Knardal – og Fruas tradisjoner

Idag skal jeg ta leserne med til hvordan julene på Knardal var. Rimeligvis var kjøkkenet Fruas tumleplass og doméne – når det gjaldt forberedelser og gjennomføring. På et ganske lystig vis førte hun juletradisjonen videre – år etter år. Noen diskusjon? Nei, absolutt ikke! Hun visste – og vi visste.
Julaften var vi alle samlet – store og små, gamle og unge, svigerbarn og eks svigerbarn, pluss presten Kielland, som hadde forsynt den høye etasjeovnen fra Cathtrineholm med tørr ved. Allerede lille julaften hadde fyringen begynt. Sånn måtte det være – for å få den iskalde spisestuen noenlunde varm til høytidens viktigste måltid. Bordet var nydelig pyntet – med en gipsavstøpning av Marmorkirken i København ( foreldrene hadde giftet seg der!) – midt på – og med lys inni. Hver kuvert hadde et eget lys. Og rundt omkring sto gamle nisser – fra dengang Frua hadde møtt sin mann – og de sammen feiret sine første par juler i villaen på Prestebakke.

Inn kom fater på rekke og rad, gjerne båret inn av husets ungdommer. Frua var nøye på at alt skulle være på fat. En god tradisjon, det. Og til jul alltid på det britiske serviset fra Spode, Blue Tower. Det skulle være husets egen rødkål, rykende varm saus, julepølse og sosisser fra Bergstrøm, pluss kald svineribbe.For oss som hadde gleden av å vokse opp på Knardal, var kald ribbe en selvfølge. Jeg hadde ikke spist varm ribbe før jeg var godt voksen. Og stadig foretrekker jeg den kald, men med rykende varmt tilbehør.
Til dessert? Det kunne variere litt. Noen ganger en frisk fruktsalat – men oftest Pære Charlotte, som var Fruas egne hermetiserte halve pærer med kald oppisket sjokoladesaus.
Rimeligvis et ganske anstendig glass rødvin fra Algerie, men heller ikke mer. Hverken Frua eller hennes gemal var vinskjønnere.
Juletreet sto der i havestuen, vakkert pyntet – horisontalt glitter og norske flagg. Min pappa likte ikke trær som gråt. Pyntingen sto Pappa og artikkelforfatteren for lille julaften. Frua var ikke velkommen. Pappa var en raus mann. Sammen kunne vi legge førjulsturen til Sems Bokhandel – for å finne nye røde julekuler.
Jeg kan huske at vi hadde levende lys på treet. Og bra gikk det. Men så fikk Pappa det for seg at han skulle kjøpe elektrisk belysning – en gang på tidlig 1950-tall.
Under juletreet var det en mengde gaver. Ikke minst fordi Frua praktiserte den kjedelige visdom at mye pakker var spennende. Lange underbukser og helsetrøye var min skjebne. Heldigvis så hadde Kielland, Bestemamma og Pappa andre synspunkter på den oppvoksende slekts utsvevende ønsker. På den måten kunne det vanke både et bordtennissett eller Dyrenes Verden også.
Julaften var det kaffe med Fruas kaker, gjerne flere enn de obligatoriske sju sorter. I havestuen kunne folk røke. Pappa tok seg årets eneste sigarillo og et lite glass cognac. Han var en forsiktig herre. Et viktig moment: Det var gangen rundt juletreet. Alle måtte delta – stadig med nyss oppfriskede julesanger.

Så presis klokken 21, mens folk stadig var mette etter middagen, ble alle ropt inn til julete i hjørnestuen. Fruas julekake med rosiner og sukat med god meierismør – og te på kanne gikk ned. En besynderlig skikk, men både Frua og Bestemamma likte den.

Hvordan feiret Knardal-folket første juledag? Jo, med en durabelig frokost – i spisestuen, med husets nedlagte silder, juleskinke og stekte sosisser. Å lage juleskinke var en omstendelig prosess. Et helt svinelår fra gårdens egen gris, skulle ligge i salt-søt lake og overøses x antall ganger i døgnet, innen hele låret ble kokt i en diger kjele. Så smakte skinken strålende også.

Første dags middag: Stekt kalkun med rosenkål. Viktig var det at kalkunen ble skåret opp inne ved bordet. Frua ville gjerne ha «prestestykket» – altså en bit fra dyrets bryst.

Til dessert: Gjerne Fruas karamellpudding, hvis hemmelighet var at den var laget uten fløte.

Annen dag: Ettersom de eldste ungdommene skulle på juleball, var det alltid fiskepudding fra Karl Storm Andersen på menyen. Inn kom hele puddingen på fat, så man kunne skjære selv. Så rikeslig med håndpillede reker i kremet vinsaus, pluss japansk hvit asparges på boks, innkjøpt i Strømstad. Desserten kunne være gul gele med Mammas vaniljekrem, som var Pappas favoritt. Så gikk ungdommene på sitt ball – og tilbake satt de helt unge og de gamle – vel tilfredse med julens tilskikkelser.

 

Vil du lese flere av Sverre Stangs juleskriverier? Her kan du lese om dyras jul på Knardal: 

Jul i stallen

---