Glenn Marius Skibsteds malerier står aldri lenge i galleriet, et av de siste maleriene hans ble solgt mens malingen fremdeles var våt.
Det var bestefaren som introduserte Glenn for kunsten.
-Bestefar var veldig kunstinteressert, han bodde i Paris i en periode og hadde ordentlig kunst på veggene. De første oljemaleriene mine malte jeg sammen med ham, i ti- elleveårsalderen. Han lærte meg å blande farger, det jeg lærte av ham har fulgt meg hele veien. Jeg har fremdeles hans malerutstyr liggende her i atelieret.
Enda Glenn ble introdusert for malerkunsten via bestefaren allerede som barn, tok det mange år før malingen ble hans reelle uttrykksform. Uttrykksbehovet var der, men han følte seg usikker på hvordan det skulle kanaliseres ut. Før han oppdaget at malingen kanskje var hans foretrukne uttrykksform, forsøkte han seg med skriving.
Om å finne en kanal
Glenn skrev en novellesamling, og en roman. Han fikk bra respons fra Aschehoug, men dette med skriving føltes ikke helt riktig. Han gikk videre til musikken. Det ble låtskriving og synging i noen år, i haldenbandet Bulletin. De vakte oppsikt, gutta på søtten- atten år som spilte Frank Sinatra og skrev egen jazz. Når de spilte på Kongens Brygge var publikum dobbelt så gamle som gutta i bandet. Malingen var alltid der, i bakgrunnen.
Gutta i bandet vokste opp, og fra hverandre, og bandet ble etter hvert oppløst. Det ble journalisthøgskolen valget falt på når det skulle velges studieretning, så da var Glenn innom skriveriet som uttrykksform igjen. Men det ble etter hvert åpenbart at Glenn skulle male. Han skrev for Kampen-posten på dagen, men på nettene sto han i Kampenparken og malte.
Det var kona Laura sin fortjeneste at han til slutt satset på malerkunsten. Hun forsto at det var malingen som var greia for Glenn, og pushet på for at han skulle satse på den.
-Hun sa til meg: vi kan satse på det her, men da må du gå all inn!
Etter hvert fikk han gå i lære hos Erik Formoe i Fredrikstad. Glenn fulgte fredrikstadkunstneren på Facebook, og ble på den måten klar over at kunstneren søkte en assistent.
-Jeg tok med meg noen av maleriene mine og dro til ham med dem, heldigvis så han noe ved dem han tenkte kunne utvikles til noe mer. Jeg jobbet som assistent for ham, og samtidig malte jeg i atelieret hans. Erik Formoe er av den gamle skolen, og jeg oppfattet ham som utrolig streng, da det å male blir så følsomt for meg. Jeg grinte mye i bilen på vei hjem til Halden i den perioden der. Men jeg fikk en fantastisk bratt læringskurve. Det å ta inn en lærling på den måten er utrolig generøst og raust. Jeg hadde aldri taklet å ha noen inne i atelieret mitt på den måten.
Samarbeidet med Stein
Glenn passer på å skryte av kunsthandler og gallerist Stein Willoch Mathisen.
-Stein er flink, han er gjennomgående god på oppfølging, og flink til å finne kundene. Bildene mine er dyre, men han graver frem kundene. Galleri Lille Martine gjør det godt. De får kunder fra Oslo, folk ringer fra Stavanger for å kjøpe kunst. Han er på døgnet rundt.
Glenn var ikke fullt så aktiv som maler og utstiller før han traff Stein.
-Jeg hadde en utstilling på Strømsfoss, og dit kom Stein. Han kom bort til meg og sa noe sånn som: «Hvor har du vært i mitt liv». Der startet samarbeidet vårt.
Stein arrangerte salgsutstilling for Glenn på Galleri Rød Herregård året etter. Nesten alle maleriene i utstillingen ble solgt.
-Det kom 700 mennesker på utstillingen, folk sto i kø for å komme inn. Det var rimelig angstpreget i forkant, det er ikke lett å stille ut i egen by.
Kunsten å selge seg selv
Han liker ikke å selge seg selv.
-Jeg har det ikke i meg, det med å selge. Det beste for meg er å stå her i atelieret og male, jeg liker virkelig ikke å selge meg sjøl.
Det trenger han tydeligvis ikke heller. Maleriene hans rekker nesten ikke å komme innenfor døren på Galleri Lille Martine før de er solgt. Et av de siste maleriene han solgte måtte tørke ferdig i galleriet før kunden kunne hente det hjem. Glenn hadde stått oppe på natten og malt ferdig et bestillingsverk til Stein Willoch Mathisen, som ønsket seg et stort bilde til galleriet. Stein kom for å hente det dagen etter, og da var malingen fremdeles våt.
-Jeg tenkte: Nå slipper jeg presset en stund, men så ringte Stein. En halv time etter at han hadde satt bildet ut i galleriet var det solgt.
Ingen av Glenns malerier blir stående og støve ned på galleri Lille Martine.
-Jeg hadde ingen malerier å vise deg her i dag, for alt jeg har malt er solgt. Jeg måtte ned på galleriet og hente disse for å ha noe å vise frem.
Han legger tre mindre malerier opp på et bord. Maleriene var til vurdering for Høstutstillingen, og kom videre til annenjuryering.
Angstpreget suksess
-Det må være gøy at det går så bra; at folk vil kjøpe kunsten din?
-Det er jo gøy, men blir fort litt angstpreget for meg det der, fordi jeg er ikke en sånn maler som kan produsere på bestilling. Jeg bruker kanskje flere måneder på et bilde. Det er flere lag, ikke sant, prosessen er nitidig. Jeg har ikke lyst til å lage pynt. Jeg vil at bildene skal fortelle en historie, at de skal få folk til å tenke. Men det kan ikke bli banalt. Det er ikke så viktig for meg at folk forstår hva jeg har tenkt når jeg har malt, bare det setter i gang en prosess.
Da han stilte ut bildene sine på Jeløya for noen år siden hadde han det som kanskje er en kunstners ultimate opplevelse. Galleristen ringte ham fra utstillingen og fortalte at det satt en dame foran et av bildene hans og gråt. Hun hadde sittet der en halvtime.
-Du kan ikke oppnå noe mer enn det som kunstner, det å påvirke noen med kunsten sin på den måten er svært.
Glenn Marius har ikke som mål å selge masse kunst. Det er ikke viktig for ham at kunsten hans henger over pianoene i de tusen hjem. Viktigere er det å fremprovosere en tanke, eller en prosess hos noen.
-Det finnes ikke noe bedre enn om folk kommer til meg og sier: Jeg kjøpte et maleri av deg for femten år siden, men jeg er fremdeles ikke ferdig med det.
Kommentarer