Det er absolutt ingen hemmelighet at jeg er dyrefreak. Jeg har i denne kulturkanal skrevet mye om vidunderet Petra, katten som alltid er seg selv – og ingenting annet.
Idag skal jeg skrive noen rader om Os-kokkens hund, som han fikk av meg til en bursdag. Han døpte henne Tora. Hennes opprinnelse er mangfoldig. Jeg møtte henne første gang på hamar jernbanestasjon – med sin matmor. Hun holdt til på Flisa – og var en av flere valper moren hadde nedkommet med.
Hvilket slag? Tja, det har jeg lurt på. Matmoren sa hun var en blanding av fire raser. Ikke snaut.
Hun er å se på svært pelsbelagt. Masse sort pels, brune ben og regelmessige bruke avtegn i ansiktet. Halen er stor og vaier i vinden.
Hun er så absolutt en elskelig sjel, men fortsatt som 11-åring leken og bjeffete. Både når hun hører skumle lyder – og også for sikkerhets skyld. Den siste varianten er ikke populær. I rask fart – og ute ser hun ut som et bjeffende slagskip. Men er jo bare snill. Av pur glede bjeffer hun når hun hører at jeg er på vei opp trappen. Så må en rundslikk til. Og snuse her og snuse der.
Hun ligger lenge rolig om gangen. Oppå sengen. Eller på gulvet. Helt til hun hører Os-kokken har gjøremål på kjøkkenet. Alt der ute er godt og interessant. Tenk om det ramlet ned en bit av noe menneskemat. Eller kanskje en tallerken å slikke. Slik hunder ofte er, er hun konstant på utkikk etter mat.
Hun er ikke fet, ettersom hun hver dag har sine lange turer for store saker og ting. Hun kjenner hele Os, inklusive kirkegården.
Etter endt tur drikker hun mye, innen hun inntar horisontalen. Jeg kan våkne på morgensiden og oppdage at hun ligger ved siden av meg i sengen. Hun er bare rolig og fortroelig.
Tora er et henrivende vesen. Sammen tok vi togturen fra Hamar til Halden. Ingen av oss har angret på den manøvren.
Når jeg skriver, så ligger hun rolig ved mine føtter.
Inntil hun hører lyden av grytelokk i drift fra kjøkkenet.
Vi har et godt liv på Os.
Kommentarer