Skrevet av D. Benedict Parton – Illustrert av Thea Strøm Arntzen

Jeg ble stram i maska da jeg åpnet døren og så hvem det var som hadde ringt på. La meg forresten få refrasere en smule; jeg var stram i maska da jeg åpnet døren.

Den enkle, dog noe pussige årsaken til det, er at jeg kvelden i forveien hadde smurt inn trynet med et tykt lag med ansiktsmaske, som ifølge TV-reklamen hadde den kjekke effekten at man, som ved et trylleslag, ville bli ti år yngre.

Dernest hadde jeg ikledd meg slåbroken, mekket meg en litt lubben tynn en, slengt en film i DVD’n og meg selv på sofaen, alt mens jeg lot maska åpne porer og glatte ut rynker i fred og ro.

Jeg vil på det sterkeste påpeke at jeg, mann som jeg er, ikke vanligvis renner ned dørene på skjønnhetssalonger eller går amok i kosmetikkavdelingen på super’n.

Årsaken til maskefjeset er at jeg i et anfall av ærlighet og/eller sinnslidelse fortalte kvinnen i mitt liv at jeg var privatdetektiv og ikke konsertpianist, som jeg hadde forledet henne til å tro. Hun fikk også et anfall, av en litt mer rasende art, og strøk på dør uten å bry seg om å medbringe sitt lille pikk-pakk, som altså blant annet inkluderte ansiktsmasken. Uansett, mann eller ei, når man først har nådd middelalderen så er det jo fristende å kvitte seg med 10 år, så jeg tenkte ’pytt, det er forsøket verdt og ingen ser meg allikevel’ og tok sparkelkniven fatt.

Filmen viste seg å være helt utilgivelig kjedelig og jeg ble døsen, så jeg slo den av og tenkte på dørstrykeren Sophie, eller Sarah, eller hva hun nå het (vi rakk aldri å presentere oss for hverandre på propert vis) istedet. Det var minst like kjedelig. Jeg sovnet.

Og her stod jeg altså på min egen dørstokk en slapsete lille julaften formiddag og tittet olmt på den kvisete rønner’n som stod på trappen min. Han så forskrekket ut. Forståelig nok. Sinnablikket mitt kan skremme selv den tøffeste buse.

Gutten var litt av et skue der han stod med vidåpen munn og ditto øyne. Det må ha vært gjennomtrekk i hodet hans. Det som likevel fascinerte meg aller mest var det enorme strågule håret hans som stod til alle kanter, og det faktum at han bar på tvillingbroren sin.

–Hva erre du vil? glefset jeg.

Skjønt ’glefset’ er vel å overdrive. Jeg kunne knapt bevege munnen på grunn av den hersens maska som hadde stivnet i løpet av natten. Det ble mere mumling ut av det. Det samme gjaldt gutten.

– .. Vil du kjøpe et nek?

– Hvem av dere?

Neket, altså han med taleevnen nogenlunde i behold, mistet denne evnen for et øyeblikk, før han samlet seg og stotret videre.

– .. Kun tredve kroner.

Siden jeg ikke bærer småkings i slåbroken ga jeg ham en femtilapp, og ba han og broren om å pelle seg vekk.

– ..Eh…Men neket, da?

– Gi det til noen som har bruk for det. En fugl, for eksempel.

Jeg smelte igjen døren og gikk for å hente hammer og meisel, slik at jeg kunne bli kvitt betongen i fjeset. Jeg hadde ikke før fått snudd meg før dørklokken kimet igjen. Det var da pokker til måte å ringe julen inn på. Rasende åpnet jeg døren, og så at det var min gode venn Pilgrim som stod utenfor. Stormen stilnet.

Han stod også med vidåpne øyne og munn. Hva var dette? Ett ukjent virus? En ny folkesykdom?

– Elmo Lamont, sa han. – Jeg er forberedt på mye rart fra din side, men finnes det noen forklaring på dette?

– En slags, mumlet jeg. – Vi tar det ved leilighet. Kom inn og slå deg ned.

Han gjorde så, mens jeg gikk mot badet, forberedt på en lang økt med hardt arbeide.

Etter å ha kvittet meg med siste rest av grønn sement studerte jeg meg selv i speilet. Ikke en dag yngre. Nok et bevis på at reklamefolk er smartere enn laboratorierotter.

Jeg labbet ut i dagligstuen, ba min venn om å forsyne seg fritt fra baren, og satte meg ved flygelet. Humøret bedret seg så snart fingrene begynte å løpe over tangentene. Pilgrim kom med en flaske rødt og to glass.

– Chopin? spurte han.

– Nei, takk. Ikke så tidlig på dagen. Men jeg tar gjerne en øl.

– Det jeg mente var… Glem det. Hvor har du ølen?

– I kjøleskapet. Kall meg gjerne eksentrisk, men det er bare slik jeg vil ha det.

Pilgrim hentet en bayer, jeg landet på en, for dagen, passende H-moll, og sammen satte vi oss i salongen. To gode venner av den sorten som kan ha samvær i timesvis uten å ytre et ord. Ihvertfall i teorien. Pilgrim og jeg har aldri forsøkt noe slikt. Vi snakker ustanselig.

– Nå, Elmo, noen planer for julen?

– Dessverre, ja. Allerede i aften må jeg til pers. Nabokonen, Fru Steiner, har på insisterende og kaklende vis bedt meg på middag i kveld. Fylt høne.

– Du mener kalkun.

– Hadde jeg ment kalkun, så hadde jeg med største sannsynlighet sagt kalkun. Men jeg sier høne, ergo…

– Fylt høne, altså.

– Fru Steiner, eller fru Kakle, som jeg kaller henne, og hennes to hanekambeprydede sønner har hønsedyr på hjernen. For ikke å snakke om i munnen. De spiser ikke annet. Kyllingfilet, kyllinglår- og vinger, chicken nuggets, cock au rouge, buffalo wings, kokt, grillet, røkt, sågar gravet høne, kyllinglever, you name it.

– Hva med far i huset? Hanen?

– Gal.

– Du mener gol.

– Jeg mener gal. Det tiltet totalt for ham under en middag en kveld, og han ble kanakkas ko-ko, eller klukk-klukk, som de sier der borte. Nå sitter han i et mykt rom og babler om biff og burger.

Pilgrim hmmet et lite hmm mens han snurret snurren på snurrebarten rundt lillefingeren, et sikkert tegn på at jeg kjedet ham en smule. Riktignok er mannen glad i mat, men det han som regel er aller mest sulten på er mysterier. Jeg visste hva som ventet.

– Ellers da, Elmo? Noe spennende?

Nettopp. Jeg bare smilte, reiste meg og gikk mot arbeidsværelset, naturligvis med Pilgrim hakk i hæl. Vel der inne plukket jeg opp et par hansker fra skrivebordet og holdt de opp for Pilgrim, som stod der som et levende spørsmålstegn.

– Dette, kjære venn, er spennende.

– Et par hansker?

– Ikke et hvilket som helst par hansker.

– La meg gjette. De tilhører morderen i en bestialsk drapssak?

– Niks.

– En uvøren tyv har etterlatt de på brottsplassen?

–  Intet drap. Intet tyveri. Disse hanskene tilhører en høneselger. Den selvsamme høneselgeren som solgte hønen til fru Kakle. Altså den hønen som hvert øyeblikk som helst nå vil bli stappet med gudene vet hva.

Pilgrim satte seg, tok et liten nipp av rødvinsglasset og tente seg en sigarillo. Hans måte å si ’forklar’ på.

Så jeg forklarte at fru Steiner/Kakle hadde fått uventet besøk dagen i forveien av en fremmed, som høflig hadde forespurt fruen om hun ønsket å kjøpe en riktig så fin høne. Hønemor Steiner/Kakle repliserte på ditto høflig vis at hun holdt sine egne høner, som ble pleiet med omsorg og dekapitert kjapt og smertefritt, og beklaget at herren måtte gå med uforrettet sak. Det var da den fremmede trakk frem sitt trumfkort fra en bærepose; et prakteksemplar av en gul Orpington. Stein død, men uribbet og ubehandlet på alle andre måter. Et tett inntil urørt fjærkre. Fru Steiner/Kakle bruste med fjærene. Hun hadde aldri sett en gul Orpington i virkeligheten før, hverken død eller levende, bare i bøker og på TV. Hun var ekstatisk. Hun hadde lest at denne trivelige og godlynte høna hadde hvitt kjøtt av superb kvalitet, og dette var en eksemplarisk utgave av arten. Gyllengul og porselenshvit, og best av alt; en gul Orpingtonhøne veier vanligvis tre kilo, denne lekkerbiskenen ble veid inn til fire komme åtte kilo etter at hun gikk til de evige hønsefarmer.

Fruen bladde opp uten å mukke, den fremmede tok av seg hanskene, la de på trappen, telte pengene, takket, sa adjø og gikk.

– Og hanskene ble liggende igjen på trappen.

– Korrekt, kjære Pilgrim.

– Tør jeg spørre hva mysteriet består i?

– Det burde da være opplagt. Vi vet ikke hvem denne mannen er.

– Er det viktig?

– Riktignok er det fønvind og mildvær, men per definisjon er det er vinter. Han trenger hanskene sine.

– Og dette bruker du tid på.

– Intet mysterium for stort, intet for lite. Dessuten er det jo synd på stakkaren. Han som en gang satt så fint i det, før alkoholen tok overhånd og det bar utforbakke. Nå farter han rotløst rundt, prisgitt samaritanevnene til tilfeldige bilister.

– Hvordan i all verden vet du dette?

– Hanskene snakker til meg, min venn. Her, ta de og fortell meg hva du kjenner og ser.

Pilgrim studerte håndbekledningen, mens jeg studerte klokken. Ding ganger tolv. Middag. Jeg fylte det ekstra glasset som Pilgrim så rutinert hadde bragt med seg inn i arbeidsværelset, og spurte ham om han hadde noe å melde.

– Jeg må si at jeg er litt forbløffet, Elmo. Ved første øyekast ser det jo ut som et hvilket som helst gammelt, slitt hanskepar, men jeg kan ikke skjønne annet enn at dette er kvalitetsskinn, og det kjennes sågar ut som at det er silke på innsiden. Disse må ha kostet sitt i sin tid.

– Man skal besitte sin rause del med grunker før man går til anskaffelse av disse, ja. Og hadde han fortsatt vært velholden, så ville han vel ha kjøpt seg et nytt par, tror du ikke?

– Javel, så har det fart galt av sted med ham, men hvorfor alkohol? Kan det ikke ha vært dårlige investeringer? Gambling?

– Godt mulig at det kan ha bidratt, men det blir spekulasjoner. Drikkingen er mere håndfast, bokstavlig talt. Se på disse slitemerkene på innsiden av alle fingrene. Dette er tydelig slitasje etter å ha holdt hardt i utallige ølflasker.

– Men det er jo tilsvarende merker på den andre hansken, også, innvendte han.

– Hvilket forteller oss at vi leter etter en mann som drikker med begge hender.

– Du store, jeg trodde det bare var et uttrykk. OK, jeg er med deg så langt, men hvordan forklarer du denne avklipte tommelen?

– Et smart triks av vår rotløse og ukjente venn. Jeg antar att han foretrekker å ferdes etter mørkets frembrudd og at mye av fartingen foregår gjennom haiking. En sortkledd hånd som haiker i natten kan være vanskelig å få øye på. Klipper man imidlertid av tommelen på hansken, ja da kommer haiketommelen mye klarere til syne.

Pilgrim så på meg, nikket lett, gryntet litt, ja det var sågar antydning til et annerkjennende smil og litt humring. Her kunne jeg naturligvis ha hovert litt, men jeg gjør ikke slikt. Ikke overfor en venn, i det minste.

– Nå, Pilgrim, hva sier du? Skal vi prøve å oppspore vår tettbygde, mørke venn med Elviskoteletter og antydning til måne?

Pilgrim så forundret på meg. Snarere bestyrtet, egentlig. Ja, nærmest perpleks.

– Hvordan ved Faraos tippskjegg kan hanskene fortelle deg at han er tettbygd og mørk, med Elviskoteletter og antydning til måne?

– De gjør ikke det. Fru Kakle beskrev ham for meg.

Snakker om høna, så verper ho. Utenfra hørtes et voldsomt spektakkel. Først hørte vi et hyl, og da Pilgrim og jeg gikk til vinduet så vi fru Kakle rase gjennom hønsegården, der hønene var ute og luftet seg i fønvinden, slik at fjær og egg og høner fløy vegg i mellom, før hun vraltet seg over den slapsete gressplenen på vei mot huset mitt. Alt dette mens hun skrek ’Elmo…Elmo Lamont’ i fistel. Pilgrim og jeg forlot arbeidsværelset og rakk akkurat ut i entrèen idet hun rev opp døren, ramlet inn og utbasunerte ’Egg. Egg. Jeg har funnet egg’. Noe sa meg at ekteparet Steiner/Kakle snart ville dele bo igjen.

– Så så, fru kakl…Fru Steiner. Slapp av. Pust dypt inn og slapp av. Kom, la oss gå til kjøkkenet og sette oss.

Vi gikk inn på overnevnte rom. Det vil si; Pilgrim og jeg gikk. Fru Kakle vugget fra side til side og stabbet seg fremover, lut i ryggen og med små rykninger i hodeavdelingen av korpus. Som ulvegutten Mowgli og apekongen Tarzan hadde hun levd for lenge blandt dyr. Jeg fant frem tre krus og en TV-kanne med gårsdagens lut – den gjorde sikkert fortsatt nytten. Vi slo oss ned ved kjøkkenbordet, jeg helte i kaffe, vi tok hver vår slurk, vi grimaserte, jeg tok krusene bort til vasken, helte ut koffeinelendigheten, hentet tre glass og en halv flaske Braastad fra kjøkkenskapet, og innrømmet skamfult overfor meg selv at jeg hadde tatt feil for en sjelden gangs skyld; gårsdagens lut gjorde definitivt ikke nytten. Cognacen, derimot.

– Så, fru Kak…Fru Steiner, du har funnet egg?

– Ja, herr Lamont. Inne i høna. Inne i den gule Orpingtonen.

Jadda. Totalklikk her, altså.

– Med all respekt, fru Steiner; dette er vel ikke akkurat en oppdagelse som vil få biologer, ornitologer, Landbruksdepartementet, forskere, ledelsen i Prior og omelettrestaurantkokker til å ta en trippel Molberger med skru og sette julen på vent. Du er jo så oppskjørtet at man nesten skulle tro at du hadde funnet gull.

– Ja, men det er jo nettopp det jeg har gjort.

Hun stakk hånden ned i lommen på forkledet sitt og hentet opp et røslig egg, som hun holdt opp for oss. Pilgrim og jeg så på egget, på hverandre, og så på egget igjen. For det var da vitterlig et egg. I alle fall var det eggeformet. Men det var hverken hvitt eller brunt, men hadde en gyllen farge. Pilgrim holdt frem en hånd og fru Steiner slapp egget ned i håndflaten hans, med det resultat at Pilgrims hånd smalt i bordet. Han så på meg med en blanding av forskrekkelse og forundring.

– Elmo, jeg tror forsyne min hatt at dette er… At dette er…

Jeg tok egget.

– Gull. Sannelig kan det virke slik, Pilgrim.

En liten kribling tok sats mellom skulderbladene og krøp nedover mot korsryggen. Et av få fenomener her i verden som trenger å ta sats for å bevege seg nedover. Jeg studerte egget inngående og så at det var en knøttliten ingravering i den butte enden. Den lille kriblingen var blitt til en gryende mistanke, og den gryende mistanken hadde allerede slått rot, så jeg la fra meg egget og gikk til arbeidsværelset for å hente forstørrelsesglasset. Jeg tok med meg gårsdagens lokalavis i samme slengen. Vel tilbake ved kjøkkenbordet tok jeg forstørrelsesglasset i bruk, og fikk mine mistanker bekreftet.

– Fru Steiner. Pilgrim. Dette er ikke noe vanlig gullegg, i den grad gullegg i det hele tatt er vanlig. Dette er en Ègrebaf.

– Og på et noe mer forståelig språk, Elmo? spør Pilgrim.y

– Så er det fortsatt en Ègrebaf. Egennavn, forstår du. Pilgrim, du er jo så rasende dyktig til å sjonglere konsonanter og vokaler. Hva blir Ègrebaf baklengs?

–  Enkelt. Fabergè. Han ble forbløffet over sin egen oppdagelse. – Du store, Peter Carl Fabergè, den kjente franske juveleren.

– Det er tett inntil riktig, Pilgrim, men Fabergè, født Carl Gustavovitch etter sitt faderlige opphav, var russer så god som noen. Ihvertfall så god russer som alle andre russere av fransk opprinnelse på farssiden og med en dansk mor.

Fru Kakle så forvirret ut. Hun tittet vekselvis på egget, på Pilgrim og på meg. Dette, kombinert med hennes sedvanlige hoderykninger, må ha medført en enorm belastning på nakke – og halsmusklene. Jeg følte for å opplyse henne en smule, for det ante meg at Fabergèegg var noe hun hadde hatt liten befatning med i sin lille verden, som stort sett bestod av kjøkkenet og hønsegården. Så jeg fortalte henne at den legendariske juveler Fabergè ble oppnevnt som hoffleverandør av Tsar Aleksander den tredje i 1885, og hadde samme status under Tsar Nikolai den andres regime helt frem til revolusjonen i 1917. I løpet av denne perioden laget Fabergè og hans stab, som telte intet mindre enn fem hundre medarbeidere, (blandt mye annet) femtisyv fantasirike, ekstravagante og påkostede påskeegg som ble gitt i gave til Tsarinaene Maria og Alexandra.

– Kan de spises? spurte fru Kakle.

– I så fall tror jeg du skal koke de skikkelig lenge.

– Så dette er altså et av de legendariske Fabergèeggene, konkluderte Pilgrim feilaktig, og satte meg med det i en potensielt kinkig situasjon.

– Nei, det er nok ikke så enkelt, min venn.

– Men i himmelens navn, hva er det da, mann?

– Som tidligere nevnt; en Ègrebaf. Eller Ègrebafen. Det finnes nemlig bare èn. I beste fall.

Den potensielt kinkige situasjonen var ikke lenger potensiell, men såpass reell blitt at jeg måtte styrke meg med en stivert, før jeg gikk til avdelingen for prinsippbryting.

Så langt hadde jeg holdt meg til fakta, noe som er en detektiv med et visst rennomè verdig. Det er forsåvidt også teorier. Myter, legender, sagn, rykter og spekulasjoner, derimot, gjør meg ille til mote. Jeg hadde imidlertid foret nysgjerrigheten deres (les; Pilgrims) såpass att jeg måtte følge opp mitt A med en B. Her gjaldt det å veie sine ord.

– Det sies, og dette er ikke førstehåndsinformasjon, men ord som har skiftet eier i en hundre års tid; det sies at en av Fabergès samtidige i St. Petersburg var syklig sjalu og misunnelig på Fabergè på grunn av dennes status og posisjon ved hoffet i Vinterpalasset. Denne mannen, hvis navn påstås å ha vært Anton Iljanovich Karpin, hadde etter sigende profesjon som juveler, og som hobby dro han en stømpebukse over skallen og opererte som tyv. En ganske artig kombinasjon, egentlig. I prinsipp kunne han robbe seg selv. Ta dette med en klype salt, mine venner, men det har blitt hardnakket påstått gjennom årene at juveler Anton I. Karpin engasjerte tyven Anton I. Karpin til et foretagende som hadde som hensikt å peke nese til den store juveler Fabergè. Han, altså juveleren Anton, ønsket å lage det mest verdifulle egget gjennom alle tider. Under en sosietetsmiddag på Peter Paul festningen på nordsiden av Neva, ble Baronesse Esmeralda av Øst-Preussen frastjålet en 456 karats rubin kalt ’Nilens røde rose’. Ta saltbøssa fatt, for hverken Baronesse Esmeralda av Øst-Preussen eller ’Nilens røde rose’ er å finne i ’Encyclopedia Britannica’ eller tilsvarende oppslagsverk. Uansett; myten sier at juveler Karpin støpte et gullegg med denne rubinen og et ukjent antall diamanter i dets indre, og signerte mesterverket med Ègrebaf bare for å terge rivalen.

– Svært fascinerende, Elmo, sa Pilgrim. – Men hvorfor i all verden dukker dette egget opp i en høne her i våre trakter?

– Vel, først og fremst fordi det har befunnet seg i våre trakter en god stund. Leser du ikke aviser, Pilgrim?

– Som du vet har jeg vært utenbys noen dager. Hva sikter du til?

– Du er naturligvis kjent med Grevinne Augusta Leonora Trikkadora von Reiler von Heissenstein.

– Du mener Agda, skyter fru Steiner/Kakle inn, og Pilgrim følger opp:

– Lotto-skrulla som bor fasjonabelt oppe i høgget her?

– Jepsi-pepsi (sa jeg virkelig det?). Her er gårsdagens avis. Les selv. Dagen er langt fremskriden og jeg føler for å gå og skifte fra tøfler og slåbrok til noe mer anstendig.

Dette er hva de leste:

Grevinne Augusta etc. utsatt for frekt tyveri

Ved sytten-tiden i går aften ble Grevinne Augusta Leonora Trikkadora von Reiler von Heissenstein, også kjent som Lotto-Agda, frastjålet det hun selv omtaler som sin kjæreste eiendel, nemlig et gullegg som etter Augusta/Agdas sigende skal inneholde den mytisk-legendariske rubinen ’Nilens røde rose’.

Politiet er sparsomme med opplysninger vedrørene sakens anliggende, men kan bekrefte at de har en mann i varetekt, mistenkt for å ha stått bak tyveriet. Denne mannen er tidligere bøtelagt for å ha stjålet plommer, altså vanlige plommer og ikke eggeplommer, fra frukthandler Yo Hoo. Frukthandler Yo Hoo, som utelukkende snakker mandarin, har ikke internett og er derfor totalt utilgjengelig for media. Vi har også forsøkt å søke kontakt med hans halvbrødre Yi Haa og Yippy Ka Ye uten større hell.

Tilgjengelig er derimot grevinnens butler Arthur Tank som lider samvittighetskval når vi omsider får ham i tale.

Herr Tank kan opplyse at grevinnen i går ettermiddag klaget over å være slapp og litt øm i kroppen og butleren anbefalte da fruen litt massage, hvorpå han engasjerte en flyktig bekjent som har massage som bigeskjeft. Massøren kom ved 18-tiden, butleren slapp han inn og forlot deretter residensen for å gjøre noen siste juleinnkjøp i byen. Etter en times massage inntok grevinnen saunaen, og butler Arthur Tank kom tilbake klokken 19.30. Kort tid deretter oppdaget grevinnen at Gullegget med ’Nilens røde rose’ var forsvunnet.

Til tross for at massøren er i forvaring er gullegget fortsatt savnet, og Grevinne Augusta har utlovet en dusør på to hundre tusen kroner til den eller de som kan bidra til at det verdifulle juvelverket kommer til rette igjen.

Jeg returnerte til kjøkkenet iført favoritt tweeddressen min. Et stykke konfeksjon som hadde bevitnet mang en etterforskning opp gjennom årene. Litt slitt var den, og den hadde skinnlapper på albuene grunnet timer med tenking og grubling (jeg liker å sitte med albuene i bordplaten og med foldede hender når jeg grubler), men det var et solid stykke herreekvipering som jeg trivdes i.

– Hva tror du? Spurte Pilgrim. – Tror du at gullegget virkelig inneholder en enorm rubin og noen diamanter?

– Som du vet så liker jeg ikke å tro så alt for mye. Man kommer så meget lenger med fakta, men det er et faktum at egget tidligere er blitt veid og volumet har blitt målt, og det er i det minste på det rene at det ikke er gull tvers igjennom.

– Så det kan altså inneholde rubinen?

– Det kan også inneholde en tung drue, for alt hva jeg vet. Lotto-Grevinnen har uansett motsatt seg alle videre undersøkelser. Jeg tror hun finner mest verdi i myten. Uansett, rubin eller drue eller hva det måtte inneholde, nå får Agda egget sitt tilbake, og vi har en jobb å gjøre; nemlig å fakke en tyv.

– Politiet har jo massøren i varetekt, minnet Pilgrim om.

– Ja, men det er jo ikke hundre prosent sikkert at de har rett mann. La oss følge dette eggets ferd bakover i tid, og begynne med høneselgeren. Fru Steiner, vil du stikke ned til lokalradioen og få de til å etterlyse mannen som solgte deg hønen i går? Be de om å si at hanskene kan avhentes på min adresse klokken sytten i ettermiddag.

Hun nikket, sa ’ha det’, vraltet seg avgårde og etterlot Pilgrim og meg alene på kjøkkenet.

– Og hva gjør vi frem til klokken sytten, Elmo?

– Grubler litt. Men aller først en noe sen frokost. Jeg er litt fysen på egg, føler jeg.

Nøyaktig klokken sytten ringte det på døren, og jeg gikk for å åpne. Jeg var blitt litt smågretten igjen. Det hadde nemlig blitt lite grubling, ihvertfall på saken, og desto mer Scrabble. Idiotisk av meg, selvfølgelig, for Pilgrim er en støver når det kommer til bokstavsjonglering. Vi skulle ha spilt Yatzy istedet. Eller Ludo.

Jeg åpnet døren og der i utebelysningen stod en tettbygd og mørk mann med velvoksent kinnskjegg. Et eventuelt håravfall på toppen var vanskelig å se på grunn av luen han hadde på seg. Uansett virket det lovende, og jeg ba ham inn og presenterte meg. Han gjorde det samme og tok av seg luen. Ikke den mest perfekte hentesveisen jeg har sett åpenbarte seg. Jeg geleidet Tony Wolter, som han het, inn til Pilgrim. Et nytt håndtrykk ble utvekslet mens jeg hentet to flasker pils, som jeg jekket og bragte inn i stuen og bød vår gjest. Han takket overveldende og tok begge flaskene i fast grep. Vi hadde utvilsomt funnet vår mann.

– Jeg antar at disse er dine, sa jeg og overrakte ham hanskene. Han grep dem mellom høyre hånds lille – og ringfinger uten å sette fra seg ølen. Fag.

– Jeg kan nesten ikke få sagt hvor lettet jeg er, sa han. – Riktignok er det fønvind og mildvær, men per definisjon er det vinter. Jeg trenger de hanskene.

– Nesten som om jeg skulle sagt det selv, herr Wolter. Vær god og sitt.

Han satte seg ved peisen, dog uten å ta av seg den gamle loslitte frakken. Han hadde tydeligvis ikke til hensikt å bli lengere enn nødvendig. Under frakken hadde han ikledd seg blådressen. Den så ut til å ha et fint snitt, men også den var tæret av tiden og elementene. Kanskje han hadde pyntet seg til jul med finstasen fra bedre tider. Jeg forsøkte å tøyle vitebegjæret. Helt fåfengt, naturligvis.

– Tør jeg spørre om hva du driver med til daglig, herr Wolter? Hva du har som yrke, mener jeg?

Han holdt inne litt, styrtet noen durablige slurker med malt og humle, og svarte:

– Jeg er forretningsmann, herr Lamont.

– Ikke høneselger på fulltid, vil jeg tro.

– Nei, nei. Han kostet på seg en tørr liten latter. – Det går mere i aksjespekulering, og jeg må nok være såpass ærlig å si at de siste årene ikke har vært av de bedre, for å si det mildt.

– Og nå fortrenger du tapene og tankene rundt de ved å farte mer eller mindre formålsløst rundt på nattestid.

– Ja, du kan vel si… Han stoppet midt i setningen og så forundret på meg. – Hvordan vet du det?

Jeg forsøkte å smile mitt mest tilforlatelige smil, en ansiktsgymnastisk øvelse som jeg finner svært anstrengende.

– Å, det er bare en liten hobby jeg har. Jeg liker å vite ting som andre ikke vet. Og så må jeg tilstå at jeg er utrolig nysgjerrig. Derfor lurte jeg på om jeg kunne få spørre deg om hvordan du kom i besittelse av høna som du solgte til min nabo, fru Steiner?

Han lo igjen. Utvunget og hjertelig denne gang.

– Et blaff av lykke, herr Lamont. Fru Fortuna smilte til meg i år, og jeg vant i hønelotteriet til Elly nede på puben Det Gyllene Anker.

– Du vant høna?

– En gang i måneden treffes vi, en gjeng svirebrødre, ti i tallet, nede hos Elly. Hver og en av oss satser hundre kroner i måneden, og en heldig vinner stikker av med en prektig høne ved juletider. I år var det altså meg.

– Vel, gratulerer så meget, og takk for at du tok turen innom.

Han gjengjeldte takket og jeg fulgte ham til døren.

Da jeg kom tilbake til stuen stod Pilgrim der, nonchalant lent mot peishyllen og med et litt for fornøyd flir om munnen.

– Jeg nevnte dårlige investeringer og gambling, gjorde jeg ikke, herr detektiv?

Det er ille nok at han slår meg i Scrabble. I intuisjon – og teorikøen er det min jobb å stå først.

– Tørk av deg fliret, vi har en jobb å gjøre.

– Du har ikke tenkt tanken at herr Wolter kan være gulleggtyven?

– Man skal være bra korka i nøtta hvis man stjeler et verdifullt stykke juvelkunst og stapper det i en høne, for så å selge høna til relativt veiledende kilopris.

– Man skal være bra korka hvis man satser hundre kroner hver måned i et hønelotteri, også.

– Sant nok, Pilgrim. Desto smartere må denne Elly være, som håver inn tolv tusen på en gul Orpington. På med hatt og frakk, min venn. Vi skal på pub.

Fønvinden var på retur, og det var kommet et kaldere drag i luften. Kontrasten var derfor stor da vi entret den klamme, hete luften inne på Det gyllene Anker. Vi så oss omkring og kunne raskt konstatere at dette var en kneipe i ordets retteste forstand. Definitivt ikke et sted for en romantisk tète-à-tète over et blafrende stearinslys og en karrafel med tørr hvit vin. Den vinen som eventuelt kunne matche dette stedet måtte være burgunder, for dette var en skikkelig brun bule der nylønnede sjauere og nyforsmådde elskere slo sine gleder og sorger og glass sammen, slik at det skvalpet øl og brennevann ut over bord, gjester og gulv.

Jeg nappet lett i frakken til Pilgrim og nikket diskret mot et hjørnebord hvor en kjent figur satt krumbøyd over en halvliter, som om han beskyttet den mot eventuelle farer. Han hadde tatt av seg frakken og luen og satt der i blådressen.

– Så sannelig, sa Pilgrim – Vår høneselgende børsspekulant.

– Jeg er ikke veldig overrasket. Ikke så overrasket som han trolig ble da han oppdaget at det lå en femhundrelapp i den ene hansken hans, i hvert fall.

– Du verden, Elmo. Det banker vitterlig et fromt hjerte under vesten din.

– Vær god å ikke hån meg. Jeg hadde ikke mindre.

Jeg flyttet fokus mot bardisken og det pussige rangelet av en kvinne som stod bak den. Det så ut som om hun ikke hadde sett dagslys siden krim-krigen. Hun hadde et kritthvitt ansikte som endte i en svært spiss hake, og huden lå i folder nedover fjeset hennes. Dette, kombinert med en fjollete stråhatt, gjorde at hun så ut som en soft-is opp ned. Komplett med strøssel. Pilgrim og jeg gikk mot disken, og da vi nådde frem så jeg at soft-isen hadde både øyne, nese og munn, og at strøsselet var en fin ansamling av føflekker, vorter og små leverflekker. Hun var imidlertid høflig nok, smilte (tror jeg) og ønsket ’god kveld’.

– God kveld selv, madam. Mye mennesker her på etablissementet ditt i aften.

– Lille julaften, vet du. En god dag for business. Nå, hva skal det være. Øl? Whiskey? Lotteri?

– To øl blir fint. Hva mener du med lotteri, forresten?

Hun betjente krana mens hun velvillig forklarte:

– Det er et juleaquavit-lotteri. En aller annen heldig sjel vil gå herfra med en helflaske i kveld. Kun femti kroner pr lodd.

– Og hvor mange lodd?

– To hundre. Flere hvis nødvendig.

– Høres ut som god business, det også.

– Vel, det er god aquavit.

Hun plasserte to duggfriske foran oss, og jeg så meg nødt til å henvende meg til Pilgrim.

– Kan du betale, min venn? Jeg har visst forlagt femhundrelappen min et eller annet sted.

Pilgrim bladde opp og jeg konsentrerte meg igjen om bartenderinnen, som med all sikkerhet lød navnet Elly. Jeg valgte dog å ikke tiltale henne med dette.

– Madam, jeg og min venn er faktisk mer interesert i å prøve lykken i hønelotteriet ditt.

– Da må jeg nok beklage. Det lotteriet er forbeholdt en egnere krets av gode kunder, og dessuten er det avsluttet for i år.

– Det var da som utgjort, klaget jeg og underbygget mitt lille skuespill med et flathåndsdask i bardisken. – Jeg skulle så gjerne vært med i kampen om en frossenhøne fra super’n.

Hun strammet munnen til en tynn strek, øynene ble svarte og en ilter rødfarge blusset opp i kinnene hennes. Det kledde henne ikke. Hun gjorde nok lurt i å ikke bruke rouge.

– Hva er det du insinuerer, unge mann? snerret hun. – Mine lotterigevinster er alltid av beste kvalitet, enten det er høne, aquavit, påskemarsipan eller spekeskinke. Frossenhøne. Pføy. Jeg skal si deg det, at jeg har respekt for mine kjære gjester, og at årets høne var en stor, praktfull gul Orpington som jeg kjøpte fersk av Baltazar nede på torget. Frossenhøne fra super’n, du liksom.

Hun fortsatte å ojje seg i indignerte ordelag, mens Pilgrim beklaget på mine vegne og ga litt ekstra tips. Vi forlot lokalet uten å ha kommet til bunns, og da mener jeg til bunns i halvliterene, ikke saken. Når det gjaldt mysteriet var vi tvert imot kommet et steg videre.

Jeg lo stille og selvtilfreds idet vi steg ut på gaten igjen, og Pilgrim lo med. Dette hadde gått som smurt.

På vår spankuleringstur mot torget passerte vi en liten pike som varmet seg med noen svovelstikker. Jeg ga henne Zippo’n min. Pokker, kanskje Pilgrim var inne på noe. Kanskje jeg var i ferd med å bli bløthjertet. Vel pytt, tenkte jeg, jeg hadde bestemt meg for å slutte å røyke, så jeg trengte ikke lighteren.

Femti meter lenger ned i gaten ble jeg akutt røyksugen, så vi gikk tilbake og jeg spurte jenta om jeg kunne kjøpe tilbake lighteren. Hun forlangte to hundre kroner og vendte det døvet øret til alle forsøk på pruting. Pilgrim fisket frem kronasjene og betalte kremmertalentet, vi labbet videre og røyksuget forsvant. Det slo meg at jeg trolig hadde gjort en usedvanlig dårlig handel. Heldigvis var det ikke jeg som betalte.

Tre kvartals gange, i en stadig kaldere vinterkveld, senere var vi på torget. I vrimmelen av juleinnspurtende mennesker, i all hovedsak menn, og ymse kramboder så vi noe som lignet på en gammel sirkusvogn med en stor, åpen luke på den ene langsiden. Et halvt improvisert skilt proklamerte at vognen huset nisjebutikken ’Baltazars høns og annet fjærkre’.

Det var dags å ta en prat med den godeste Baltazar, men da vi nærmet oss vognen så vi at den var fri for ethvert eksemplar av homo sapiens, med mindre Baltazar var en dverg eller hadde lagt seg ned for å ta seg en høneblund. En kjapp titt inn gjennom luken terminerte de teoriene. Pussig. Hvem lar vel butikken sin stå åpen og ubemannet? Her var det jo i prinsipp fritt frem for hvem som helst å smette inn og forsyne seg fra høneutvalget, der de lå side om side på tre hyller på bakveggen og den smale disken på innsiden av luken. Annet fjærkre var for øvrig ikke å se. I samme øyeblikk som jeg tenkte tanken, så kom det ganske riktig en person inn døren på vognen, og det var nok ingen hvem som helst. Med et stort, skittent forklede og ditto kjøttøks i beltet tydet det meste på at det var Baltazar selv, og han var definitivt ikke noen dverg, men tvert imot to meter med fett, muskler, hår og svette. Man skulle ha bra med nerver for å gå på naskeferd i hans butikk. De lange gorillaarmene hans endte i et par digre, fettede hender. Han brukte en av de til å gre buskaset, som hos andre mennesker kalles øyenbryn, bort fra øynene slik at han kunne se morskt på oss og utbasunere et spørrende og brautende ’ja?’, godt akkompagnert av en ånde som langt på vei avslørte hva han likte å tylle i seg under sine pauser i en hektisk forretningshverdag.

– Ja? Gjentok han enda høyere. – Skarre være no’, eller skal dere bare stå der å glo?

Det var høyst tvilsomt om han noen gang hadde tatt et kundebehandlingskurs.

– Du er Baltazar, formoder jeg, og selger høner?

– Du kan lese, formoder jeg, repliserte han og pekte på skiltet.

Jeg så ingen grunn til å terge ham i unøden, så jeg spurte ikke om fjærkreutvalget utover høner, men gikk istedet rett på sak.

– Jeg skulle gjerne ha kjøpt en gul Orpington.

– En gul hva?

– Orpington.

– Hva er det?

– Det er en høne. Ditt fagområde, vil jeg tro.

– Hør her; jeg driter i hva dem heter, så lenge dem er etbare og jeg kan tjene spenn på dem.

– Vel, dette er altså en stor og grand høne, gyllengul og porselenshvit.

– Skarru bruke’n som pyntepute, eller skarru spise’n?

– Det er bare slik at… Så langt kom Pilgrim. Hans forsøk på å bryte inn i samtalen ble møtt av en svært høylytt og språklig sett frodig vegg av harme fra hønekremmeren:

– Men, det var da for (sensurert), da mann. Du ser vel for (sensurert) at jeg er mitt i en samtale. Det klikker i nøtta hvis jeg må snakke med flere personer samtidig, så hold nå tåta!

Han slo neven så hardt i disken at tre – fire høner deiset i gulvet. Han bannet igjen og plukket dem opp. For et sjarmtroll. Jeg nærte ikke noe spesielt ønske om at det skulle klikke i nøtta hans, for da ville det trolig bli erklært unntakstilstand i byen i julehøytiden. Jeg gikk derfor for blidgjøringstaktikken, istedet.

– Det er riktig som du sier, min gode mann; det viktigste er at den er etbar. Bare plukk ut en som du synes ser fin ut for meg, er du god.

Han roet seg og slang en høne i en bærepose. Pilgrim betalte.

– Bare sånn for nysgjerrighetens skyld, prøvde jeg meg forsiktig. – Kan du huske om du har hatt noen høner som passer til beskrivelsen min?

Han var heldigvis blitt noe mer medgjørlig.

– Vel, når du sier det, så hadde jeg faktisk et par inne. Noen sværinger. De gikk med bare noen minutters mellomrom.

– Jeg forstår. Nå, bare et siste spørsmål. Kan du fortelle meg hvem som solgte deg disse hønene? Det finnes jo et antall hønsefarmer her omkring.

Han morsknet til igjen.

– Erru purk, eller?

– Purk? Nei, for all del.

– Du er i hvert fall litt av en snushane, og nå er jeg lei av disse spørsmålene dine. Ta med dere kadaveret og pell dere vekk. Dere sperrer veien for andre kunder.

Han var tilbake på pari hva gjaldt humør. Det var på tide å ty til halmstråtaktikken.

– Er du kjent med stein, saks, papir? Spurte jeg, og tok ham med det litt off guard.

– Hva mener du?

– Stein, saks, papir. Denne enkle leken som to personer utfører med hendene, du vet.

– Hva så?

– Jeg utfordrer deg til duell. Hvis du vinner får du dobbelt betalt for høna. Hvis jeg vinner forteller du meg hvem som solgte deg de gule Orpingtonene.

Du store. Han lo. Godt. Verden ville ikke stå til påske.

– Skitt au, sa han. – Hvorfor ikke?

Vi var klare til duell. Jeg hadde hatt god erfaring med saks tideligere, så jeg gikk for lykkehånden min. En. To. Tre. Saksen min ble brutalt knust av en diger stein. En del av selvaktelsen min ble knust i samme slengen. Mesterdetektiven Elmo Lamont. Ha! Jeg burde ha skjønt at han ville gå for stein. Nevene hans var jo konstant knyttet, bortsett fra når han tok imot penger, naturligvis. Pilgrim betalte, og vi gikk slukøret tilbake den veien høna sparker.

– Jeg er redd vi har mistet sporet, min venn, måtte jeg nedslått konstatere. – Om ikke lenge er fru Kakle klar med middagen, så jeg tror vi må bite i det sure eplet for denne gang-

Vi hadde ikke kommet mange skrittene avgårde før vi hørte at Baltazar var i gang med en ny saftig overhøvling av en eller annen stakkar. Vi snudde oss og bivånet opptrinnet. En ung mann i fjong frakk, sirlig pomadekjemmet hår og et svært skremt ansiktsuttrykk krympet seg, mens den rasende kjempen nærmest var på vei ut, både av sitt gode skinn og luken på vognen. Han skrek; ’Nå er jeg så (sensurert) dritt lei deg og dette maset om disse to hersens hønene. Jeg har sagt det til deg før, gang etter annen, de er solgt. Du kjøpte jo hæren døtte meg en av dem sjøl. Hva er det med dem hønene? Er dem adlige? Verper dem gullegg? Enten kjøper du en helt vanlig, bondsk, ujålete, etbar standardhøne, eller så har du å stikke herfra fortere enn svint og aldri vise deg her igjen’.

Den unge mannen tok det vage hintet og trakk seg duknakket tilbake. En trist affære for han, desto gledeligere for oss.

– Jeg tror sannelig at lykkens vinder har snudd. Kom, la oss slå av en prat med den unge herren.

Vi skyndet oss etter ham, for ikke å miste ham i vrimmelen, og nådde ham snart i kapp. Bestemt, men vennlig, grep jeg ham i skulderen.

– Unnskyld, men vi kunne ikke unngå å få med oss opptrinnet borte hos den gale hønekremmeren. Si meg; det er vel ikke tilfeldigvis en stor gyllengul og porselenshvit høne du er på jakt etter?

Han svarte ikke, men det gnistret til i øynene hans. Samtidig hadde han nervøse rykninger i munnviken.

– Vet du, sa jeg. – Jeg tror faktisk at min venn her og jeg kan hjelpe deg. Kom, la oss praie en taxi og konversere videre i en litt roligere atmosfære enn i denne kakafonien.

Den roligste atmosfæren jeg kunne forestille meg på en hektisk lille julaften var min egen ringe bolig, så det var den vi inntok, Pilgrim, den unge mannen og jeg. Vi inntok også hver vår behagelige lenestol ved peisen, hver vår sigar og hver vår cognac. Den fremmede gjesten, som jeg, i all beskjedenhet visste hvem var, allerede på dette tidspunkt, så ikke ut til å nyte verken stolen eller lastene. Han skiftet stadig sittestilling, hostet når han tok seg et trekk og grimaserte når han tok seg en slurk. I det hele tatt virket han svært nervøs og utilpass. Jeg valgte en tilforlatelig tone.

– Så, du er altså på jakt etter en høne. Den er for øvrig av arten gul Orpington, men det visste du sikkert,

– Ja, løy han.

– Du kjøpte en slik av Baltazar på torget, ikke sant?

– Ja.

– I går kveld?

– Ja.

– Den var god, vil jeg tro.

– Svært god.

Eureka. Antydning til et ordforråd utover ’ja’, her altså.

– Så god at du ville kjøpe en til.

– Ja, det stemmer, herr…?

Jeg bet ikke på åtet. Jeg ønsket å være inkognito en liten stund til.

– Mange mennesker, er det blitt meg fortalt, finner like stor glede i innvollene som i selve hønen. Hvordan er det med deg? Er du en innvolle-mann, selv?

På fargeskalaen begynte han å nærme seg blekheten til Elly, og han skalv så voldsomt at han måtte sette fra seg glasset på gulvet. Jeg fortsatte:

– Nå, hva bryr vel det meg? Hver sin smak, som det heter. Uansett; jeg har gode nyheter til deg. Verden er en rar liten plass, forstår du, og den høna som du higer etter befinner seg faktisk hos min nærmeste nabo, fru Steiner.

Han gikk med ett fra å være på sammenbruddets rand til å bli svært oppstemt. Han rettet ryggen, satte seg ytterst på stolkanten og så intenst på meg.

– Men, dette er jo strålende nyheter, sa han. – Tror du at det er mulig at jeg…At jeg…

–  Kan få en bit? Det tror jeg helt sikkert. Den står i ovnen og er klar om en halv time.

Han falt sammen som en fell, og jeg tenkte at det var like greit å gjøre kort prosess.

– Det er vel kanskje på høy tid at vi presenterer oss. Dette er Pilgrim, min trofaste våpendrager.

– Og dette, unge mann, sa Pilgrim. – Dette er Elmo Lamont. Du har kanskje hørt om ham?

Arthur Tank, for det var nemlig Grevinne Augustas butler som satt der og svettet, svarte med å begrave ansiktet i hendene. Fra en urne på peishyllen hentet jeg frem gullegget.

– Og dette, Arthur. Arthur, se på meg. Dette, herr Tank, er et gullegg, og den egentlige årsaken til din smått panikkartede hønejakt, ikke sant?

– Du verden, Elmo, lo Pilgrim. – Denne gang var det faktisk butleren som gjorde det.

Pussig nok ble Arthur Tank plutselig roligere, han virket nesten litt lettet på et vis.

– Dere har visst det hele tiden, eller hva?

– Mistanken har vært der hele tiden, sa jeg. – Sikker ble jeg først nede på torget. Litt tilfeldighetenes spill, jeg skal tilstå det, men det hører med til gamet. Det som plager meg litt er at jeg ikke kjenner hele hendelsesforløpet, og det kan gangne deg, for hvis du legger alle kortene på bordet nå, så skal jeg personlig garantere at det vil tjene din sak.

Vel var han et forkomment nervevrak, men han hadde i det minste en viss form for fornuft i behold, så han la kortene på bordet, uten at det akkurat var noen vinnerhånd han satt med.

Det som hernest følger er et referat, slik mitt veltrente minne minnes at herr Tank fortalte om forbrytelsen:

Arthur Tank startet sin redegjørelse for begivenhetenes gang med å påpeke at han ikke først og fremst utførte udåden på grunn av et sterkt begjær etter lettjent rikdom. Den egentlige årsak var at han ønsket å baugskyte den tyranniske grevinnens regime. Jeg ber om forståelse for at jeg utelater den mest fargerike delen av hans beskrivelse av Grevinne Augusta etc.(a.k.a. Lotto-Agda)  i dette referatet. Selv barn ned i fire – fem års alderen kan jo i vår opplyste tid lese. La oss bare konstatere at grevinnen, etter Arthur Tanks oppfatning, er usedvanlig gnien, herskesyk, humørsyk og syk (altså vanlig syk eller skinnsyk).

Ved kveldstid den 21. desember bød anledningen seg til å hevne grevinnens tyranneri, og – som det etter hvert likevel ble innrømmet – dessuten tilnaske seg en god slump med grunker. Grevinnen hadde ganske riktig klaget på slapphet og øm kropp, og butler Tank hadde, også det ganske riktig, tilkalt en hobbymassør, som han kjente flyktig og som har visse arr på sitt rennomè. Praktiskt for herr Tank, selvfølgelig, som visste at ord etter hvert ville bli stående mot ord.

Derfra og ut var det Arthur Tanks renkespill som regjerte, og både politi og lokalpresse gikk på limpinnen. Arthur forlot nemlig ikke residensen den kvelden. Riktignok ga han beskjed til grevinnen om at han hadde noen ærender å utføre, men sannheten var at han holdt seg i skjul og smidde sine planer. Etter en knapp time hørte han at den nymasserte arbeidsgiveren hans labbet mot saunaen, og selv rakk han akkurat i kapp massøren idet denne var på vei ut døren. Han hadde ikke hatt nevneverdige problemer med å overtale massøren til å ta seg tid til en drink, så Arthur åpnet den til enhver tid låste døren til biblioteket, hvorpå de gamle perifert bekjente inntok hver sin whiskey. Årsaken til at denne døren var konstant låst, med mindre grevinnen befant seg i biblioteket, er naturligvis at det var dette rommet som huset Ègrebafen. Arthur Tank visste at grevinnen alltid tok seg god tid i saunaen, så da han sa ’vel bekomme og god jul’ til massøren og slapp ham ut etter et kvarters samvær, så hadde han godt med tid på seg til å fjerne sitt eget glass og ikke minst gullegget fra biblioteket, legge nøkkelen på sin faste plass i en vase i entrèen, hive på seg frakken og gå ut, bare for å komme tilbake fra sine såkalte ærender noen minutter etter.

Han hadde knapt kommet innenfor døren før hørte han et voldsomt skrik, med påfølgende gråt og jammer. Gulleggets eier hadde oppdaget at hun var blitt robbet.

Så langt i sin redegjørelse hadde Arthur Tank vært ivrig etter å fortelle om hendelsene, ja nesten litt stolt, virket det som. Resten av historien derimot, satt lengere inne, nervøsiteten satte inn og fjeset fikk tilbake gustenheten og rykningene. Ikke helt ulik slik han var da alvoret gikk opp for ham, vil jeg tro.

Nevnte alvor smøg seg nemlig inn i det selvsamme øyeblikk som politiet ankom brottsplassen. Saken burde jo være ganske så opplagt; massøren var den eneste utenforstående som hadde vært i huset og hans fingeravtrykk ville være å finne på whiskeyglasset. Likevel hadde nervene kommet og overmannet Arthur. Ikke ble det noe bedre etter at politiet hadde dratt, heller. Paranoiaen hadde satt inn, og da han la seg for natten fikk han ikke sove. Gullegget som lå og kokte under hodeputen hans måtte ut av huset så fort som mulig.

Anledningen bød seg først på ettermiddagen dagen derpå. Han fikk aksept fra matriarken til å gjøre noen nye ærender, og forlot det herskapelige huset med gullegget i frakkelommen. Men så, da? Hvor i all verden skulle han gjemme egget? Han vandret gatelangs mens han innbilte seg at han så politifolk på ethvert gatehjørne. Selv den vanlige mann og kvinne i gaten syntes å skule mistenktsomt på ham. Han kaldsvettet og skalv, og han var sikker på at frakkelommen var gjennomsiktig. Han måtte bli kvitt dette egget. Nede på torget øynet han omsider en mulighet, idet han så Baltazar forlate vognen sin og stabbe seg mot nærmeste vannhull, med døren etterlatt åpen. En dristig idè fikk raskt fotfeste, desperat som han var. Uten å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet manøvrerte han seg mot Baltazars dør, smøg hånden med egget innenfor, og presset juvelet inn i den hønen som lå på disken nærmest døren. En flott og fin fugl var det fra før av, nå var hun blitt riktig dyrbar. Arthur kunne puste ut. Han var fornøyd med seg selv. Om noen minutter ville han komme tilbake og kjøpe denne hønen, og bli en av mange handlende som valset rundt i julegatene med litt mat for høytiden i en bærepose. Dette ville kjøpe ham tid til å finne et bombesikkert sted å oppbevare gullegget.

Så han gjorde nettopp dette, ihvertfall delvis. Han returnerte etter noen minutter, kjøpte fuglen og valset rundt i gatene. Dette med ’bombesikkert sted’ var imidlertid verre, så det ville seg ikke bedre enn at Arthur Tank måtte bruke sine sårt opptjente kronasjer for å ta inn på et hotel under et fiktivt navn. Det var nedtur nummer en. Nedtur nummer to var hakket verre; det fantes ikke noe gullegg inne i hønen.

Slik forløp det essensielle vedrørende butler Arthur Tanks befatning med gullegget, i en referert og forenklet form.

En stk. butler satt ulykkelig med haken omtrent nede på knærne. Pilgrim fylte glasset hans og klappet ham på skulderen, men sa ingen ting.

– Jeg, min miserable idiot, konkluderte Arthur Tank, ikke helt feilaktig. – Jeg er ferdig.

– Nå, alt er relativt. Du er det i det minst ikke ribbet og satt på 175 grader i en ovn.

– Visst er jeg ribbet. Jeg er ruinert.

– Ruinert? Jeg fikk intrykk av at du tjener knapper og glansbilder hos grevinnen.

– Jeg hadde jo gullegget.

– Ja, det er klart, ser du det på det viset, så… Lurer du ikke litt på hvorfor gullegget ikke var inne i hønsedyret du kjøpte?

– Litt? Jeg har ikke lurt på annet siden. Det var to like høner som lå ved siden av hverandre på disken. Jeg gjemte egget i den som lå nærmest døren, kom tilbake etter ti minutter, så at begge hønene fortsatt lå der og kjøpte derfor den hønen som jeg hadde gjemt tyvgodset i. Men, neida. Borte var det. Borte, som ved et trylleslag.

– Skal gi det et halvt poeng der. Tryllerier var det nok smått med, men slag? Jo, der traff du nok spikeren på hodet, skjønner du. Jeg vil tro…Unnskyld, jeg tror aldri. Min teori, som jeg nærer stor lit til, er at den godeste fjærkrerabiaten Baltazar fikk et mindre drypp under en kundekrangel og slo neven hardt i disken slik at noen høner ramlet på gulvet, i løpet av den korte tiden du var borte. Vi har opplevd dette selv, min venn Pilgrim og jeg, og vi kan skrive under på at dette skjer som lyn fra klar himmel og at høneopplukkingen foregår raskt og slurvete. Det er nok bare så enkelt at hønene byttet plass under et slikt intermesso, at du kjøpte feil Orpington, og at høna med gullegget begynte sin lange ferd, som altså endte hos fru Steiner.

Jeg har vanligvis ikke noe større medynk med forbrytere, men denne mistrøstige karakteren som satt foran meg og balanserte mellom halvt psykotisk latter og ukontrollert gråt gjorde meg ille til mote. Jeg hadde til og med problemer med å se ham som nettopp en forbryter. Han hadde gjort noe fryktelig dumt og var i ferd med å betale prisen for det, men jeg regnet det som lite trolig at dette var starten på en vedvarende kriminell løpebane – han hadde det rett og slett ikke i seg. Egentlig burde han være glad for at det var Pilgrim og jeg som hadde fått teften av ham, for jeg anså det som høyst tvilsomt at han hadde hatt sinnsnærværelse nok til å tørke sine egne fingeravtrykk av nøkkelen, og at hans forbryterkarriere dermed uansett snart ville være på hell. Jeg valgte å bryte noen prinsipper, og lovet meg selv i samme slengen at jeg måtte ta opp dette karakterfallet mitt med legen. Det burde finnes piller mot bløthet.

– Hør nøye etter på hva jeg har å si nå, Arthur Tank. Jeg har diskutert dette med min venn Pilgrim, løy jeg. – Og vi er enige om å gjøre dette så lett for deg som overhodet mulig. Det er skamfullt det du har gjort, naturligvis, og like selvfølgelig er det at du kommer til å miste jobben din og dertil få en runde med rettsvesenet. Likevel, eller kanskje snarere; derfor, bør du snarest gå ned på politistasjonen og fortelle dem om hele affæren. Jeg skal for øvrig komme deg i forkjøpet. Jeg skal ringe til en av mine høytstående kontakter i etatens hierarki som har med påtale å gjøre. Til henne vil jeg si at du oppsøkte herr Pilgrim og meg fordi du var overveldet av anger og ville melde deg selv. Jeg vil legge inn mang et godt ord for deg. Og nå; adjø.

Arthur så ut som en pjuskete tass som ikke helt forstod hvilken lykkestjerne det var som hadde falt ned i knollen hans.

– Men, herr Lamont… Mener du? … Jeg mener…

– Ikke men for mye. Stikk før jeg får tatt vitamintablettene mine og blir meg selv igjen.

– Jeg følger ham ut, Elmo, sa Pilgrim, og gjorde så.

Jeg var i ferd med å ta på meg ytterhabitten igjen, da Pilgrim kom tilbake.

– Du vil helst at jeg holder tåta, eller hva?

Typisk Pilgrim.

– Tror vi setter sluttstrek her, ja, men for ordens skyld kan jeg berolige deg. Jeg har ikke helt plutselig blitt gammel og sart, og dette har ingenting med julefreden å gjøre. Jeg tror ganske enkelt at vi er en forbryter fattigere på våre trakter, dersom retten farer pent med ham. Dessuten så skal vi ikke glemme at herr Tank har tatt fra den rike og gitt til de fattige. Jeg tenker naturligvis på dusøren pålydende to hundre tusen kroner. Slik jeg ser det bør den summen deles mellom de to som vant skråstrek fant gullegget. Altså Tony Wolter og fru Kakle. Etter at jeg har trukket fra våre utlegg, naturligvis.

– Vel, jeg byr på mine utlegg, Elmo. Det har vært verdt det.

Argh! Jeg hadde tenkt å gjøre det samme, men det kunne jeg naturligvis ikke si. Hva ville i såfall blitt igjen av mitt rennomè?

Ute hadde det begynt å snø. Vi hilste til hattebremmen og gikk. Han til sitt, og jeg til middag.

Takk til Wenche Høidal og Sara Langbråthen.

…Og salig Hans-Otto Lund for stilltiende inspirasjon.

Kandusi.no/Ellen og undertegnede er samstemte i form av at dersom noen har lyst til å gi en frivillig slant i honorar etter endt lesing, så er det i så fall ønskelig at det gis til Halden Demensforening.

VIPPS til 573402 eller kontonummer 1105 28 38136.

Foreningens innsats er viktig, ikke bare i dette rare året, men alltid.

God jul ønskes dere alle.

Benedict Parton

 

Kommentarer

kommentarer