Før i verden var Norge fullt av trivelige lokale meieriutsalg. Rimeligvis gjaldt det Halden også. Fra min oppvekst husker jeg særlig to utsalg, men jeg vet det var flere! Jeg tenker på hovedutsalget i Svenskegaten og på utsalget på Torvet. Min mamma, Frua, hun handlet helst nede på Torvet. Det var rett og slett stamstedet!
Det var en nydelig og ytterst velstelt butikk. Bak disken var det etpar damer, alltid propert kledt – gjerne med en liten hette i håret. Blide var de alltid, etter hva jeg sitter igjen med av inntrykk.
Og på den innholdsrike baksiden av disken, der var alle oster, all melk i forskjellige varianter og smør i mengder. Dert var bare å velge. Det var den tid det virkelig var husmødre til. Å stelle for barn og gubbe, det hørte tiden til. Ofte hadde husets frue tatt et eller annet kurs eller endog husmorskole. Halden var jo velsignet med Risum, som jo var hele Østfolds stolthet. Der lærte man alt – og litt til!
Primært førte utsalgene meieriets egne produkter. Melk av alle smaker i spann. Så hadde den handlende gjerne med seg et lite spann, som passet. Det var før de brune melkeflaskenes tid.
– Skulle det være noe mer idag, Frue? Den hyggelige damen bak disken – med de lett røde eplekinnene, hun visste at Frua gjerne ville ha med litt fjellsmør. Den kom i butter fra Røros – og var neppe til hverdags beregenet. Men godt var det litt salte smøret!
Så var det slik at Frua gjerne kjøpte en fire kilos gjetost. Aller helst fra Røldal, kan jeg huske. Osten ble tørr på slutten, men så kokte Frua prim av skalkene. Vi levde i en tid da alt måtte nyttes!
Meieriet hadde deilig gouda, som gjerne var redningen i min oppvekst. Jeg ble så lei den brune osten at jeg knapt har spist den som voksen. Sånn er det med den saken!
På slutten av meieriutsalgets gloriøse levetid tok de gjerne inn en del av Maarud Gaards finere oster. De lå i små treesker og fristet med sitt moderne utseende. Lukket man øynene, så kunne man jo tro man spiste et stykke brie i Provence. Det var snadder – om Frua var i det hjørnet. Det var nok helst til jul og til påske at slikt forekom.
En viktig erindring fra denne frodige meieritid: Det luktet alltid rent og friskt i meieriet på Torvet.
Når utsalgene ble nedlagt? Tja? Mens man ennå skrev 1970-tall?
Artie Schock
Artie Schock – hvem er det?
Det er meg! Jeg har stjålet min egen signatur fra en glad og arbeidssom epoke – fra dengang jeg skrev ukentlig matspalte i Morgenbladet på 1970-tallet.Det hendte at disse epistlene ble lange. Det er ikke meningen – når Artie Schock nå er nyfødt. Artie er altså Sverre – noen ganger med etternavn Stang, sønn til Frua.
(Illustrasjon: Håkon Holm Breda)
Kommentarer