Sponvika Vertshus er kveldens møteplass. Ankommer en stund før konsertstart og konstaterer at her har mange vært tidlig ute og kost seg også før konserten, med god mat og godt drikke. Samtalen går lett over bordene. Det er bortimot fullt, dvs. ca. 95 personer på Vertshuset.
Benny Borg skal underholde oss. En artist som har holdt på noen år. Norge ble tilholdssted helt i begynnelsen av 1970-tallet, etter at Göteborgeren hadde turnert Sverige på 60-tallet med forskjellige band. Sammen med Kirsti Sparboe startet han den norske karrieren.
Borgs signaturmelodi kom allerede i 1972; «Balladen om Morgan Kane». Den har blitt historisk da den var første melodi som gikk til topps på Norsktoppen 20.1.1973. I årene som fulgte ble det et langvarig samarbeid med den norske showgruppen Dizzie Tunes før han på 1990 tallet ble en suksessfull soloartist og låtskriver.
Jeg havner på bord med 4 damer som har tatt turen til Halden. Kristin Johansen fra Oppegård ferierte årlig i Sponvika som barn, vi ser rett over på huset familien bodde i. Hun har tatt med seg venninnene Kari Lamo, Lise Jacobsen og Karin Halvorsen fra henholdsvis Drøbak og Prinsdal (Oslo).
Benny Borg har vi opplevd i Oslo på bl.a. Chat Noir forteller de. Det blir spennende å se han igjen etter alle disse årene.
Spredt applaus gjør oss oppmerksom på at Borg kommer mot scenen. Han drar fort i gang kveldens første vise, «Rosen og gresset».
Er glad for å være i Sponvika, men blir litt nervøs sier han, da han ser fedrelandet over fjorden.
Han introduserer den første av sin favorittartister, Cornelis Vreeswijk.
Borg har studert artistene godt og låtene introduseres med humor og glød. «Brevet från Kolonien» starter Vreeswijk-delen av konserten. Når refrenget kommer starter det godt voksne publikumet allsangen, og når Borg i tillegg kommer med små kommentarer rundt teksten sitter latteren allerede løst.
«Deirdres samba», «Balladen om herr Fredrik Åkare och den söta fröken Cecilia Lind» og «Hönan Agda» kommer på løpende bånd. I Trøndelag traff Borg en gang et par lokale fyrer som hadde fundert på hvordan det gikk med Agda og hanen videre. De hadde komponert 2 nye vers, de ble fremført og latteren tok fullstendig av på Vertshuset.
Neste legende ut er Elvis, en artist Borg har hyllet over 3 000 ganger både i Dizzie Tunes-tiden og i showet «Hvor var du da Elvis døde?».
«Treat me like a fool» og «Teddybear» kommer før han stopper opp i «All Shook Up» når publikum kommer med et beskjedent «oh» i refrenget. Et «oh» som faktisk ikke er der originalt, Borg sier han har hørt 462 innspillinger av sangen og på alle er det et slag på kanten av tromma som er lyden.
Men siden det mentalt er forventet et «oh» må det i alle fall gjøres ordentlig. Trekk pusten dypt i lunger, mage og så nært «brunstsenteret» som mulig får du slipper ut igjen, instruerer Borg, da får du til testosteronversjonen av «oh».
«Are You Lonesome tonight» avslutter Elvisdelen.
Siste helt ut er «The Man in Black», Johnny Cash med sangen «Ring of Fire»
Utover i 60-tallet økte Cash sin popularitet, og han tok grundig for seg av de 3 D-er; Drinker, Damer, Dop. Det ble så ille at han en periode måtte avlyse halvparten av sine konserter, og pengene sluttet å strømme inn.
En slagplan ble lagt; å spille inn et album i The Folsom State Prison, et sted han hadde skrevet om allerede på 50-tallet etter å ha sett en film fra fengselet. Etter en stund fikk han nødvendige tillatelser og 13. januar 1968 ble konsert holdt, utgitt på albumet «At Folsom Prison». Det ble en stor suksess, og legenden ble skapt.
Borg tar oss med i «The Folsom Prison Blues» og «San Quentin».
Avslutningsvis får vi noen viser fra Borg selv. Han er opphavsmann til mange låter som andre har spilt inn. På 80 tallet kom bl.a. «I Love Norwegian Country» med Bjøro Håland. Vi får høre både historien og låten.
Noen av Borgs låter er melankolske, endog triste som «Den store dagen» og ikke minst «En spennende dag for Josefine» som er høyaktuell i våre dager. Han har fått kjeft av og til for disse for de gir folk skyldfølelse, forteller han.
Vi får høre en låt han kaller «En skillingskrise» der tristheten er så gjennomgripende at latteren kommer fram istedenfor tåren, og viser at han har ironi og humor i overflod.
Tonene til «Morgen Kane» starter og vi forstår at det nærmer seg slutten. Alle er nå med og synger. Gitaren, hans eneste akkompagnement, løftes over skulderen, men trampeklapp får den på plass igjen. Cornelis’ klassiker «Turistens Klagan», den med «Barnen på Karl Johan», blir ekstranummeret før Borg forlater scenen til stående applaus.
– Dette var langt over forventet, utbrytes det ved bordet. Venninnene er enige om at det absolutt var vært turen – de skulle bare hatt noen sanger til. Altså en meget vellykket konsert av en mann som fortjener tittelen entertainer.
Kommentarer