Klassisk Himmelferd med alvorlige undertoner

Norges yppersteprestinne innen sjangeren musikk & komikk er fremdeles Ingrid Bjørnov.

Mer personlig

Det er ingen tvil om at Ingrid Bjørnov er født med noen flere morsomme gener enn oss andre dødelige, Steinway to Heaven er som forventet: vittig og underholdende fra første tangenttrykk til siste replikk. Men det er en mer nedtonet Ingrid vi møter på Brygga Kultursal i denne runden. Mer personlig enn før. Mer alvorlig enn før. Dette forringer på ingen måte forestillingen, snarere tvert imot. Hun er fremdeles den munnrappe, klassiske virtuosen vi kjenner. Vi kjenner henne bare enda litt bedre nå.

Ingrid Bjørnov var ikke så mobil som hun bruker å være, hun skadet nemlig beinet på premiereforestillingen i Drammen. Stokken blir en følgesvenn på denne turnéen.

Dannelsesreise til Steinwayfabrikken

En fullpakket Kultursal fikk gleden av å bli introdusert for Ingrids førstepartner på scenen i Brygga Kultursal, nemlig den østerrikske keiserinnen av flygler: Bösendorfer. Siden forrige turné har Ingrid satt seg inn i flygelbyggekunsten, og publikum får høre om treslag, årringer, tørketid og klangbunn. Og om reisen til Steinwayfabrikken for å lære om flygelbygging. Ingrid beskriver Steinwayfabrikken som svære fabrikkhaller fulle av “strenge sløydlærere med lagerfrakk og blyant i brystlomma”, treverk til tørk i bakgården.

– Det var altså som å være på en slags Rolls Royce-utgave av Maxbo, forteller hun.

Tvangstrekk og jeg

Så blir Ingrid personlig. Publikum blir introdusert for en nær, men ikke så kjær, følgesvenn av Ingrid Bjørnov, en som har fulgt henne i tykt og tynt siden 90-tallet: Tvangstrekk. Tvangstrekk, manifestert av vår egne Tomas Glans på scenen, spøkte i kulissene i Ingrids liv i lang tid.  Uansett hvor indignerte vi nordmenn var på vegne av Bjørnov & Adrian, var London-kritikernes slakt av musikalen Which Witch et faktum. Musikalen ble tatt av plakaten etter 76 forestillinger, og Bjørnov og Adrian måtte reise hjem med halen mellom beina og milliongjeld.

-Sju magre år seinere sto namsmannen på døra, forteller Ingrid.

Hun forteller åpenhjertig om tvangstrekk, om å fylle halv tank på bilen, søksmål, om å låne penger av familien og om å ikke kunne eie noe. Og om å ville reise fra alt sammen.

– Tvangstrekk og jeg, vi lever sammen,  synger Ingrid, mens Tvangstrekk-Tomas svinser rundt henne på scenen og napper vekk parykken, kjolen, mikrofonen og tilslutt pianokrakken.

Tvangstrekk Tomas flytter inn hos Ingrid og legger beslag på alt hun eier. Til slutt har hun ikke en gang pianokrakk.

Baklengs Grieg og berømte pianister

At Ingrid er en klassisk virtuos visste vi fra før, allerede i åpningsnummeret blåser hun oss av stolene med en feiende og fykende Holberg Suite.

Men så begynner hun å spille de klassiske stykkene vi kjenner så godt baklengs. Hun introduserer Griegs bråkete og speilvendte lillebror Geir, som spilte alle brorens verk baklengs:

– Han datt ned fra et epletre i tidlig alder og levde resten av sitt liv baklengs. Startet dagen med en konjakk og endte den med en liten frokostblanding.

Etter flere baklengs Peer Gynt-numre, en sang om å være astro-frisør, litt oppdateringshumor, og en aldri så liten hyllest av Tomas Glans, avslutter Ingrid med å spille med pianister som har betydd noe for henne. Projisert på veggen over Ingrid og flygelet dukker de opp, en etter en; Eva Knardal, Wolfgang Plagge, Liv Glaser og Robert Riefling.

Ingrid spiller piano med et av sine forbilder: Liv Glaser. Foto: Clifford James Photography.

 

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer