Historien om Sofia fra Landsberg

Sofia fra Landsberg er kanskje en av Halden-historiens mørkeste personligheter. Sofie Johannesdatter kjenner vi henne som, giftmorderske og den siste kvinnen som ble halshogget i Norge.18 Februar 2017 er det 141 år siden hun fikk sin straff på Kaken, der Norske Skog ligger i dag.
Toppbilde: På den lille åpne plassen lengst nord på Os Kirkegård ligger Sofia.

Det er vanskelig å forestille seg hvordan det var å være Sofia, hvordan det var å vokse opp i fattigdom på den svenske landsbygden. Det var i en tid da det var mye sult i bygdene i Sverige og bare noen få hadde nok penger til billett for å emigrere til Amerika. Dette var noe Sofia aldri hadde mulighet til. Hun valgte å prøve seg i Norge, som så mange andre. Dalsland, som Sofia kom fra, Bohuslän og Värmland var de områdene det kom mest svensker  fra til Norge.  På den tiden ble Norge et slag fattigmanns- Amerika, og Halden var oppe i 30 prosent Svensker.

Sofia ble født en augustdag i 1839 på et torp under Tegane i Ærtemark. Hennes far Johannes Eriksson (1794-1872 ) ble også født og vokste opp her. Johannes hadde vært gift før og blitt enkemann med 5 barn før han møtte Maja Olofsdatter (1806-1863) og giftet seg på nytt. De får Sofia og ytterligere 5 barn til, hvorav 2 dør. Familien flytter til backstugan Landsberg under Gottarsbyn . Stugan er bare 5,5 x 4 meter og her vokser Sofia opp. De lever i fattigdom, og i 10 års alder blir hun utsatt for et overgrep.

16422821_10154082099296529_145172022751648884_o
Dette er Gottarsbyn i Ärtemark. Under denne gården hadde hennes far, Johannes, en backstuga på en plass som het Landsberg. Den lille stua var ca. 5,5 x 4 meter og lå ca ved innkjørsel til Gottarsby.

Først når hun skal konfirmeres, får hun litt form for skolegang. Av pastoren blir hun ansett å være «en flink og bra pige», men dårlig i lesing og skriving og derfor får hun dårlig karakter i kristendomskunnskap. Da Sofia var sett på som en mindre vakker jente, var hun mye ensom og ble veldig innesluttet. Hun gikk i bygden og lærte seg å bli sømerske og fikk jobb hos en enke. Her får hun attesten sin.

Med papiret som sa at hun var en hederlig og pålitelig kvinne, setter Sofia i 1867 ut på sin gåtur til Halden i håp om et bedre liv. Hun jobbet først en stund på bomuldsspinneriet, før hun høsten 1868 fikk jobb som tjenestepike i herskapshuset til Trelasthandler Niels Anker Stang (1804-1874) og Cathrine Elisabeth Foyn Wiel (1809-1872). De var av de rikeste i Halden.
I de neste årene i Stangs herskapshus  skal Sofia vise seg å være langt fra hederlig og pålitelig, og bli til en morder, brannstifter og tyv.

Maren Johannesdatter ble plutselig syk en kveld i oktober 1869. Hun fikk oppkast og diare, og gjennomgikk voldsomme smerter. Hun ble sendt til Ebernezer sykehus. Her ble hun værre. Hodet hang slapt og hun ble lam i armer og bein. 2 dager senere døde hun på sykehuset. Lørdag kveld 12 Oktober 1872 begynte Cathrine Elisabeth Stang å føle seg uvel. På morgenen dagen etter fikk hun lett diare og smerter i magen. Samme kveld fikk hun voldsomme brekninger og gjennom natten varte dette. Dagen etter smerter i underliv, leggkrampe og sviende brann i hele kroppen. Tilslutt helt kraftløs, og døde 15 oktober.
Natta den 10 desember 1874 fikk Niels Anker Stang sterke magesmerter, brekninger og sterk diare. Han gjennomgikk i detalj samme plager som sin frue og døde på kvelden den 11 Desember.

Det er 10 Februar 1875 like rundt klokken 22 på kvelden. Tre skudd fra Dronningens batteri på Fredriksten festning forteller at det er ild løs i byen.  Det brenner på loftet i Stanggården, men det blir snart slukket. Øverste del av huset blir ødelagt, men resten reddes.  Inne  fra huset bæres  den syke 16 år gamle Mathilde Wiel ut og ingen i huset blir skadet. Mens brannen pågår,  blir Sofia sett utenfor, hun har stått og sett på. Hun gir en gammel dame en fyrstikkeske og hvisker : Ta disse her.
Den gamle damen går rett til politiet.

16601771_10154086729596529_5388211285627713022_o
Stanggården der Sofia jobbet. Fredriksten festning i bakgrunnen.

Dagen etter blir Sofia sammen med flere andre innkalt til brannavhør hos Politimester Wessel.(1809-1900)  De finner ut at brannen er påsatt, og raskt blir mistanken rettet mot Sofia. Hun blir satt i varetekt. Hun lyver og sier at hun aldri har vært på loftet den kvelden, men flere har sett henne bære tøy og eiendeler ut av huset før brannen. Kommoden hennes er også flyttet ut  til nabohuset. Mathilde Wiel har fortalt at Sofia to ganger har gått på loftet før brannen med et lys, for å lukke vinduet og hente en pute. Sofia vikler seg inn i selvmotsigelser, og må til slutt innrømme at hun har vært på loftet brannkvelden. Men holder på at da må brannen ha oppstått ved et ulykkestilfelle.
Flere vitner forteller politimester Wessel om ting Sofia har gjort og sagt. Hun er ikke spesielt godt likt av sine medarbeidere, og flere har sluttet i sin jobb på grunn av henne. De sier at hun er oppsetsig, løgnaktig og slem og driver med baksnakkelse av de andre hun jobber med.

Når politiet velger å innhente hennes kommode, kommer det frem en del tyvegods og en del brev fra hennes søster i Sverige. I disse brevene forteller søsteren at hun ikke får tak i rottekruttet (arsenikk) som Sofia har ønsket at hun skal sende. Politiet reiser til Sofias hjem i Sverige og finner mer tyvgods og en rekke vitneutsagn fra folk i hjembygda. De forteller om at Sofia flere ganger har ønsket seg rottekrutt og at hun også har skrytt om hvordan hun snart skal bli husfrue i den fornemme Stanggården. Politimester Wessel aner mistanke med rottekruttet og det døde Stangparet. Deres død viser klassiske tegn på forgiftning, og det samme gjør Maren Johannesdatter sin død noen år tidligere, så han konfronterer Sofia med alt, men hun kaller alle løgnere eller blånekter.

Etter avhør med unge Mathilde Wiel, som forteller hvordan Sofia ble satt til å passe henne, og mer eller mindre tvang i henne et glass saft, og at Mathilde like etter ble veldig syk.
Andre vitner forteller om at Sofia aldri var på godfot med fruen i huset, og hadde hørt Sofia uttale at sådanne kjerringer burde ludres ihjel. (betyr å forgifte)

Skjermbilde 2017-02-16 kl. 11.12.20
Detaljer fra Stanggården slik den ser ut i dag. Det er Trond Østby som eier bygget.

Politimester Wessel og sogneprest Friis (1815-1888)   hadde samtaler med Sofia, og prøvde begge på hver sin måte å få henne til å tilstå. Hun bare fant på flere historier og viklet seg inn i nye selvmotsigelser. Wessel får da likene av Herr og fru Stang oppgravd og det samme med Maren Johannesdatter, for å sjekke om det var rester av gift i kroppene deres. Da de finner rester i alle likene, setter de Sofia i en vogn og kjører til likhuset på Ebenezer sykehus. Der konfronteres Sofia med sitt verk, og nærkontakt med de tre likene gjør at  hun tilstår.
Det ble funnet 0,28 gram arsenikk i både herr og fru Stang, og til tross for at liket til Maren hadde ligget i jorda i 6 år, fant de 0,08 gram i henne også.

Maren og Sofia hadde vært uvenner om alt, og Sofia skyldte Maren 3 spesidaler. Sofia sa at årsaken til mordet var at hun var sint på Maren, og ville bli kvitt henne.  Så hun fikk gift i en kopp te til aftens. Hun døde kort tid etter.

Fru Stang hadde aldri likt Sofia, og flere ganger anklaget Sofia for tyveri og prøvd å få henne oppsagt. Men Herr Stang hadde hindret det. Hun hadde også nektet Sofia å gå i kirken. Så fruen hadde fått gift i en kopp kaffe om formiddagen den dagen hun ble syk.

Sofia kunne ikke fortelle akkurat hvorfor hun valgte å drepe herr Stang med gift i byggsuppe, og sa at hun hadde lenge tenkt på å drepe sin husbond. Hennes ord var  -Hun kjedede sig og gik i en sløvhetstilstand, men var sig bevidst hvad følgen vilde blive af forgiftningen. Det har kommet frem senere at et familiemedlem hadde spurt Sofia om hun mot en pengesum ville bli og stelle herr Stang til sine gamle dager. Det var dette retten trodde kunne være årsaken.

Mordforsøket på Mathilde Wiel forklarte Sofia med at hun ville befri seg fra det bryderi som var forbundet med å pleie henne i hennes sykdom. Men hun hadde ikke hatt nok gift, og satte derfor fyr på huset med noen tøyremser dynket i parafin.

Hennes forsvarer gjorde intet godt forsvar for henne, han mente at hennes onde gemytt hadde vunnet over henne på grunn av mangelfull oppdragelse og undervisning i barndommen.

19 juli 1875 falt dommen.
-Pige Sofie Johannesdatter bør for mord, deribland paa sin husbond og matmoder, for forsøg paa mord,mordbrand og tyveri kjendes at have sit liv forbrudt.

16729528_10154094209081529_8718479379785180205_n

Sofia appellerte, med både Christiania Stiftsoverett og Høyesterett stadfestet dommen. I stadsråd 27 november 1875 ble det besluttet å fullbyrde dødsdom, og dokumentet ble undertegnet av kong Oscar II personlig.

I Halden fengsel på torvet hadde hun dagene frem til henrettelsen samtaler med Sogneprest Friis og med kapellan Eugene Hansen. Hun hadde lange samtaler med sistnevnte om sitt liv. Hun ble også troende, hvilket hjalp henne å møte døden på en rolig måte.

Sofia skrev et brev til Mathilde Wiel fra fengselet.
Frøken Mathilde Wiel
-Det ligger meg meget nært på hjertet å skrive noen ord og be dem om tilgivelse for den tid vi var sammen og alt jeg har forbrudt meg mot dem, så blind som jeg vandret i mørket. Men kjære frøken, ikke bær nag til meg, for Kristi skyld. Vil de hilse frøken Alma og hennes forlovede fra meg og si at Gud har forandret mine tanker meget siden den tid de besøkte meg og gitt meg håp om at han ikke vil slippe meg før han fullbyrder sitt verk i meg som han har begynt. Jeg har tenkt mye på de ord presten har forkynt meg, at vi aldri har hørt at Jesus har sagt – vik fra meg, du har sunket så dypt at jeg ikke vil vite av deg. De ordene har trøstet meg mange ganger.
Det er en stor glede for store syndere når Jesus sier at vi kan komme til ham med vår byrde. Jeg håper frøken Alma og hennes forlovede ikke forsmår min hilsen. Måtte Gud la oss alle sees hjemme.
Sofia Johannesdotter
Fredrikshald på rådstuen.

-Husk, kjære Sofie, at det første du må vise, er at du vil tjene gud og at du bekjenner for menneskene det onde du har gjort. For Gud sier at på dommens dag skal det åpenbares som er skjult i mørket, og enhver skal belønnes av Gud etter sine handlinger. O Sofie! Si sannheten, og lyv ikke!
Måtte Gud berede deg til døden, ber og ønsker daglig din venn
Mathilde Wiel

Skjermbilde 2017-02-16 kl. 11.15.02
Sofia sin celle i fengselet på torget var nr. 2 fra høyre om du ser det fra torget. Her satt hun og så utover livet på torget og havnen. I  dagene før henrettelsen ble det tatt to bilder av Sofia hos en fotograf, disse ble solgt til folk fra bokhandleren.  Det var også førstesidestoff i lokalavisen. Dagen før mottok Sofia nattverden, og ifølge sogneprest Friis hadde hun mildnet  sitt harde sinn, og funnet hjelp i troen.

18 Februar 1876 ble Sofia vekket tidlig om morgenen. Deretter hadde hun en times samtale med Sognepresten, før hun la ut på sin siste ferd. Det var kaldt den dagen, og henrettelsen skulle skje klokken halv ti på morgenen.
Fra 7-8 om morgenen hadde det samlet seg mennesker på retterstedet, der solgte de knekk, smultringer og varm drikke som om det var rene markedsplassen. Noen barn ble til og med tatt fri fra skolen for å se på. 3000 mennesker hadde samlet seg , flere utenbys fra. Det sies også at Sofias bror var der.

16602349_10154097671621529_3119847534478707019_o
Rett på innsiden inngangen til Norske Skog lå Kaken, retterstedet der halshuggingen av Sofia ble utført.

Skafottet var reist dagen før, en firkantet plattform, med fire små trappetrinn. I et hjørne sto blokken som var en diger planke stilt på langs. Like ved var det plassert et bord med en enkel stol. På bordet sto en flaske vin og et glass.
Det var full skrik og huing da kortesjen kom kjørende, og i den ene vognen satt Sofia med Sognepresten, byfogden og en lege. Pipekonserten stilnet øyeblikkelig da Sofia kom til syne. Hun gikk rolig og med faste skritt sammen med sognepresten til skafottet, men nølte et øyeblikk ved foten av trappen fordi de hadde satt den åpne kisten med halm der.
Skarpretter Theodor Larsen (1841-1892) og rakkerknekten sto klare, men øksen var skjult.
Sofia satte seg ved det lille bordet og en betjent skjenket et glass vin til henne. Det tømte hun i et drag.

16797118_10154102275836529_203122315871970088_o
Svensk salmebok, trykket 1852, som har tilhørt Sofia Johannesdotter. Etter tradisjonen den hun leste fra på retterstedet. Boken eies av Halden historiske Samlinger. Foto: Østfoldmuseene – Halden historiske Samlinger.

Byfogden leste høyt dommen, før sognepresten holdt en kort tale og en bønn for hennes sjel. Da skjulte Sofia ansiktet i hendene. Presten takket henne for stundene de hadde hatt sammen. Sofia besvarte rolig bekreftende de spørsmål som ble stilt – om hun erkjente seg skyldig og var beredt på å dø.
Så tok hun sin svenske bok som hun fikk til konfirmasjon opp av lommen og leste høyt hele salmen källan. Tok av seg kåpen, brettet den og la den på stolen. Stive mansjetter ble lagt oppe på, men mansjettknappene gav hun til sognepresten som et minne.
Til slutt løsnet hun med stø hånd knuten på hodetørkleet og brettet til side kjolelinningen så halsen ble blottet. Hun rakte presten hånden og sa : nå går jeg hjem til jesus jeg – og gikk uten hjelp med rolige skritt og la hode ned på blokken. Rakkerknekten tok på henne det sorte bindet for øynene. Friis leste høyt fadervår, men stoppet brått og snudde ryggen til blokken. Han fortsatte og lese og ved den femte bønnen – forlat oss vår skyld… falt skarpretterens øks med et veldig hugg så hele skafottet ristet.
Dermed var Sofias liv slutt.

NRM.02827c
Skarpretterøksen som Theodor Larsen brukte i henrettelsen av Sofia. Kilde: Justismuseet/ The Norwegian National Museum of Justice

Sofia Johannesdotter var den siste kvinne som ble henrettet i Norge, og den nest siste forbryter i Norge dømt etter den gamle straffeloven fra 1842. Hadde hennes forbrytelser hendt 10 år senere, ville hun ha blitt dømt til livstid i fengsel.
Sogneprest Friis sørget for at Sofia ble lagt i viet jord, og hun ligger lengst nord på Os Kirkegård i en umerket grav.

Kilder:
Giftblandersker og lensmannsmordere -Frank Kiel Jacobsen
Ondskap – Torgrim Sørnes
Giftmordersken i Fredrikshald – Frank Kiel Jacobsen
Arkiv digital
Justismuseumet
Halden historiske samlinger

Takk til:
Jens Bakke for opplysninger om historiske  personer og steder i Halden
Trond Østby/Østby Eiendom AS  for informasjon og omvisning i Stanggården
Ole Kristian Sørlie for innsyn i Halden fengsel
Anne-Grethe Røsnæs for portrett av Sofia i farger

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer