Før jeg går på dagens første anekdote er det på sin plass å påpeke at jeg unner Geir Andersen og Team Halden en halv million i offentlig støtte til en eller annen konsert.
Og det er ikke på grunn av at vi er gamle klassekamerater, men fordi jeg setter pris på engasjement.
Egentlig setter jeg pris på kulturell forståelse, også. Dessverre er ikke Halden Kommune, fylkeskommunen og deler av næringslivet alltid helt med på det.
På plass med første anekdote her, nu:
Jeg hadde gleden av å dele panelscene med en fylkespolitiker og den daværende markedssjefen på Borregård, Dag Arthur Aasbø (for øvrig fortsatt i samme bedrift, men med en mer fancy engelsk tittel), i forbindelse med forberedelsene til vår naboby Sarpsborgs tusen års jubileum i 2016.
Dette foregikk rundt millenniumskiftet og det var en fin gjeng av engasjerte sarpinger som var til stede på denne debatten i regi av AOF.
Det historiske spillet ‘Sverdet’ var allerede den gang oppsatt over flere olsok (29. juli), og det var det som var tenkt som kjernen i jubileumsfeiringen.
Et herlig engasjement som samlet kultur-Sarpsborg gjennom flere år – mye takket være våre manges mentorer Knut Simensen og Gudmund Groven (begge dessverre bortgangne i løpet av det siste året).
Sarpsborg Kommune begynte så plutselig å tenkte stort, de tenkte sterkt, de satset på eksterne krefter. Plutselig var en annen regissør av stor standard(?) og skuespillere som Bjørn Skagestad og Petronella Barker med. Fantastisk flinke folk, for all del, men kjipt å måtte trøste en jente (en av mange lokale skuespillere) som hadde vært med fra starten av og som i beste fall kunne ‘hoppe inn ved behov’, for å sitere den nye regissøren.
Det var da tross alt de, de lokale aktører både på og bak scenen, som skapte dette spillet fra begynnelsen av. De lokale, de dyktige, de som står opp for kulturen i sitt nærmiljø.
Den eminente skuespiller, Terje Brevik, som spilte i de fine, tidlige oppsetningene av ‘Sverdet’ spurte meg en gang på toget om vi ikke skulle starte en teatergruppe som skulle hete ‘Dei som ikkje fekk verra med’ (han snakker slik, mer eller mindre).
Riktignok med sitt sedvanlige smil og gode lynne.
Jeg kan ordrett sitere meg selv fra den nevnte paneldebatten:
‘Det er fint å shine opp taket, men det er viktigere å pusse opp grunnmuren’.
Ble det noe ‘Sverdet’ i 2016 i Sarpsborg.
Nei.
Uten at jeg gråter av den grunn.
Jubileumsforestillingen, som tok over ‘Sverdets’ rolle og i stedet ble en musikal; ‘Magimysteriet’, stod Villekulla Barne – og Ungdomsteater for, og jeg hadde gleden av å skrive sangene til musikalen.
Slik kan det gå når taket blir finpusset og grunnmuren vitrer. Vår nabokommune kan prise seg lykkelig for at Malin Schavenius & co reddet jubileet på kulturelt vis.
Og hva har dette med Halden å gjøre?
Jo, det er jo mye av den samme visa her.
Fyrtårn og luftslott bygges, mens resten; altså de som utgjør 95% av den lokale kulturen må belage seg på dugnad og støtte fra et lite knippe trofaste sponsorer. Jensen & Scheele, Siffer Økonomi, SG Arkitekter, TV-Boden m.fl. ser nytteverdien av kulturskaping, og gjør at det i det hele tatt er mulig å bedrive kultur i denne kulturbyen.
Undertegnede sluttet å produsere for mange år og mange underskudd siden, men er såpass engasjert at jeg kjenner til det aller meste, og jeg vet at dette er en marginal ‘bransje’.
Jeg har selv gleden av å ha en julemusikal som er blitt en tradisjon på rikets mest legendariske scene, hundreårsjubilanten Chat Noir, men det er i utgangspunktet – i beste fall – et nullforetagende for vertskapet og produsenten.
For der hvor institusjonsteaterene får dekket opp til 90% av budsjettet med statlige og regionale midler (Den Norske Opera enda mer), så er de såkalt kommersielle aktører prisgitt egenevne til å lokke publikummere, krysse fingre, ha sine venner og så vidt holde hodet over vannet.
Og Chat Noir i tigerstaden har jo denne balansekunstgangen til felles med typ kulturhuset Vannvogna og Halden, som så vidt jeg vet ble tildelt den svimlende sum av kr. 60.000,- for å avvikle en singer/songwriterfestival ‘Borderline’ i 2022.
Årets festival ble en mix av lokale artister og nasjonale som Unni Wilhelmsen og Lars Lillo Stenberg, og det ble sett på som en rolig start på noe som forhåpentligvis kan bli et årlig evenement som gradvis skal utvikles.
Anekdote nr. to:
Et par uker etter den tidligere omtalte debatten i Sarpsborg ringer ‘forkvinnen’ i mitt eget teaterselskap ‘De Skinnhellige’ meg og forteller at Borregaard, gjennom markedssjef Aasbø, på eget initiativ har tatt på seg alle utgifter i forbindelse med vårt (og andres) øvingslokale i St. Mariegate.
Et ikke ubetydelig bidrag til byens kulturliv, og ikke nødvendigvis noe som skulle flagges i media. Siden det er tyve år siden så kan jeg vel slippe den katten ut av sekken nå.
Dette står i sterk kontrast til en herværende hjørnestensbedrift (skal ikke nevne navn) som i forbindelse med etableringen av en papirmaskin nummer 6 noen år tidligere hadde fem sistehelsidersannonser i Aftenposten for å rekruttere nye medarbeidere.
En av de handlet om kulturbyen Halden.
Stinn av optimisme og med et nytt lokalt teaterstykke nyskrevet tenkte jeg at ‘her er det sponsorpenger å hente’.
Men de hadde gått til en eller annen tangofestival, gitt, så det ble med en kopp kaffe, en hyggelig prat og en god latter i motsatt retning av banken.
Programannonsen til 500,-, som hjørnestensbedriften fant rom for, ga jeg bort til Tolletaten, siden stykket handlet om smugling.
Finnes det noen moral i denne kronikken?
Ja. Jeg skal vedgå at jeg ikke kjenner nøyaktig til hvor mange kulturarrangementer som finner sted i Halden i løpet av et gjennomsnittlig pandemifritt år, hvor mange personer som er engasjert og hvor mange timers arbeid som nedlegges, men man trenger neppe noen utdannelse fra Dr. Einsteins Schüle für Genien for å skjønne at dette stort sett går på dugnad.
Og moro er det jo.
Senest i går gikk jeg i skytteltrafikk mellom Vannvogna hvor Siv Langøy øvde med noen av rikets beste musikere og Fredrikshalds Teater, hvor det var generalprøve på ‘Mysteriet Myrna Vep’.
Det er gøy å være en kulturell husmus, men det er lettere å være det hvis alle aktører får litt mer enn ett klapp på skulderen.
Benedict Parton
…Gleder meg til å høre hvem som kommer for å spille på Place D’Armes, Geir A. Vil være smilende til stede, selv om den tunellen du dro på meg på løkka på Låby i ’76 fortsatt irriterer meg.
Kommentarer