King Salami & The Cumberland Three – Going Back To Wurtswille (Dirty Water Records, 2017)
Med en japaner, en franskmann, en spanjol og en kar fra Karibia (som til alt overmål er tennislærer!) MÅ det jo bli bra!
Siden de startet i 2008 har dette bandet gitt ut en drøss plater (de fleste på det London-baserte Dirty Water Records), men det er «Going Back To Wurtzwille» vi skal konsentrere oss om i dag. Med en albumtitttel som «Going Back To Wurzwille» og låttitler som f. eks «Nosebleed Boogie» og «Stutterin` Sue» skjønner man fort at her handler det om å lage fest, moro og sirkus!
Eller som Michael Krohn så treffende sa det;
«Det svinger bra, det gjør foten din glad»
Musikalsk befinner vi oss et sted mellom sent 50- og tidlig 60-talls R&B, med et snev av punk-rock- energi på toppen. Hør for dere de synkoperte rytmene til Bo Diddley, energien til The Trashmen og desperasjonen og galskapen til Screamin’ Jay Hawkins.
Plata begynner med «Introduction» som jo er akkurat det! Publikums-sus, en skarptrommevirvel og en public announcer som ønsker velkommen til kveldens fest: « Ladies & Gentelmen, introducing the star of the show, all the way from Wurtsville…King Salami & His Cumberland Three»
Og fest blir det! Rett ut i «Pineapple Mama»; et kjapt og stakkato gitarriff to runder alene før bass, trommer og sax slenger seg på og spiller unisont med gitaren. «Nosebleed Boogie» og «Busy Body» er nest ut. Førstnevnte er mer R&B mens «Busy Body» høres ut som om den kunne vært hentet fra The Sonics sitt album «Boom» fra 1966.
Platas første instrumental er «King Ghidorah». Denne kunne man nesten tro var fra soundtracket til en obskur kung-fu-film fra 70-tallet engang. Gitaren spiller et «østen-riff» (vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men hør for dere musikken som blir spilt på enhver Kina-sjappe, og dere skjønner hva jeg mener), trommeslageren har kommet over en gong-gong og bassisten er like rastløs som vi har blitt vant til. For å gjøre det så «østen» som mulig har de også fått med seg en marimba som spiller unisont med gitaren.
King Salami – vokalisten med det mest intense blikket siden Rasputin – avslutter side 1 med å love (I`ll give you) «King Size Love» og «She Was A Mau Mau». Om det er Mau Mau`en han lover King Size Love til er usikkert.
Det som slår meg etter å ha hørt ferdig side 1 er at til tross for at det er kjente og kjære akkorder og akkordprogresjoner som blir brukt her blir det aldri kjedelig, og man får heller ikke følelse av at «dette har man hørt før».
Det er mange «stopper og starter» her, og det er i det hele tatt godt arrangert. Først ut på side 2 (ja, vi snakker fortsatt LP-plater her) er nok en instrumental; «No Stoppin`». Beinhardt en-strengsriff og en sax som spiller melodien. Kanskje ikke helt ulikt The Mummies?
Derifra og fram til platas tittelspor er det full fest. Energisk og dansbar R&B i «Stutterin’ Sue» og «Tiger In My Tank», og en Bo Diddley-stomper – med et lite «Egypt-riff» som linker låta opp mot tittelen i «Camel Hop».
Tittelkuttet «Going Back To Wurtsville» begynner med et typisk «tog-riff» (tenk dere et lokomotiv som jobber seg opp i fart) for deretter å eksplodere i en kjapp og energisk garasje-rocker.
Ikke like mye R&B her kanskje, men like fullt moro.
«Going Back To Wurtsville
Going Back To Wurtsville
Going Back To Wurtsville
I Got A Fast Train Ticket
And A Window Seat»
Plata avsluttes med den instrumentale «Caramba» som runder av det hele på en særdeles god måte.
Skiva er spilt inn i det hel-analoge vintage utstyrte (det meste av konsoller, tape-maskiner, mikrofoner osv. er fra 50- til 70-tallet) Gizzard Analogue Recording Studioes London. Studio-eieren Ed Deegan har uttalt at hans fokus er å jobbe med og utvikle «vintage production techniques» og det høres virkelig her.
Det låter organisk og levende og på mange måter som om det skulle vært spilt inn for over 60 år siden.
Arkiver under: desperate party R&B
Nils Tempo
Kommentarer