Kormikskonsert med årets BomKræsjBang

Vi burde jo ha vent oss til dette med å se konserter hjemme fra vår egen stue nå, men jeg syns faktisk det er superkjipt å ikke kunne springe rundt i byen fra det ene til det andre arrangementet, sånn som jeg er vant til å gjøre når det er BomKræsjBang.

Det er derfor litt ambivalente følelser på gang her jeg sitter i sofaen hjemme å klikker meg inn på livestreamen til kveldens konsert. Med behagelig pausemusikk ser jeg at antall seere sakte men sikkert begynner å stige.

Og på et eller annet vis får det meg til å føle meg litt mindre alene. Det sitter faktisk mange andre hjemme i stuene sine å ser på akkurat det samme som meg. Klare for en konsert med en god blanding av klassisk musikk, egenskrevne låter og låter med litt soul- og funkpreg.

Koret!

Det er tydelig fra start at elevene har lagt like mye arbeid i denne digitale konserten, som de ville gjort om salen var full av publikummere. Kanskje til og med enda mer arbeid! Her er det godt forberedte musikere, som kan materialet sitt inn og ut. Det er sømløse overganger mellom låtene, og de forskjellige korsammensetningene glir av og på scena som om de var bølger i havet.

Hele konserten starter ganske rolig, litt nedpå, med behagelige toner og avslappende musikk.

Når lærer Pål Espen Haugen og Lillekoret synger «Let there be peace on earth» tenker jeg umiddelbart på engler. En hel scene full av vakre, gode og vidunderlige engler, med fantastiske harmonier og godt samspill. Hvis jeg bare demper lyset litt, lukker øynene halvveis og lytter, så kan jeg nesten se for meg at jeg sitter i et konsertlokale eller en kirke og hører på disse dyktige kvinnene og deres vakre melodi.

Lillekoret!

Kvelden er full av slike musikalske vidunder-opplevelser.

Sånn som når Tirill, Jonas og Ellen fremfører «Tears in heaven» på en deilig upretensiøs og nedstrippa måte. Låta i seg selv er jo så sår, og så vakker. Og med to gitarer og en vokal, får både tekst og melodi den plassen denne låta trenger og fortjener. Og hjemme i stua kan det nok hende det dukker opp en tåre eller to i øyekroken. Til og med katten, som ellers ikke er så mye på konsert, ser ut til å elske det som strømmer ut av høyttalerne denne onsdagskvelden.

Katt på konsert.

Eller når Ingrid og koret stemmer i med «Down by the riverside» og man får en sånn herlig soul-følelse i hjerte og ører, med den litt mørke og hese stemmen til Ingrid og entusiasmen fra koret. Da blir det vanskelig å sitte stille med føttene, og de begynner, helt av seg selv, å danse litt rundt på stuegulvet. Det er også så vidunderlig å se scenetekket disse elevene har. Med genuine og engasjerte smil og ansiktsuttrykk, bevegelser og innlevelse i teksten, så er det nesten så de hopper ut av skjermen og blir med på stuegulvsdansingen.

Down by the riverside med Ingrid i front.

Det er også skikkelig rart, men veldig deilig, å se så mange mennesker på en gang! Jeg kan ikke huske sist jeg gjorde det, og først blir jeg nesten litt bekymret. Å nei, dette bryter vel med smittereglene! Men slapp av, det gjør det ikke. Elevene og skolen har nemlig vært i tett kontakt med kommuneoverlegen, og her har man diskutert og funnet løsninger for at alle skal ivaretas, og smittesituasjonen holdes under kontroll. Kjære vene så glad jeg er for at vi ikke har stengt ned skolene, og dermed elevens mulighet til å lage denne, og alle de andre forestillingene, i løpet av denne BomKræsjBang-uken. Det blir liksom ikke det samme å synge i kor eller spille en teaterforestilling fra hver sin stue med mobilkameraet.

Derfor er vi jo ekstra heldige som har fantastiske Nordic Medialab, som filmer, mikser og streamer alle BKB arrangementene i denne festivalen.

Tears in heaven – med Trilill, Jonas og Ellen.

Jeg gikk selv på dramalinja, for mange herrens år siden, og jeg husker så godt det samholdet og den entusiasmen og skapergleden som oppstod oppe i korridorene på Risum. Det å kunne tulle og tøyse under øvelser, jobbe hardt og ofre blod, svette og tårer, det å ha en skulder å gråte på når det ble litt for mye og dagene ble litt vel lange i innspurten rett før festival-start, det å skape noe sammen, noe ekte og følelsesladd, som man har lagt en del av sjelen sin i, og så å få lov til å dele det hele med et publikum. Det er en helt ubeskrivelig følelse. Og det er så tydelig at disse elevene har det sånn. At de jobber som et velsmurt maskineri, at det er ekte glede og entusiasme i smilene deres, og at det er verdt all jobben, alle tårene og alt slitet, når man endelig kommer til det punktet at man kan dele det med et publikum, selv om det bare er gjennom en skjerm.

For det skinner faktisk gjennom skjermen, denne skapergleden. Og det skal man neimen ikke kimse av!

Når koret igjen entrer scenen og stemmer i med «Can`t help falling in love» eller når Catharina Hallmann synger «Abide in me» med litt tempo og sving, da tenker jeg:

Kjærevene, så heldige vi er her i Halden som har så mange talentfulle ungdommer. Og som jeg gleder meg til at disse vidunderlige unge kvinner og menn skal ut i verden å bli produsenter, teknikere, musikere, skuespillere, dansere og kulturpersoner. De skal fortsette å lage god kultur. De skal gi oss latter og tårer. De skal røre ved hjertene våre, og gi oss opplevelser for livet.

Kemp´s jig med Magnus, Christian, Ellen, Daniel, Jonas og Gjermund.

Kulturbransjen er i dyp krise under denne pandemien. Men hvis det er denne gjengen som står klare til å ta over roret når verden igjen blir litt mer normal, da er ikke jeg bekymret.

For maken til entusiasme, arbeidsgiv og stå-på-vilje, det tror jeg du må lete lenge etter.

Også det at disse elevene har lærere som selv er utøvere, tror jeg betyr mye. Det at musikk-lærer Pål Espen Haugen er trofast bak pianoet sitt, og at vi hører han høyt og tydelig i kor-låtene, det at dramalærer Maren Eikli Hiort stiller opp på konsert med premiere på nydelig egenskrevet låt om isolasjonen og ensomheten mange føler på i denne pandemien, det at profesjonelle musikere som Andrè Fjørtoft fra Det Norske Blåseensamblet spiller med og villig lærer bort til elevene, det gir et så mye bedre innblikk i bransjen og et bredere grunnlag for disse flotte elevene som skal ut å bli lærer og kulturarbeidere selv.

Dramalærer Maren Eikli Hiort og perkusjonist i Blåseensemeblet, André Fjørtoft.

Fagleder for musikk og drama, Sverre Magnus Heidenberg kommer opp på scenen for å takke samarbeidspartnere og sponsorer, og det er tydelig at han er stolt av elevene sine, for han smiler fra øre til øre. Før han introduserer kveldens avsluttende låt: «Bridge over troubled water»

Og da klarer jeg ikke å holde meg lengre.

Vi snakker ikke lengre om en liten tåre eller to i øyekroken, her snakker vi full flom! Og det er så deilig! Det er så godt å endelig få lov til å gråte, ikke fordi jeg er trist og møkk lei pandemi, men fordi noe er så ulidelig vakkert at det fysisk gjør litt vondt i hjertet mitt. Å gråte fordi jeg, som Haldenser, er så uendelig stolt over hva de unge i denne byen får til. Å snufse fordi jeg selv husker tilbake på mine 3 lykkelige år på musikk, dans og drama, og alt det gode og fine og vidunderlige den linja har å tilby til både elever og byen vår.

Ingrid synger Bridge over Troubled Water.

Og det er deilig å gråte fordi jeg faktisk ikke har følt meg alene i kveld. Jeg har vært på konsert, sammen med andre mennesker, og opplevd kultur, skikkelig bra kultur, live.

 

 

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer