Min tiger, Petra

Hun er en snodig personlighet, min kattepus. Hun heter Petra – og ligner slettes ikke på kjæresten til 91 Stomperud. Petra er en bengaler – og har klare likhetstrekk med en tiger – med alt det medfører av verdighet og selvstendighet. Hun har en nesten utagerende trang til å meddele seg. Hun er skravlete! Og Petra er et voksent hunnkjønn – uten evne eller lyst til å legge bånd på alt hun bærer på. Av fødsel er hun en Særpe-jente!

I våken tilstand skravler hun uten stopp – om det er mennesker tilstede. «Det er noe jeg må si deg, lille mennesket mitt. Så hør etter!»

Når bikkja luftes, sitter hun i gangen, venter utålmodig og forandrer sin mjauing over i basstone – som om lydene kom fra en grov mannerøst: «Kommer du snart inn igjen, bikkja mi?» Og når vovsen Tora, dette yndige og allikevel kraftige blandingsvesen av fire raser i en, er vel tilbake igjen – så vrir Petra toneleiet tilbake til normalen. Hun er lettet og stryker seg innsmigrende mot bikkja, som lukter henne sånn passe interessert i rompa tilbake. Visse tegn på høfflighet har da selv en bevisst gatemiks!

Tora Vovs – Petras milde hundevenn.

Her forleden ettermiddag, som jeg tydeligvis hadde etpar timer fri og jeg nyss hadde slengt meg nedpå en tilstøtende sofa, lukket jeg øynene, men ikke mer enn at jeg i ro og fred kunne iaktta Petras forflytning fra den varme radiator og ned på gulvteppet. Der slo hun kraftfullt med halen, men skjønte nok at jeg var i hvilemodus. Hun holdt kjeft. Hennes interesse konsentrerte seg om en kvadratisk pappeske noen hadde plasser der på gulvet, attpåtil iført et hull av den sort katter med glede kryper inn i. Med den høyre poten forsøkte Petra å bevege esken. Og fikk det til. Så festlig! Tenk å ha en uoppdaget leke!

Jeg spiser virkelig ikke hva som helst. Jeg er jo sjefen i huset.

Jeg fniste lett – i all diskresjon. Og lukket øynene. Ole, han med paraplyen, hadde borført meg til de gule kilders land. Da jeg slo øynene opp, hadde kattepus inntatt mitt horisontale legeme. Hun tovet sine klør på min ulljakke, sånn at jeg absolutt forsto at hun ville kose masse. «Klapp meg da, pappa!». Og kos, det er et alvorlig tema – både i en katts og i et menneskes liv. Petra borer gjerne sitt hode i min håndflate. Igjen og igjen. For Petra er en menneskehånd av de absolutt essensielle saker i verden. Nesten mer emosjonell enn en varm radiator.

Petra kan klokken, Ikke tull. Jeg er sikker. For hver morgen  klokken ti på syv begynner hun sin vekke-serenade. «Opp med deg! Jeg er sulten!». Og vips så er hun over i sengen, ivrig tråkkende, helt til jeg står opp – eller noen ganger lykkes med å dra dynen helt over hodet. Da retter Petra oppmerksomhetern mot bikkja, som slettes ikke er våken så tidlig.

Hvor har du vært hen, hunden min?

Så er det morgen, da. Med ritualer for dyr og mennesker. Petra spiser bare én type kattemat – av de små boksene med gourmet skrevet på utsiden. En mousse, må vite. Men før maten: Har du klemt å kose, pappa?

Og så i tøyet og klar til å bykse på jobb, mjauer Petra til meg. Hun har tatt kommandoen ennå en gang. På sin høye pidestall sitter hun klar til å stange hode. Hennes hode mot mitt hode. Sånn må det være. Hver morgen.

Ha en god dag på jobb, da pappa!

 

Alle foto: Rafael Stang

Kommentarer

kommentarer