Før i verden! Alle fortellinger begynner på ett eller annet vis beskjedent. Altså: Jeg bodde i Oslo – med utsikt fra Nesodden til Rødkleiva. Også der spilte kattene en vesentlig rolle i hverdagens liv og dont. Vi hadde med oss Sophus nedenifra Oslo sentrum. Han var en brannete gentleman. Og så skrapkaka Blixen – oppkalt detter den danske nobelprisvinneren i litteratur med fornavn Karen. Kattungen kom til oss som et svakt pattebarn – en natt det høljet ned. Han var svart som Mitt Afrika. Min skjønne svigermor gav ham først sukkervann med pipette, siden lunken melk på skål. Den aldrende blandingsvovsen Julia kom til å elske dette lille vesen.
Der opp hadde vi også med oss katten Ulla, som etter nærmere undersøkelser viste seg å være en gutt – med fulle pontifikalier, etterhvert kalt Ferdinand. Naturligvis var også den lett hissige hunkatten Minnie med opp i høyden, oppkalt etter den dansk-russiske enkekeiserinnen Dagmar. Naturlig nok, sa han som døpte henne.
Det var mye moro oppe i høyden – om ikke vinden tok overhånd.
Minnie, hun hadde vært ute i buskene – og resultatet ble en håndfull små kattunger. Hun gav dem melk, men så ville hun ikke ha noe mer med dem å gjøre. De som måtte tre støttende til og varme småtassene, det var de snille kastrat-onklene Sophus og Ferdinand.
Også oppe i åsen var det julefeiring – rimeligvis. Vi hadde stort juletre i stuen nede og i den oppe. Sånn at julestemningen og lukten av godt granbar hele tiden var med oss.
Ferdinand, som hadde vist seg ganske så innelukket ned i byen, lærte her å leke. Blixen var i den mest aktive lekealderen – og dro onkel Ferdinand med seg, så støvdottene føk. Opp og ned trappen. Hvilken herlig lek! Dacapo, dacapo!
I nattens mulm og mørke hørte vi smell og heftig lekende katter. Hva hadde skjedd? Jo, juletreet oppe var veltet. Og rundt løp kattene i sann julefryd. Aha, tenkte jeg. Hva nå? Jo, jeg fant en ståltråd – og utrolig nok var det en spiker i taket. Til den festet jeg juletreet, som nok fortsatt var festlig for puselabbene, men som hadde skiftet karakter fra vingletre til et håndfast vesen.
Naturligvis fikk treet nede også den samme behandlingen. Først ekstatisk kattefryd, etterpå ståltråd i taket.
Et minne fra tidlig 1990-tall, men som fortsatt har sin plass under en lett aldrende hårlugg.
Les andre julehistorier fra Sverre Stang her:
Kommentarer