Her forleden ramlet det en fugl ned fra taket utenfor Erlandsen. Det var en måkebaby. Bare et knøtt. Han ramlet ned i den grønne boksen. Da jeg så Mamen første gang, så lå han der – under sin mor. Hun passert på sitt barn, slik alle mødre gjøre.
Morsinstinktet er unikt for alle dyreslag – herunder mennesket.
Dagene flyr, selvom Mamen ikke er oppe i luften ennå. Men han er ute av den grønne boksen. Plutselig legger han seg til å sove på utsiden av apoteket. Mamma Måke, hun slår seg ned bare en meter unna.
Rundt omkring skjer det mye. En hel barnehave. Jeg får styrt barna utenom, så det ikke blir engstelse og skrik.
Igår på hjemvei, så jeg lille Mamen utenfor Bobhuset, så han har en ganske stor radius.
Idag har han begitt seg i vei Berg Sparebank.
Mat? Jo, mammaen får noen pølsebrød – oppsmuldret.
Men Mamen, han er på matjakt selv. Nappe litt her – og der. Så plutselig reiser han seg opp og bakser med vingene. Et festlig syn.
Han er på et lite stykke tid blitt til den lille yndlingen i Gågaten. Folk stopper og ser på det lille underet. Det fotograferes.
Svært få er redde eller sinte. En dame igår: Hun sa så mange ganger faen at jeg måtte be henne holde munn. Men hun fortsatte – sikkert til hun kom over broa..
For mange av oss er han et lite under – et bevis på livets mangfoldighet.
Lørdag morgen: Som vanlig åpner jeg døren ut mot Gågaten. Jeg hører ingen måkemor som roper på barnet sitt. Er den lille krabaten under den store grønne dunken? Eller har han tatt seg en tur til Bobhuset? Mulighetene er mange.
Etter å ha skjenket kaffe til noen herrer, går jeg ut til morgenstillheten igjen. Der ligger han oppå barken . Han er kald. Stakkars lille venn. Hvem tok deg?
Svaret får jeg ikke. Jeg skulle så gjerne gitt deg en klem. Du rakk å glede mange. Jeg vil huske deg!
Kommentarer