Like morsom som i fjor!

Eller, ved nærmere ettertanke; enda morsommere enn i fjor! Ketil Ravneng og Johnny Nilsen har kneppa Mysteriet Myrna Vep til enda et par hakk i årets utgave av den liksomgrøssete dørfarsen.

På det staselige, engelske godset Mandacrest skjer det underlige ting. Lord Edgar har tatt seg en ny hustru, etter at den forrige forsvant på mystisk vis. Den nye frua på godset; den litt enfoldige Lady Enid, sover hele dagen og er våken om nettene. Og ute på den tåkete heden høres stadig skumle hyl. Og hva skjedde egentlig med lordens sønn, Victor?

Dette er ramma og utgangspunktet for den absurde og vittige dørfarsen Mysteriet Myrna Vep. Og inni denne ramma fyller HaldenComagniets Johnny Nilsen og Ketil Ravneng på med slapstick, metahumor, vanvittige kostymeskift, og god gammaldags galskap.

Johnny og Ketils rolletolkninger er enda mer tilspissede og karikerte enn i forrige runde, skuespillerne har kondensert og perfeksjonert persongalleriets forskrudde karakteristika. Ketil Ravnengs spinnville fremstilling av den haltende, underbitte og ubehøvlede gårdsgutten Nicodemus for eksempel, er helt absurd. Og veldig, veldig morsom.

Mysteriet Myrna Vep er en dørfarse med åtte roller og to skuespillere. Mye av komikken ligger i de utallige, lynraske kostymeskiftene. I et av de mest vanvittige tilfellene går Ketil Ravneng ikke en gang helt av scenen mens han foretar et av skiftene mellom kjolekledd adelskvinne og fjøsluktende gårdsgutt med trebein.

Og det er jo ikke bare klærne som skal skifte, skuespillerne skal veksle raskt mellom ulike stemmeleier, kroppsspråk og personligheter også! I det ene øyeblikket er man en snerpete tjenestepike med lys falsett, og i det andre en snobbete, pipepattende lord. Her skal man holde tunga i rett munn, men når Johnny Nilsen står i dialog (med seg sjøl) bak en scenevegg og plutselig blander stemmene til Jane og Edgar høster det megen latter i salen. For alt vi vet var dette nøye planlagt av herr Nilsen..?

Metahumoren bryter stadig ned den fjerde vegg, til stor glede for oss i salen. Metakomikken når sitt høydepunkt når Lady Myrna drar ned en plansje for å forklare den enkle Lady Enid at navnet Myrna Vep egentlig er et anagram av Vampyren.

Nye, tidsriktige referanser er på plass siden i fjor. Den egyptiske selgeren Alcazar for eksempel, han selger mye rart fra kassa si, men «..skjenkebevilling? Det har vi i hvert fall ikke!» Dessuten legger selgeren på et strømtillegg når han skal selge et uåpnet, egyptisk gravkammer til Lord Edgar.

Samspillet mellom Johnny og Ketil sitter som et skudd, dette er en oppvisning i presisjon og timing. To ekstremt viktige faktorer om man vil ha folk til å le. Og le, det gjør vi. I noen tilfeller rekker jeg ikke å trekke pusten etter et latteranfall før jeg er i gang med et nytt.

Bak scenen holder Mariette Mellegård og Adele Helland orden på parykker, kjoler, trebein, hatter og rekvisitter. Duoen på scenen er helt avhengige av at de i kulissene har orden i sysakene. Jeg har blitt fortalt at kostymøren setter parykkene på sitt eget hode, sånn at den bare kan kastes over på skuespillerens hode i vekslingene.

Folkens, kom dere i teateret! Dette er absurd, vittig og vanvittig. Galskap hele veien.