NAV får mye kritikk. Om dagen fordi man ikke tatt inn EØS-regulativer og vedvarende om at man i håndteringen av sosialforsikringene har mistet den personlige kontakten og tilpasningen til individets situasjon og behov. Men er det ikke slik at NAV-byråkratiet kun iverksetter den politikk som stortingets majoritet og alle regjeringer vært enige om under de siste 25 årene?
Når Arbeiderpartiet under 1980-årene forlat sosialismen som mål for utviklingen, noen husker «av hver og en etter evne – til hver og en etter behov», så hentet man ny ideologisk kraft fra Tony Blairs New Labour som videreførte Margret Thatchers markedsliberale politiske prosjekt. Markedsliberalismen hevdet at staten var en parasitt i økonomien og skulle minimaliseres og privatiseres. Offentlige tjenester av alle slag skulle behandles som varer på et marked. New Public Management innførte ny organisasjon hvor faglig styring ble erstattet med kontroll- og rapporteringsregimer preget av mistillit til de ansatte. Industrien ble norm for kvalitetsarbeid. Detaljerte instrukser og prosedyrer erstatte til stor del faglige vurderinger. Fagfolk mistet makten over sitt arbeid. Politikernes styring av sykehusene i samarbeid (og konflikt) med fagfolk ble erstattet med bedriftslignende helseforetak. Tjenesteforetak skulle skilles i bestiller- og utførerledd. Økonomer og jurister ble de nye lederne. Nå lever vi alle i konsekvensene av disse reformer som ledende politikere, som eksempel Jens Stoltenberg har vegret seg for å diskutere. Selvkritikken står ikke først på listen over dydene i vår tid.
Ytterligere en politisk forestilling fra denne ideologiske retning er «arbeidslinjen». I prinsipp må alle innbyggere stå klare til arbeidsmarkedets behov og hver mulighet til innkomstbringende arbeid må tas vare på. Dette er individets ansvar. Staten har ingen plikt å gi deg arbeid. Men hvis du lever på ytelser så får din økonomi ikke overtreffe den som er i arbeid. Det er altså ikke dine behov men din relasjon til arbeidsmarkedet som avgjør din økonomi. Som mottager av ytelser må du være beredd å leve i relativ fattigdom og relativ usikkerhet. Her teller markedsverdien mer en menneskeverdien.
Maktens personer må da forsvare dagens orden. Dette kan man gjøre ved å innta en gammeldags paternalistisk holdning til det umodne folket som ikke kan ta vare på seg selv. «Sosialklienter må lære seg stå opp om morgenen.» ytret en statsråd fra arbeiderpartiet innen han forsvant til et privat konsulentbyrå. Ett annet forsvar er å skjule seg bak ett språk og bak regler og komplekse prosedyrer som er vanskelige for vanlig folk å begripe. Dette forsvarer forekomsten av et nytt mellomsjikt av byråkrati som må forklare for en 63-årig syklig og arbeidsløs person hvorfor hennes meldinger fra fastlegen har lite verdi og at hun må inn i en lang prosedyre for å kartlegge eventuelle restarbeidsevner. Får hun jobb etter dette? Hvert fall er dette ikke samfunnets ansvar, men hennes eget.
Så hva kan vi politisk kreve i dag for å finne en vei ut ur dagens tilstander? Finnes det en selvkritisk tradisjon innen Arbeiderpartiet som kan analysere og foreslå endring? Endringer som medfør at vedtak om sosialforsikringer fattes på lokal nivå av erfarne og kompetente saksbehandlere som har egen vedtaksmakt og kan tilpasses klientens situasjon og person? Endringer som medfør at det er individets behov som avgjør ytelsenes nivå og at den som er varig syk eller ufør kan leve ett trygt og godt liv? Endringer som medfør at personer med komplekse helserelaterte og sosiale vanskeligheter får saksbehandlere som kan stå for kontinuitet og dialog? Bygge på tillit igjen?
Politikk er det muliges kunst.
Carl Anders Wingren, helsepolitiker fra Rødt.
Kommentarer