Sensommerens siste utekonsert var det som vanlig The Salmon Smokers og deres minifestival på Herregårdskafeen som fikk stå for. Årets headliner var Luke Elliot, som endelig skulle få holde en releasekonsert med fullt band for plata The Big Wind, som kom i mai.
Det har vært sensommerstemning i Halden den siste uka, og lørdagen bød på perfekte rammer for årets siste store musikalske utendørsopplevelse. The Never-Ending Mind-Expanding Coconut Experience musikkfestival nøt godt av sommerens siste krampetrekning, og folk satt rundt småbord i koronamessig avstand helt fra Herregårdskaféens brolagte gårdsplass og opp til Herregårdens porter. Når jeg ankommer endagsfestivalen er folk godt i gang. Det er like før kveldens hovedgjest Luke Elliot går på scenen, men festivalgjengerne har rukket å nyte en del god drikke og et par oppvarmende musikalske innslag fra scenen innerst på gårdsplassen.
For Luke Elliot byr Coconut-affæren på den første sjansen til å spille låter fra sitt siste album live, med sjølveste The Salmon Smokers i ryggen. Dette skulle naturligvis vært gjort før, Luke hadde jo opprinnelig planer om å kjøre releasekonsert sammen med bandet han spilte inn plate med. Men plata kom i mai, da koronaen hadde festa kvelertaket og strypt alt som lukta av live releaseopplegg. Luke fikk gjøre tinga sine på nett, eller alene for et begrensa publikum, sånn som alle andre. Så for ham, og for oss, bød denne anledningen på en unik mulighet til å få en svær konsertopplevelse i festivalsk drakt, med konsertsultne festivalgjengere, øl i plastkrus, små røykskyer fra små bord og i det hele tatt nydelig festivalstemning.
Mai-albumet The Big Wind har fått svært god mottagelse rundt i verden. Luke blir sammenligna med Tom Waits, Nick Cave. Leonard Cohen. Dylan. Debutskiva Dressed for the Occasion (2016) sanka også lovord fra anmeldere verden over. Det er lett å stille seg bak det lovprisende koret, og dette gjør seg utrolig bra live. Jeg har sett Luke spille før, i Kokkekollektivets bakgård i sommer. Da var det Luke alene på scenen med elpiano, og det kler mange av låtene hans, spesielt der Luke crooner på sitt mørkeste og mest melankolske vis.
Men de fleste av låtene til Luke kler jo også det store lydbildet, det er deilig å se ham med flere strenger å spille på – bokstavelig talt. For The Salmon Smokers har som kjent en del å by på når vi snakker om strenger. I låtparken har Luke en del sanger i folkrockgata, for eksempel den saktesvingende Somebody’s Man, som på plata er en duett med selveste Sivert Høyem. Og hvem bedre til å kompe i folkrocklandskapet enn Smokers? None come to mind.
Det eminente Smokerslaget:
Det er bare å lene seg tilbake og nyte: Lukes fantastisk mørke bass, lakserøykernes uovertrufne musikalske finesse, og historiene som ruller ut av høyttalerne. Ikke sånn å forstå at Luke forteller historier mellom låtene, det mellomlåtlige preiket er nemlig skrella ned til nesten null. Men låtene til Luke er små historier, og man bør ta seg bryet med å lytte til tekstene. Når Luke beveger seg ned i de dypeste tonene i registeret treffer tekststrofene i låtene meg som en klubber i magen. Spesielt på tittelsporet, den nydelige The Big Wind. Inspirert av en katastrofal storm i Irland på 1800-tallet maler Luke et bilde om en storm som er på vei over havet, og en Gud som har forlatt åstedet. Men låta har dobbel bunn, og det store mørket som er i ferd med å legge seg over Dublin er det samme mørket som la seg over Lukes sinn da han sto i sin egne, private storm.
– The kids are praying under the bed. But God’s off someplace else instead.
Det er deilig mørkt. Og selv om man kanskje trenger Lukes mer svingende folkrock-låter for å skape riktig festivalstemning, så liker jeg ham best når han rusler rundt nedi i det mørkeste, der tristessen vinner over et allerede mørkt sinn, og der alt håp er ute.
Luke spiller sitt sett ut, og Smokers skal ha en pause før de skal på igjen for å jamme på sitt never-ending mind-expanding vis. Når de kommer tilbake setter i gang med et sabla smell, og viser oss hvorfor de fortjener tittelen som verdens beste backingband. Når Smokers ikke skal backe noen slår de seg løs, katta er ute av sekken og alle gjerder rydda bort. Jeg får lyst til å synge I’ve got no strings on me, som Pinoccio synger euforisk når han har blitt en ekte gutt. Smokers bare legger i vei, og det er en sann fryd å lytte.
En septembersk, rå nattekulde nå har lagt seg over området, men folk trekker frem tepper, luer og strikkagensere og holder ut. The Salmon Smokers kjører på med reggearytmer og jungellyder, her skal man i hvert fall kunne innbille seg at man ligger i en hengekøye med sand mellom tærne og en paraplydrink i hånda. Og siden går veien dit den vil, sånn er det jo med Smokers, vi vet aldri helt hvor vi ender opp. Mesterne av jamming legger ut på langtur, og vet ikke helt hvor de skal eller når de kommer tilbake. Det er helt rått.
En ekstra liten treat for festivalgjengerne på lørdag var Knut Gustav Skjeklesæthers malerier som var utstilt for anledningen, han hadde nemlig bilder hengende på veggene rundt gårdsplassen til glede for kunstinteresserte publikummere.
Her ser du alle portrettene:
Og for dere som ikke har hørt Salmon Smokers spille live før: Nå må dere rett og slett skjerpe dere. Dette er for bra til å nøye seg med singler og Spotify. Dette må oppleves live.
Kommentarer