Festningsmurene har stått støtt over byen i flere hundre år. Nå opplever de noe helt nytt. En musikal som dramatiserer en del av historien i en helstøpt forestilling med god fremdrift mot et kjent klimaks. Underveis er det likevel overraskelser og vi sitter igjen med tanker om hva var det egentlig som skjedde den gang.
Plassen nederst i Indre festning er utnyttet godt. Med scenen plassert slik at amfiet kan bygges oppover forbi Fredrik IIIs hall, nesten opp på taket har det blitt 500 sitteplasser. Det blir ganske intimt der folk sitter tett i tett oppover radene. Det er ikke helt optimal sikt, så når skuespillere står ytterst på scenen ser vi bare overkroppen uten at det går ut over opplevelsen.
Skuespillere, dansere og musikere oser av spilleglede og tar oss med på en reise fra våre dager til tiden da historien om Den hvite dame oppstod på begynnelsen av 1800-tallet. Manusforfatter Hanne Hagerup har benyttet kjente triks slik at vi er både i nåtid og fortid. Hun har flettet inn små historier og lokale særegenheter som krydrer forestillingen med humor.
Det er flere som bærer forestillingen, men barna Markus Rossa som Jakob og Maren Walther som Jenny må nevnes spesielt. Søskenparet de spiller er på scenen gjennom hele forestillingen, og binder handlingen sammen med dialog og sang.
Historien leder oss fram mot det tragiske som skal skje. Underveis er det fest og moro, svik og svindel og en uforløst forelskelse. Det er flere fengende scener med sang og dans fra hele ensemblet, blandet med gode solofremførelser og duetter. Vi blir ganske godt kjent med folkene på Fredriksten i 1820, kommandant, tjenestepiker, husholderske og soldater.
Scenografien er enkel og effektfull. Med scene i 3 nivåer med trapper i alle retninger og klokketårn på toppen føles det som å være på festningen. Orkesteret sitter skjult bak det som er festningsmuren, den er imidlertid slik at når noe skal understrekes får vi glimt av det som skjules.
Når vi snakker med kostymeansvarlig Lillian Baur før forestillingen forteller hun at anmodningen om å donere klær og stoffer ga resultat. Ca. 40 % av kostymene er sydd av innleverte tekstiler. Det kom godt med i et stramt budsjett. Hun sier at forestillingen hadde ikke vært mulig å få opp til et slikt nivå allerede første år uten stor dugnadsinnsats og frivillig arbeid.
– Den hvite Dame har blitt en forestilling som Halden kan være stolt av, og som kan settes opp igjen og igjen, avslutter hun.
Regissør Tomas Glans har gjort en storartet jobb med å få manuset visualisert. Han har instruert skuespillere, statister og dansere slik at fortellingen blir troverdig og handlingen skjer på flere plan. Aasmund Kaldestad som er med i flere roller underveis har skrevet fengende musikk til sangscenene. Og da må også nevnes at lyden under forestillingen er ypperlig, etter min mening. Musikken er tilpasset vokalen slik at alt som synges høres klart og tydelig.
Fylkesordfører Ole Haabeth åpner kvelden med å trekke fram kreativitet og initiativ i Halden, og at fylkets tusenårssted stadig tilføres ny aktivitet.
Når den stående applausen har vart en stund skal, som naturlig er på en verdenspremiere, noen takkes. Ordfører Thor Edquist deler ut blomster både fysisk og verbalt. Han takker Marita Rognøy og Aasmund Kaldestad for å ha gjort ideen og drømmen om en musikal til virkelighet. Og han trekker fram regissør Tomas Glans sin innsats. Ordføreren proklamerer at dette er Norges nye «Kaptein Sabeltann», men med en stor forskjell – Det som skjer i Den hvite Dame er sant, hevder han. Ja hvem vet.
Vi håper amfiets 500 plasser fylles opp kveld etter kveld slik at både haldensere og andre får med seg denne flotte forestillingen.
Kommentarer