Det var en gang i tiden, nærmere bestemt på ´90-tallet. Jeg ønsket meg en kattunge. En venninne med stjerne og ekegren, Rovaniemi, hun sa hun hadde en liten søt hunn-kattepus. Hun var vips ferdig døpt for Ulla. Den seremonielle siden av saken spurte jeg ikke om.
Da dette hvite og sortflekkede lille vesen kom i hus, var det noen uventede utfordringer å ta fatt i.
Et raskt forsøk på et fang-besøk avslørte at dette var en merkelig liten Ulla. Hun hadde bjeller på. Verdens første hunnkatt med slikt utstyr!
Under fnis og latter døpte vi det lille og meget sky vesen for Ferdinand. Og det ble han hetende.
Kjønnskiftet hadde skjedd smertefritt og uten kirurgisk innripen.
Ferdinand hadde forsynet på sin side der!
Tiden gikk, slik den jo gjør – og uten at vi skyver på.
Ferdinand var stadig den introverte pusen. Han var engstelig av natur, men hengiven når han kunne omgås svigermor Maria.
Hun røkte nonstop, men det affiserte ikke kattepus. Han forsøkte å spise mokkabønner. Smaken var tydeligvis i hans lei, men den gule sofaen fikk brune striper.
Så skjedde det noe i Ferdinands liv. Han fikk en liten kompis i huset, kullsorte Blixen, han skøyeren vi fant i det hule treet en øsende regnværskveld.
Blixen var lekenheten himself. Han elsket spas. Og jammen fikk han Ferdinand med seg på løyene.
Ferdinand ble den voksne pusen som trodde han var en leken kattunge.
Ferdinand var absolutt ikke som andre. I timesvis kunne han sitte å stirre ut gjennom kjøkkenvinduet. Liksom uten mål og mening.
Hans store passion var mat, Og mer mat.
Han hadde et godt liv, inntil helsen begynte å skrante. Onkel Farstad hjalp ham over til den andre siden – der alle katter bare har det godt.
Kommentarer