Litt og noe om Gunn Helene Arsky

Gunn Helene Arsky drikker ikke kaffe, og blir rørt når hun hører sirener. Gunn Helene er best kjent som yogalærer og ernæringsfysiolog, men hun er faktisk romanforfatter også. Her har Gunn Helene svart på fjorten spørsmål om seg selv, sånn at dere kan bli litt bedre kjent med henne.

Hva er ditt første minne?

-Jeg husker det å sitte og spise havregrøt med nypesyltetøy og melk på, i en grå ørelappstol tett inntil Tandberg-radioen vår, med barnetimen, Anne Cath Vestly. Jeg var kanskje tre år gammel? Jeg ser for meg en rund grøtskål, det luktet spesielt av den blandingen med nypesyltetøy og grøt.

Trekk frem noe fra oppveksten din som har preget deg

-Bøker. Jeg lærte tidlig å lese. Jeg samlet på bøker, Gyldendals gode Barnebøker, Gyldendals Gode Pikebøker og Gyldendals Gode Guttebøker. Men også Hardyguttene, Bobseybarna, Fem-bøkene og Frøken Detektiv. Etter hvert meldte jeg meg inn i Hjemmets bokklubb, og leste derfor Stephen King og Kramer mot Kramer som 12-åring. Jeg førte lister over bøkene jeg hadde lest, og alfabetiserte bøkene i hyllene mine. Og så brukte jeg mye penger på bøker på loppis. En gang ble jeg nesten glemt igjen på biblioteket da de stengte for kvelden, jeg satt på do, fordypet i en barnebok. Min første jobb var også i en bokhandel; Eiksmarka Bokhandel i Bærum.

Gunn Helene har skrevet flere bøker om mat og helse, men hun har aldri følt seg som en «ekte» forfatter. Nå har hun imidlertid tatt steget ut og skrevet en roman.

-Det er fritid for hjernen å skrive! Jeg har kost meg med denne romanen, og i den er det tråder tilbake til alt det jeg har drevet med i livet. Og hele romanen finner sted i Halden!

-Jeg tror også jeg ble definert av at pappaen min døde da jeg var femten og gikk i niende klasse. Han døde på jobbreise til Marokko, så vi fikk aldri sagt ha det til ham en gang. Jeg påtok meg rollen som den som gikk på butikken og handlet, og møtte naboer og fortalte hva som hadde skjedd, mens mamma og søster var hjemme og sørget. Det definerte meg også at vi fra det tidspunktet hadde nokså trange økonomiske kår, så jeg måtte slutte på pianospillingen og tjene mine egne penger til det meste. Det å bli farløs som femtenåring er ganske tøft. Men det bidro nok til at jeg ble veldig selvstendig fra ung alder av.

Hvis du skulle tatt en kaffe med hvem som helst – levende eller død – hvem ville du valgt?

-Først – jeg ville valgt te! Og jeg tror valget måtte bli å møte en av de forfatterne som virkelig får meg til å elske bøker. Det er flere kandidater her, for eksempel Joanne Harris eller Sophie Hanna. Men valget faller på Scarlett Thomas, favorittforfatteren over dem alle. Jeg ville tatt en te med henne og prøvd å vriste ut av henne hemmeligheten bak romanskrivingen hennes. Jeg vil gjerne inn i hodet hennes! Hvordan kobler hun temaer som parallelle universer, moderne markedsføring rettet mot barn, attenhundretallets botanikk, spiseforstyrrelser, mørke lyster og kodeknekking?

Hvis du var din egen psykolog, hva slags råd ville du gitt deg selv?

-Jeg er jo en jomfru så jeg er født kritisk. Jeg tror jeg ville sagt til meg selv at jeg ikke alltid trenger å ha rett. Som ernæringsfysiolog har jeg i årevis sett det som en faglig plikt å korrigere der jeg hører faktafeil. Som folk som snakker om vitaminer på fullstendig feil måte, eller folk som diagnostiserer seg selv. For noen år siden bestemte jeg meg for at det ikke var min plikt å rette på alt dette, så selv om tærne krøller seg fortsatt, så sier jeg ikke noe om jeg ikke blir bedt om en mening. Jeg tenker at mitt råd til meg selv vil være å utvide dette til også å gjelde alt annet jeg tenker at jeg har rett om.

Hvem beundrer du, og hvorfor? 

-Jeg syns at vi alle er nokså like, alle har gode og dårlige sider, så det er ingen som fortjener nesegrus beundring. Men jeg har en stor respekt for min gamle tante Olga – bestemors søster – som aldri sa et vondt ord om noen, og det er ikke lett når du bor på landet og den store hobbyen er å drikke kaffe med andre sladrekjerringer. Og så har jeg alltid hatt en stor respekt for alle de som setter sitt eget liv i fare for å hjelpe andre, være seg brannvesen, politi eller helsepersonell. Faktisk blir jeg litt rørt av lyden av en sirene… da vet jeg at de er på jobb for å passe på. Det synes jeg er helt fantastisk.

Gunn Helene i drivhuset i hagen. Bak spiller ektemannen Juha på Bouzouki. Foto: Veronica van Groningen.

-I tillegg har jeg stor respekt for ungene mine. Tre flotte eksemplarer som har blitt voksne, kloke mennesker i denne kaotiske verdenen med så mye press, stress og krav til hva man skal og ikke skal gjøre, skal og ikke skal prestere. Alt dere får til!

Hvem skal spille deg i filmen om deg selv?

-Her må vi gå stort ut og se for oss en verdenssuksess, he he, så da må vel den filmen være på noe annet språk enn norsk? Da tror jeg at jeg ville valgt Julia Louis-Dreyfus. Hun er liten, rappkjefta, morsom og sjarmerende. Jeg er kanskje de to første? Men hun måtte ha bleket håret da.

Hvem ringer du hvis det brenner på dass?

-Juha, mannen min. Uten tvil. Selv om jeg antakelig ikke trenger å ringe ham, i og med at jeg jobber frilans hjemmefra, og han er pensjonist. Men han kan det som er viktig i en krise: Roe meg, analysere saken, finne gjennomførbare løsninger. Og han kan le av det i ettertid.

Hans motto er: I also cook – fra filmen Kapring på åpent hav, med Steven Seagal.

 

Alle foto: Veronica van Groningen. 

Kommentarer

kommentarer