsatte med foring og en lett skravel også neste dag. Han så lurt på meg, Pipinga.
Dagen derpå, da var det ingen fugl å se på Torvet. Han hadde klart det vingespenn en ung måkegutt skal ha.
Trist at han forsvant? Nei, bare naturens vei. Det plutselige forhold hadde mye godhet i seg.
Kommentarer