I hodet på en kunstner

Han er spontan, glad, kunstnerisk og kreativ. Han har lært utallige haldenbarn å spille cello, fiolin, piano og fløyte. I nesten tretti år underviste Pontus Berglund ved Halden kulturskole. I våres fylte han 70.

Tenk på alle de haldenbarna som har gått inn døren til Pontus Berglund på kulturskolen i årenes løp, og ikke kunnet opp ned på et noteark eller en metronom. Og ut igjen kom de en tid senere, fiks ferdige  instrumentalister; spillende på piano, cello, fløyte eller fiolin.

Tvillingene Berglund ble født i Gøteborg i 1948, og Pontus kom først. Lillebror Ola kom like etterpå. Under oppveksten bodde de i Gøteborg og i Lysekil. Etter barndommens første år har de bodd mange ulike steder, men aldri i samme by. 

-Vi flyttet tilbake fra Lysekil til Gøteborg igjen da vi var 14 år, forteller Pontus, og det siste vi gjorde i Lysekil dagen før vi flyttet var å slå ned noen gutter i samme alder som hadde vært spesielt ekle mot oss og ertet oss for att vi var fra Gøteborg.

Tvillingene Berglund på Tjörn i 1952. Her er Ola og Pontus fire år. Foto: privat.
Pontus og Ola i Lysekil i 1957, åtte år gamle.

I 1988 flyttet Pontus nærmere Halden, men han holdt seg på den svenske siden. Grunnen til at Pontus flyttet nærmere Halden var nettopp tvillingbroren Ola. Ola fikk seg jobb i Halden, og møtte sin tilkommende hustru her. Da var det gjort. Pontus skjønte at han måtte flytte på seg skulle han få truffet broren. Han flyttet til Hogdal, og begynte å lete etter hus.

-Jeg spurte Ola om han kunne ordne jobb til meg på musikkskolen i Halden, forteller Pontus, og det gjorde han. Jeg måtte vente litt, fordi cellisten de hadde på musikkskolen skulle ut i pensjon. Men så pensjonerte han seg, og det ble min tur. I tillegg fikk jeg jobb med å undervise i cello i Strømstad.

Året etter flyttet han til huset ved Lommelanda Kulle, hvor han fremdeles bor. Da var det ikke en gang gulv i huset hans. I mange år holdt han på med å renovere huset før det ble helt beboelig.

Pontus hjemme på Lommelanda Kulle. Foto: Ellen Midtfjeld.

Pontus og celloen

Musikken og kunsten har stått sentralt i Pontus’ liv siden han var liten gutt. Men han ble ikke introdusert for celloen før han var tenåring.

-En dag kom pappa hjem til meg og Ola med en cello og sa: nå skal dere begynne med cello gutter. Og det gjorde vi. Vi måtte bytte på å øve, for vi hadde jo bare én cello. Men jeg øvde nok mest, Ola ble lei og bytta til gitar.

Som 14-åring begynte Pontus på musikkskolen i Gøteborg. Han fikk en god lærer som inspirerte til å fortsette med cello. Musikken ble allikevel ikke veien han valgte å gå når det gjaldt utdannelse. Pontus utdannet seg nemlig først til tanntekniker. 

-En dag jeg satt på jobb og øvet på cello kom sjefen inn og sa: Pontus, du skal ikke sitte her og lage løstenner. Søk deg inn på musikkhøgskolen i stedet! Det gjorde jeg.

Pontus spiller cello i malepausene når han og Ola maler kulissene til Fredrikshalds teater. Foto: Ellen Midtfjeld.

Pontus kom innpå musikkhøgskolen, og der gikk han i seks år. Tre år på solistlinje først, med cello som hovedinstrument. Bi-instrumentet var piano. Etter tre år på solistlinja på musikkhøgskolen ble det tre år på pedagoglinja. Pontus hadde nemlig ingen planer om å sitte i et orkester livet ut.

-Jeg ville bli lærer. Det var tre grunner til det: Juleferie, sommerferie og høstferie. Nei, jeg tuller, jeg hadde et ønske om å undervise i musikk. Det er sikkert fantastisk å spille i orkester, men det blir utrolig mange slitasjeskader av sånt arbeid. Man sitter jo og gjør akkurat den samme bevegelsen dag ut og dag inn. Dessuten er det skadelig for hørselen.

Piano, fløyte, fiolin, cello og tegning

Etter hvert underviste Pontus i både piano, fløyte, fiolin i tillegg til cello. Og tegning. Pontus begynte å tegne som liten gutt, og gikk på kunstskole sammen med broren Ola. Og jammen spiller han ikke fiolin også, det begynte han med da han var åtte. Som lærer på kulturskolen følger man skoleåret, og nyter godt av alle skolens ferier. Men arbeidstidene er litt bakvendte. Pontus gikk på jobb klokka tolv, og var ikke hjemme før klokka åtte.

-Det er jo ikke helt forenlig med et familieliv, forteller Pontus. Men jeg fikk god tid med barna om morgenene, og det var jo fint.

På nittitallet hadde Pontus begynt å tenke at han kanskje aldri kom til å få barn, men så kom de allikevel. Tre stykker. Linus er 22, Lovisa er 19 og Linnea er 15. Alle sammen har vokst opp på Lommelanda Kulle. Det er Pontus som har døpt stedet for Lommelanda Kulle, men nå står faktisk navnet på kartet.

Musikk skal være gøy

I hele 29 år underviste Pontus haldenbarn ved Halden kulturskole. Han har vært opptatt av at det skal være gøy med musikk.

-Jeg sa alltid til elevene at de skulle øve så lenge det kjentes bra og var gøy. Så kan man ta seg en pause. Jeg sa aldri til elevene at du må kunne dette og dette til neste gang. Øv litt hver dag, et kvarter her og ett kvarter der. Det skal være gøy.

Tegnetimene ble annerledes enn de andre timene Pontus hadde på kulturskolen.

Pontus med tegnegruppen på kulturskolen i 2006. Foto: Privat.

-Det var et leven ut av en annen verden i noen av disse tegnetimene, fortalte Pontus, det ble jo et sosialt møteplass for mange av barna og ungdommene som tok tegning! De kom dit og prata om kjærester og alt mulig. I disse undervisningstimene satte jeg sammen yngre og eldre barn og det gikk fint. De eldre tok vare på de yngre, og det var så fint å se!

Pontus har undervist ved kulturskolen i 29 år. Foto: Ellen Midtfjeld.

Barn er fantastiske

Mange barn har vandret ut og inn av Pontus liv. Hvor mange aner han ikke, men i løpet av tretti år som kulturskolelærer blir det jo en del.

-Jeg ble godt kjent med mange av disse barna, forteller han, noen av dem gikk jo hos meg i flere år! Men jeg betraktet alle barna som kom til meg som mine egne. Når de er hos meg er de mine barn. Barn er jo fantastiske. Jeg respekterer barn. Barn har så mye humor, og de gjør så mye rare ting. Det har vært veldig gøy å være så mye sammen med barn.

Hvor viktig er kultur for barn?

-Kultur er helt nødvendig for barn. For alle. Jeg tror at kultur er like viktig som mat, uten kultur er man ikke et helt menneske. Man trenger kultur, for vi mennesker trenger å uttrykke oss.

En rastløs søker

Mange forbinder Pontus med malerkunsten hans. Og maling har vært en lidenskap som har fulgt Pontus siden han var ett litet barn. Malingen er også noe som Pontus og Ola har til felles. I sommer reiste de til Skagen for å male på stranden der. Det var Olas bursdagsgave til Pontus. Sammen malte også Ola og Pontus kulissene til Jeppe på Berget i fjor.

Pontus og Ola på Iddevang skole i oktober i fjor, da jobbet de døgnet rundt for å få ferdige kulissene til Jeppe på Berget på Fredrikshalds teater.

Brødrene treffes stort sett én gang i uka. De har alltid holdt kontakten, uansett hvor langt unna hverandre de har bodd. Men de bor jo faktisk i hvert sitt land, selv om det kun er en liten halvtime fra dør til dør.

-Ola elsker Norge, jeg elsker Sverige. Men jeg har mange venner i Norge, og jeg beundrer Norge.

De er ganske ulike, til tross for at de er eneggede tvillinger. Der Pontus er spontan og impulsiv er Ola mer ettertenksom og forsiktig.

-Ola er nok litt klokere enn meg, sier Pontus, til tross for at han er lillebror. Jeg ble jo født først. Men Ola har alltid vært den fornuftige, jeg var den rastløse søkeren i familien, som prøvde ut alt som ikke var lov. Sånn gjorde ikke Ola.

I år skal Ola og Pontus være med på Den kulturelle skolesekkens tredje og siste oppsetning av Juleselskap på Rød. Da kan du se brødrene Berglund som soldater i skuespillet. Se etter to høye og staute karer i blå og gul uniform, og der har du dem.

Omtrent sånn ser Pontus og Ola ut når de er soldater på Juleselskap på Rød. Men det er ikke sikkert de hopper altså. Foto: Ellen Midtfjeld.

Galleri og utstillinger

I 2008 sto galleriet til Pontus ferdig på tomta på Lommelanda Kulle. Da var det slutt på å stå på loftet i huset og male. Dessuten fikk han nå et sted å stille ut bildene han malte. Galleriet kom som byggesett, men Pontus satte det selv sammen.

Vernissasje hos Pontus i nyåpnet galleri i 2008. Foto: Privat.
En turgruppe fra Halden gikk tur i området rundt Lommelanda Kulle i høst, og lunsjen tok de i Pontus’ galleri.

Nå maler Pontus mot en ny utstilling.

-Jeg maler mye fugler om dagen, forteller Pontus, det er blitt en ny greie for meg. Det kombinerer i grunnen mine to største interesser: natur og maling. Jeg vil lage en utstilling med bare fuglebilder, men nå har jo fuglene reist, så nå må jeg vente til våren med å male dem igjen.

Pontus liker å male fugler.

Pontus har en teori om at man ikke må bruke for lang tid på et maleri.

-Når folk spør meg hvor lang tid det tar å male et bra bilde, svarer jeg: En time. Hvis de spør hvor lang tid jeg bruker på et dårlig bilde svarer jeg; Tre timer. Etter en time begynner man nemlig å bli usikker, og mister oversikten. Da blir det bare tull, og man maler på masse detaljer man kunne klart seg uten.

Salgsutstilling på Galleri Rød

I desember skal Pontus ha utstilling på Galleri Rød. Her skal han stille ut illustrasjonene han malte til bokprosjektet Fredriksten festning – i 1718 datt’n. Pontus har gjort seg noen tanker rundt det som hendte den skjebnesvangre vinternatten i 1718 da Karl XII falt på festningen.

-Jeg tror det var en svenske som skjøt, sier Pontus, jeg mener at det var en ansatt av Karl XII, nemlig Andre Sicré. Men det er en ganske kjent teori, og det er ikke bare jeg som tror det.

Andre Sicré var tidlig mistenkt for attentatet på kongen, og det var mange som mente han handlet på oppdrag fra Fredrik av Hessen, som jo var gift med Karl XIIs søster, og siden tok over tronen. 

Illustrasjon til barneboken Fredriksten festning – i 1718 datt’n.

Hva tenker Pontus om fremtiden?

-Jeg er faktisk litt bekymret for verden, spesielt for de etterkommende, sier Pontus tankefullt. Men også politisk og klimamessig. Hvor er vi på vei? Vi tar ikke vare på jorda vår, det er sikkert.

Det kan hende han bekymrer seg, Pontus, men det ser ikke ut til å legge noen varig demping på humøret hans. Man kan jo ikke gå alt for lenge å være seriøs og grublende heller?

-Nei, sånn kan man ikke gå gjennom livet, sier Pontus, man må leve og være glad. 

 Vil du lese mer om Pontus? Her kan du se de andre artiklene KanDusi har skrevet om ham:

Tvillinger i kulissene

-Jeg har lagt en bit av sjelen min i hvert bilde

Kulissgave til Fredrikshald

 

 

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer