Kompromissløs kamp for sannheten

På tide å gå i teater! En folkefiende spilles i disse dager i Fredrikshalds Teater, og stykket er en opplevelse! Torsdag kveld var det en gjeng med andreklassinger fra Halden videregående skole som fikk oppleve Ibsens klassiker med Fredrikshald Theaterselskab.

Premieren for Fredrikshald Theaterselskabs En Folkefiende i teateret gikk for fullt hus på onsdag, og Tom Skjeklesæther trillet en femmer i HA! Nå er theaterselskabet er i gang med en forestillingsrekke som går helt frem til den 15. mars. Torsdag var det imidlertid kun elever og lærere fra Halden vgs som fikk se Ibsen i teateret.

I sentrum av En folkefiende finner vi den naive og kompromissløse Doktor Tomas Stockmann, som ivrer etter å fortelle byens befolkning at deres store inntektskilde Sundhetsbadet er infisert av bakterier og mest sannsynlig må stenges for en kostbar renovering. Første-antagonist i stykket er doktorens bror, den kalkulerende og humørløse Peter Stockmann, som i tillegg til å være byfogd er formann i badet. Byfogd Stockmann deler på ingen måte den gode doktorens ønske om å spre budskapet om det forurensede vannet. Men doktor Stockmann lar seg ikke stoppe, verken av broren eller den lokale avisens mangel på ryggrad, han finner andre måter å spre sitt sannhetens budskap på. Men Tomas Stockmanns sannhet blir ikke mottatt slik han tror og håper av byens befolkning.

Ibsen selv (Erling Günther) dukker opp i ved flere anledninger i løpet av kvelden.

Tomas og Peter Stockmann gestaltes av henholdsvis Johnny Nilsen og Ketil Ravneng. Om jeg skal begynne med sistnevnte først så fortjener han i sannhet både ære og berømmelse for sin innsats i En Folkefiende. Ketil hoppet nemlig inn i ensemblet i siste liten, han lærte seg rolle og replikker på under en måned! Til tross for dette gjør Ravneng en formidabel jobb som den nådeløse og iskalde Peter Stockmann.

Byfogd Peter Stockmann har ikke mye til felles med sin bror doktor Stockmann. Ikke spiser han varm mat til kvelds heller, det er formodentlig både usunt og ekstragavant.

Johnny Nilsens innsats er like så imponerende. Johnny har intet mindre enn fire hundre replikker i det teksttunge Ibsen-stykket, og er på scenen så og si hele skuespillet gjennom. Det er en maratonløp få kan gjøre etter ham. Samspillet mellom brødrene er også eksepsjonelt godt. Det formelig slår gnister mellom dem på scenen, jeg blir nesten redd det skal komme en rak knyttneve fra en av dem når de står nese mot nese og freser frem sine replikker.

Doktor Peter Stockmann (Johnny Nilsen) er brorens rake motsetning. Litt bustete på håret, litt impulsiv, litt fjern. Vil gjerne bli tatt på alvor, og kanskje er det derfor han så gjerne vil ha sannheten ut? Eller er han fullstendig uselvisk i sin søken etter å spre sannhetens budskap?
Det er gnistrende kjemi på scenen når brødrene Stockmann går i tottene på hverandre.

Johnny og Ketil er omringet av ytterligere sju skuespillere som alle løfter og styrker både stykket og hverandre.

Siv Stang er fornøyelig som enkefru Marta Kiil, en kalkulerende kvinne med et par ikke ubetydelige, økonomiske hemmeligheter.
Den eminente Gro Janet Haug Mo har sin egen lille reise som den lojale doktorfruen Katrine Stockmann i «En Folkefiende». Skal hun stå ved sin manns side, eller skal hun forsøke å redde sin egen familie? Hennes fortvilelse gjør meg helt matt. Brilliant, Gro Janet!
Veronica Mittet og Jonas Borge Stafsengen bidrar begge til å løfte «En folkefiende» til et særdeles godt stykke. Veronica spiller den prinsippfaste og urokkelige idealisten Petra Stockmann, og Jonas spiller den nøytrale og hjelpsomme skipskaptein Horster – som for øvrig har anlagt en svært overbevisende Kristiansandsdialekt for anledningen.
Lars Hammer spiller den vaklende og upålitelige Billing, og bekler sin rolle svært godt.
Øyvind Høyem er så god som den feige og noe utspekulerte redaktør Hovstad! Radikaler innerst inne, men motet svikter til slutt. Og hva er redaktørens egentlige motiver?
Sverre Stangs småsleipe Boktrykker Aslaksen er både vittig og unnvikende.

Regissør Jan de Vibe foretrekker tradisjonell scenografi når han setter opp sin Holberg og sin Ibsen. Snodig nok forsterker dette sceniske grepet hvor aktuelt Ibsens En folkefiende stadig er. Til tross for parafinlamper, Biedemeyersk interiør og 1800-tallsgevanter føles problematikken mer dagsaktuell enn noen gang. Dagens kommentarfelter er tett befolket av arge borgere som ikke ønsker å se sannheten i øynene. Men politikk til side. Kostymene er som vanlig flotte! Kostymeansvarlig Marie Svendberg Eriksen kan være stolt over sitt aller første kostymeoppdrag i teateret.

Flotte kulisser, kostymer og rekvisitter i «En folkefiende». Bak ser dere et av Pontus Berglunds flotte kulissemalerier projisert på bakveggen. Teaterets forrige scenemester Inger Nybøle Ånnerud er tilbake i teateret som scenograf og scenearbeider, et gledelig gjensyn.

Honnør skal også lysmann Joakim Johansen ha, som vanlig gjør han en utmerket jobb med å lyssette teaterselskapets stykker. Helt enkelt kan det ikke være, å skulle projisere Pontus Berglunds malerier slik at de danner bakteppet for de ulike scenene. Berglundbror Ola har også laget en kulisse til teateret, den er faktisk så livaktig at jeg må bort etterpå for å sjekke om det faktisk er hull i vinduet han har malt:

Har Ola revet hull i sin egen kulisse, eller har han malt inn et hull?

Musikken har ikke så stor plass i dette stykket som på de forrige oppsetningene med Fredrikshald Theaterselskab, denne gangen har teaterselskapet nøyd seg med å plassere en pianist foran scenen. Men det er ikke hvilken som helst pianist teaterselskapet har hanket inn, de har leid inn virtuosen Eirik Haug Stømner, som raskt setter stemningen med sitt eminente klaverspill. Prikken over i-en!

Eirik Haug Stømner spiller som vanlig vakkert på piano.

Den kompakte majoritets tyranni

Det er lett å føle med doktoren, som går fra å være bejublet helt til forhatt folkefiende i løpet av noen få dager. Så fort kan det faktisk gå. De fleste på scenen har ulike motiver og beveggrunner for sine valg, og det er skremmende å føle på hvor fort folk snur ryggen til noen de få dager tidligere nærmest sverget evig troskap til.

Tomas Stockmann får ikke publisert sin uroveekkende oppdagelse i avisen, ei får han heller låne noe trykkeri til å trykke opp pamfletter – eller lånt et lokale til et informativt folkemøte. Når den politisk nøytrale skipskapteinen Horster til slutt stiller sitt hus til rådighet blir det folkemøte allikevel. Her velger regissøren genialt nok å gjøre publikum til en del av stykket. På scenen finner vi talerstol og ordstyrerer, og vi i salen er folket som står i begrep om å miste byens hovedinntektskilde. Plutselig er veggen mellom publikum og scene revet ned. Det er faktisk litt ubehagelig. Før folkemøtet er jeg jo enig med Dr Stockmann. Sannheten må ut, uansett hvor ubehagelig den er. Folk blir jo syke av å bade i vannet!

Et folkemøte til besvær. Her taler byfogd Stockmann, til ergrelse for sin bror og hans familie.

Men så går Tomas Stockmann for langt. I sin higen etter å få det som han vil blir han elitistisk og antidemokratisk. Jeg buer i stedet for å heie når doktoren stempler oss i salen som en ubrukelig saueflokk, uten evne til å tenke. Det er kanskje sant, folk er jo til tider ganske så fårete. Den kompakte majoritet sitter muligens på makta, men forstår majoriteten hvor lett manipulert den er? Av en kalkulerende elite med dollartegn blinkende i øya? Men jeg må bare fortsette å tro på demokratiet – uansett om doktoren har mistet troa. Opplyst enevelde er tross alt ikke noe alternativ.

En arg borger (regissør Jan de Vibe) kommer med sinte utbrudd på folkemøtet.
«Saken er den, ser I, at den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene»

Etter at applausen har stilnet går jeg bak scenen for å se om Doktor Stockmann fremdeles lever. Han holder jo hele stykket i sine hender, og er etter det man kan formode redusert til en oppvridd klut etter forestilling? Men Johnny er forbausende oppegående der han rusler rundt backstage sammen med regissøren og leter etter Dr. Stockmanns røykejakke. Både regissør og hovedrolleinnehaver er godt fornøyde med både premiereforestillingen og kveldens forestilling.

-Det er en veldig fin rolle dette her, sier Johnny, det er lett å kjenne seg igjen i Tomas Stockmann. Det er ganske fin reise han foretar, han går fra en lykke- og gledesrus til å bli denne desperate og sinte mannen – og tilbake til å innta en mer positiv holdning igjen på slutten.

Johnny har laget seg en strategi for å klare å huske alle de firehundreognoe replikkene han skal lire av seg i løpet av stykket.

-Jeg har hengt replikkene på aktene, forteller han. Først øvet jeg inn replikk for replikk, og så måtte jeg henge dem på aktene etterpå. Dermed har jeg replikkene lagt inn aktvis i hodet. Når jeg står på scenen i akt én, da ligger kun replikkene til akt én i frontallappen. Så må jeg bytte det ut i neste akt.

Teateret er i ferd med å tømmes for publikum. Halden videregående skole hadde kjøpt plassene til hele denne forestillingen, som ledd i at Ibsen har vært tema dette skoleåret. Julie, Martine og Sara fra Porsnes har alle både lest og sett Ibsen som forberedelse før kveldens forestilling. Alle er enige om at det er noe ganske annet å se Ibsen på scenen enn å lese det i en bok.

Sara, Julia og Martine. Jonas Borge Stafsengen er linselus med bart.

-Vi har hatt dette som prosjekt i norsken, forteller Sara, så vi har både lest boka og hatt flere fagsamtaler om det. Det er jo et skuespill, så det er jo veldig annerledes å se det på scenen enn å lese det i en bok.

Jentene har tatt for seg flere av Ibsens verker på skolen, de har sett både Gjengangere og Et dukkehjem på film blant annet.

-Man får en bedre forståelse av stykket når man ser det på scenen, sier Julia. Temaene kommer mer frem.

-Det er elementer man ikke tenker så mye over i boka som kommer bedre frem på scenen, og omvendt, legger Sara til. Og så er det er mye mer humor på scenen enn i boka! Ibsen hadde jo tenkt seg dette som et morsomt stykke, men det er ikke spesielt morsomt når man leser boka.

Jentene tror de kommer til å fortsette å gå på teater.

-Det er en egen sjarm å se sånne stykker som det her på scenen, sier Martine, jeg synes jo det er gøy å gå på teater.

 

HER finner oversikt over hvilke dager En folkefiende spilles i teateret, samt lenk til billettkjøp. (Billetter fås også kjøpt over disk på Erlandsen Conditori.)

 

På scenen: 

Doktor Tomas Stockmann, badelege. Johnny Nilsen

Fru Stockmann, hans hustru. Gro Janet Haug Mo

Petra, deres datter, lærerinne. Veronica Mittet

Peter Stockmann, doktorens eldre bror, byfogd og politimester, formann i badebestyrelsen o. s. v. Ketil Ravneng

Marta Kiil, garvermesterfrue, fru Stockmanns pleiemor. Siv Stang

Hovstad, redaktør af «Folkebudet». Øyvind Høyem

Billing, medarbeider i bladet. Lars Hammer

Skibskaptein Horster. Jonas Borge Stafsengen

Boktrykker Aslaksen. Sverre Stang

Henrik Ibsen. Erling Günther

I salen som borgere på folkemøtet: Jan de Vibe, Mona Bråthen, Per Braarud og Erling Günther.

Andre roller:

Regissør og sufflør: Jan de Vibe

Rekvisitør og scenearbeider: Inger Ånnerud

Inspisient: Synnøve Sørland

PR: Halvor Nome

Scenografi: Pontus Berglund og Ola Berglund

Kostymer: Marie Svendberg Eriksen

Lys: Joakim Johansen

På piano: Eirik Haug Stømner

 

Forestillingen er sponset av Sparebank1stiftelsen Halden, Berg Sparebank, OK-trykk og Halden kommune.

 

Alle foto: Ellen Midtfjeld.

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer