På BomKræsjBangs tredje festivaldag bød andreklassingene på Risums dramalinje på det glimrende pop up-teateret Kaffe og Sigg på Vekst spiseri på Skofabrikken.
Det er en helt vanlig ettermiddag på Vekst. Det snør ute. I et hjørne i kafeen sitter en kunde med en kopp kaffe foran seg, nesa nedi en bok. Plutselig kommer det en rosakledd og smått hektisk jente inn i kafeen, hun klager til servitøren over høy musikk.
Det første av fire Kaffe og Sigg-tablåer er i gang.
To kusiner treffes på kafé. Den ene er åpenbart en ettertraktet kjendis, den andre en «helt vanlig» jente. Den ene er nedpå og avslappa, den andre forsert og selvopptatt.
– Jeg er fri, sier hun som ikke er kjendis. Jeg er kanskje blakk, men jeg er fri.
– Du vet. Gresset er alltid grønnere…. sier kjendisen i et ærlig øyeblikk.
Så er hun tilbake til sitt vanlige, overfladiske jeg. Dialogen fortsetter.
Vi har fått kikke inn i et forhold mellom to kusiner som opplagt har vokst fra hverandre, eller rettere sagt; den ene har vokst fra den andre. Småklein diaolog, nydelig utført og veldig underholdende.
Neste tablå er enda mer kleint.
To fremmede møtes på kafe. Tinderdate? Hva skal de snakke om? Hvor mye de elsker kaffe? Det er så kleint at det gjør litt vondt.
Det er mye pinlig taushet. Og keitete kroppsspråk. Hadde jeg vært vitne til denne samtalen på ordentlig hadde jeg mest sannsynlig rømt stedet øyeblikkelig, for det gjør vondt langt inn i sjela. Men nå bare nyter jeg den vittige og absurde dialogen, og den herlig fremførte kleinheten.
Neste dialog er hakket mer høylydt. To kranglete tvillinger kommer akkederende inn i kafeen, med helt makne klær. Tvillingene diskuterer alt. Ingen ting er bra nok. Kaffen smaker jord. Musikken er dårlig. Stedet suger. Nok en gang setter vi en kikkert inn i noens verden, inn i et privat øyeblikk mellom noen du ikke kjenner.
Fra tid til annen går det intetanende folk forbi kafeen, noen av dem kikker inn i med store øyne. Jeg nikoser meg.
Siste tablå. Champagne.
– Går det bra Thea?
– Nei, egentlig ikke.
Thea føler seg adskilt fra verden. Hun har mista grepet. I hodet hører hun Mahler.
– Hvor lenge har vi pause?
– Ti minutter.
– Åh, please, si det ikke er sant!
—
– Vekk meg når pausen er over.
Dialogen har jentene skrevet selv. Utgangspunktet er Jim Jarmusch-filmen Coffee and Cigarettes. Akkurat som pop up-teateret er filmen er satt sammen av flere dialoger, eller tablåer, som alle er møter mellom mennesker over en kopp kaffe. Og en røyk.
Jeg er imponert. Over dialogen, over teknikken, og over jentenes evne til å kjøre på selv uten publikum. Det er nemlig bare meg i kafeen denne kalde ettermiddagen på Vekst. Men skuespillerne lar seg ikke affektere, de gjør jobben sin. Bra gjennomført!
Vil du se dette? Det bør du! Legg fredagslunsjen til Kulturhuset i morgen, i 13-slaget. Det er nemlig siste mulighet til å se BomKræsjBangs Kaffe og Sigg, for det er faktisk siste festivaldag i morgen. Ikke noe å lure på det vel?
Kommentarer