Det var en gang i verden en katt som het Leif, for ikke så lenge siden – forresten. Han var grå og hvit. Det spesielle med Leif var at han hadde masse å fortelle menneskene. Det helt spesielle var at han også fikk lov til det. Via en intelligent og kunnskapsrik dame, en ekte kattehvisker, kom Leif til orde!
– Jeg synes menneskene er noen rare vesener. De mangler ro. Og det virker som om de ikke har plan i det de gjør. Menneskene maser og tjaser, men blir liksom ikke helt ferdig med noe allikevel. Jeg styrer tingene mine med tankene mine og har god oversikt. Menneskene blir ineffektive – og skjønner visst ikke at det er mulig å styre tiden og dagen. De skal rekke alt mulig, som absolutt ikke er nødvendig.
Jeg liker ikke småbarn. Jeg holder meg for meg selv – inntil de har fått litt mer ro i kroppen
Jeg er et svært fredelig vesen og trenger min daglige dose ro. Menneskene har visst ikke skjønt den nødvendigheten.
Min kropp har det bra, takket være at jeg har forståelse av ordet ro. Ro er nøkkelen til alt og er viktigere enn piller. Det første skritt er å sitte i ro – det neste er å være i ro. Da slipper man tanker om dårlig samvittighet, fordi man egentlig burde gjort noe.
Så sa katten Leid. Ord til ettertanke. Med påholden labb.
Kommentarer