Lørdag formiddag samles vi på Vannvogna. Utenfor i det fine sommerværet er det et yrende liv. Man får virkelig festivalfølelsen på dag to av Fredriksten Operarfestival. «Jeg er så glad for å se ansikter!» Caroline Wettergreen stråler foran oss på scenen. Sammen med pianist Reza Aghamir har hun plukket ut noen av sine musikalske favoritter som de skal dele med oss.
«Lyse netter og lyse toner» har de kalt konserten, og det med rette. Caroline er en internasjonalt anerkjent sopran og har sunget lyse vakre tone på store scener rundtom i Europa. Sammen med Reza og hans utrolige innlevelse tas vi med på en times reise i musikkens verden. Caroline har en fantastisk varm stemme. I alle registre hun er innom i dag har stemme en silkemyk rund klang, som gir gåsehud og tårer i øynene. Dette er en stemme som må oppleves!
I opprinnelig program var det Yngve Søberg som skulle blitt akkompagnert av Reza. «Han er litt lat så jeg fikk beskjed om å spille noen solostykker» sier Reza til humring fra salen og trillende latter fra en sopran som nettopp gikk ut på bakrommet. Vi får Griegs «Første møte», før en smilende Caroline kommer tilbake på scenen og fremfører «En drøm», også denne av Grieg. Så beveger de seg over i operaverden. Nærmere bestemt Bellini og fra hans tolkning av «Romeo og Julie».
Vi blir advart at her er det mye kjærlighet og hjertesmerte, så jeg stålsetter meg. For en fremførelse! Musikken treffer deg i hjerte og magen, Caroline formidler sangen med en sårhet, lengsel og desperasjon som gjør at tårene samles i øynene. Det er nesten så en glemmer å puste for det er så vakkert! Sammen lager Caroline og Reza magi på Vannvogna, det er det ikke tvil om. Magi og humor.
Det er en leken tone dem imellom som gir en avslappet og hyggelig atmosfære. «Skal vi si noe» spør Reza mellom to innslag «Nei, vi har jo avtalt hva vi skal spille så det er vel ikke noe problem» kontrer Caroline før hun fortsetter sine lyse toner. Ifølge sangeren selv er det lett å gjemme seg bak de høye tonene, for når man har hørt dem så glemmer man alt annet. Hun har nesten rett. Jo, man blir forført av de lyse tonene, det er det ingen tvil om. Det er neste umenneskelig å kunne klare å synge de så vakkert. Men når alt annet som synges er like fantastisk, da sitter man som et tent lys, følger med og nyter hver tone.
Reza blir igjen overlatt til seg selv på scenen. Det passer han utmerket. En bedre innlevelse og formidling av musikken skal man lete lenge etter. Han klarer å få så mange følelser ut av tangentene, så mye lidenskap. Han drar musikken lekent gjennom forskjellige sjangere, endrer stil, tempo og intensitet. Sangen han legger på, rytmene han tryller frem, finner veien ut til et betatt publikum. Ny runde med tårer i øyekroken og mer skal det bli.
Caroline kommer og fremfører «Ave Maria» som etter sigende er skrevet av russeren Vladimir Vavilov i 1972, men han ville det skulle høres ut som en gammel sang og påsto stykket var skrevet av Caccini, en italiensk komponist og sanger fra 1600-tallet. Vi dras mellom musikal og opera, «I could have danced all night» til «O mio Babbino Caro», alt fremført stødig og vakkert. Konserten ender så altfor brått, men med litt med trampeklapp kommer hovedpersonene ut for en siste sang med lyste toner og tempovariasjoner som virkelig gjør at vi skjønner hvorfor Caroline Wettergreen har stjernestatus.
Her finner du programmet for Operafestivalen!
Her kan du lese om noen av de andre konsertene og arrangementene under Operafestivalen 2021:
Kommentarer