Trond Henriksen er redd for høyder, og skulle gjerne ha sagt Donald Trump et par ord over en kopp kaffe. Vi har stilt Trond fjorten spørsmål sånn at du kan bli enda litt bedre kjent med ham.
Mitt første minne
-Jeg husker at mamma hadde en gammel rød nettradio som stod på en kommode mens hun tørka støv, og så sang hun Lyckliga gatan. Det er et sterkt minne for meg. Hvis jeg hører den sangen på radioen så kan jeg begynne å grine. Da tenker jeg på mamma. Jeg har også et klart minne av at mamma står med meg på armen og peker mot månen og sa der går det noen. Det var jo i 1969 at amerikanerne landa på månen for første gang, jeg var vel litt over tre år.
Trekk frem noe fra oppveksten din som har preget deg
-Det er jo mange ting å ta tak i der. Det å ikke gå på skolen for eksempel, har prega meg. Men det som har prega meg mest er nok det at jeg ble seksuelt misbrukt som barn. Det er ingen unnskyldning for alt det som skjedde senere, men det gjorde mye med meg. Jeg ble en rotløs ungdom, som ga blaffen. Ikke minst fikk jeg dette hatet mot homofili, som fulgte meg langt opp i tjueåra. Det har prega meg som menneske.
-Ellers må jeg si at musikk har betydd mye for meg. Pink Floyd er favorittbandet, de har fulgt meg lenge. Jeg fikk se dem live i Oslo en gang, mens jeg var på Tyrili etter mange års fengsel. Jeg var klinke edru, men det var nesten som en rusopplevelse å få se dem spille live. Det var helt fantastisk. Kraftwerk har også betydd enormt mye for meg. Da de kom med Man Machine-skiva si var det banebrytende. Det var en stor opplevelse da kjæresten kjøpte billetter til konserten de hadde i Operahuset Oslo i 2016. Musikk har betydd mye for meg gjennom hele livet. Jeg var jo DJ på åttitallet også, og brukte alle penga jeg hadde på plater. Jeg ble faktisk nummer fire i norgesmesterskap for DJer i 1986. Men da vinylen ble borte la jeg opp.
Hvis du kunne tatt en kaffe med hvem som helst, levende eller død- hvem ville du valgt?
-Det er mange mennesker jeg har veldig stor respekt for, som jeg kunne tenke meg å drikke en kopp kaffe med. Jeg skulle gjerne ha diskutert Bestialitetens historie med Jens Bjørneboe for eksempel, eller tatt en prat med Nelson Mandela. Men hvis jeg virkelig skulle velge noen å ta en kopp kaffe med så ville jeg kanskje ha valgt Donald Trump. Da ville jeg sagt; hold kjeft nå er det jeg som skal prate. Han avbryter jo alle, det hadde vært moro om han måtte ha lytta til noen andre for en gangs skyld. Jeg er ofte irritert på Trump. Det er jo ikke en fyr jeg ville tatt veldig mange kaffekopper med, for han er så langt unna absolutt alt jeg står for. Men jeg skulle gjerne ha fortalt ham hvor utrolig ødeleggende jeg mener han er som person. Ikke bare for sitt eget land, men for hele verden. Jeg mener at han er en veldig farlig mann. Det hadde vært utrolig spennende å finne ut om Trump har noen sympatiske sider, for det har jeg så vanskelig for å se for meg at han har.
Vær din egen psykolog
-Hvis jeg skulle gitt meg sjøl noen råd så tror jeg at jeg ville ha sagt vær litt mer tålmodig Trond. Jeg har blitt mer tålmodig med åra, så det har blitt bedre. Men jeg må lære meg å puste enda mer med magen. Og så skal jeg komme med en innrømmelse som er litt vond, men riktig: Jeg er veldig glad i å være noe for andre. Men jeg kan glemme de nærmeste oppe i alt sammen. Ikke det at min bedre halvdel klager, for det gjør hun aldri. Men jeg skulle kanskje ha brukt mer tid på henne, og besøkt mamma oftere. Og så ville nok psykolog-Trond ha sagt til meg at jeg ikke må jobbe så mye. Ofte føler jeg at jeg har bytta ut rusen med jobb, det er ganske klassisk trekk for tidligere rusmisbrukere faktisk. Men jeg elsker jobben min.
Hvem beundrer du?
-Mamma. Den kvinnen der har alltid stått der, hun er råtøff. Jeg merker det nå også i koronatiden. Hun står støtt, hun er positiv. Hun har måttet gjennomgå ting som mammaer helst ikke bør oppleve. Ellers er det mange mennesker jeg beundrer, som nevnt tidligere: Nelson Mandela. Vi satt inne samtidig, ja uten sammenligning forøvrig da. Men jeg husker jeg var så fascinert av ordtakene hans, all kjærligheten i dem. Jeg skrev flere av dem på celleveggen da jeg satt inne. Han kunne vært en jævla bitter fyr, men klarte å se det positive i både mennesker og situasjoner.
Hvem skal spille deg i filmen om deg selv?
-Den var vanskelig. Men jeg har alltid vært en veldig stor fan av Olsenbanden, så jeg tror kanskje jeg hadde valgt Arve Opsahl. Et av mine store forbilder da jeg var ung var han Kaviarn, han gamle mannen som sprengte skap med kaviartuber med dynamitt og drill. Måten han gjorde det på fascinerte meg. Du vet, jeg hadde noen grenser oppe i all galskapen på den tida. Jeg gjorde aldri innbrudd i private hus for eksempel, der gikk grensa. Jeg slo aldri ned folk heller, jeg var ikke en sånn type. For meg er Egon Olsen en type jeg kan sammenligne meg med, så jeg tenker at den som kunne spilt meg mest naturlig ville vært Arve Opsahl. Han er jo like klønete som meg også, og havna jo alltid i fengsel.
Hvem ringer du hvis det brenner på dass?
-Mamma eller Bodil. Nå blir det mye mamma her, men hun har vært utrolig viktig for meg. Jeg har jo ringt mamma mange ganger når det har brent på dass, for å si det sånn. Men også Bodil, hun er en solid jente som jeg vet stiller opp. Bodil hadde kommet uansett. Bare det ikke hadde vært for høyt, for hun er nemlig like redd for høyder som meg. Så hvis jeg sitter fast på en fjelltopp eller noe, da går det ikke med Bodil.
Da må du ringe mamma?
-Ja, da blir det mamma.
Alle foto: Veronica van Groningen.
Vil du lese litt og noe om noen flere? Her kan du gjøre det:
Kommentarer