Uddaspillet er en helstøpt og særs vellykket dramatisering av Frithjof E. Byes trilogi om skogkjempen Alv Udda. En gjennomført produksjon, med et stjernelag på scenen!
Dramatiseringen av Frithjof E. Byes trilogi om skogkjempen Alv Udda har vært i kjømda i flere år. Etter stadige utsettelser og utallige pandemiske knuter på tråden, fikk ensemblet endelig sette opp Uddaspillet i Vadet i Tistedal. For en premiere!
Alv Udda er hogstarbeider, gårdbruker, ulvedreper og råtass. Men kjerring, det har han ikke. Når Alvs gamle krigskamerat Gust Pålsa tilbyr ham sin vakre datter Kirsten til kone, takker Alv ja. Det Alv ikke vet, er at Kirsten er svanger med en annen manns barn når han tar henne til hustru. Det er barndomskjæresten Bernt Thorkeldssons barn Kirsten bærer under hjertet når hun gir sitt «ja» til Alv. Så vanskelig, og så enkelt, er plottet. Du kan trygt si at det tårnær sæ opp til uvær i Va.
Rammen for dette dramaet er 1600-tallets Tisdærn, der saugbrugsarbeidernes trøstesløse og brutale liv står i sterk kontrast til borgerskapets overflodsliv nede i byen.
Morten Mildes Alv er akkurat så raggete, uflidd og rå som jeg hadde håpet. Alv lever sitt liv bortafor folkeskikken, han er en ubehøvla og ilsk urmann. Dette formidles på vittig vis på scenen, som når Alv skjødesløst vasker ulveblod av henda i en bøtte ved stuebordet, for siden å sette selvsamme bøtte til munnen etterpå for å leske strupen.
Etiketten er kanskje fraværende, men Alv er en mann av ære. Og dessuten fullstendig kompromissløs. Hovedrollen er meget godt ivaretatt i Mortens hender! Og dette blir ikke mindre imponerende når vi vet at Morten kun hadde en drøy uke på seg til å øve inn rollen som skogkjempen Alv. Opprinnelig hovedrolleinnehaver Dennis Storhøi måtte som kjent trekke seg fra Uddaspillet av helseårsaker.
Malin Solis Kirsten er Alvs rake motsetning: Vakker og forfinet, forskremt og vek. Malin gestalter Kirsten med fingerspitzgefühl. Med nedslått og flakkende blikk haster hun fryktsomt hit og dit på scenen, ulykkelig og redd. Kirsten frykten Alv. Hun frykter den hardtslående faren, og dessuten Guds straff. Mest av alt frykter hun kanskje ensomheten. Og når hun gråter, gudhjelpemeg, jeg blir tjukk i halsen hver gang. Og når hun med skjelvende, men glassklar røst synger for å trøste seg selv i sin ensomhet i stua på Lilleøya, jøje meg, jeg holder pusten. For en skuespiller.
Samuel Fröler er en sann glede å beskue på scenen. Fröler er en fin (og uvanlig lite dømmende) prest, men det er når han får svinge seg som den småflirende og nådeløse Beelzebub at han virkelig får vise sine skuespillerkvaliteter. Som en svartkledd manifestering av Styggen på ryggen, med lilla flosshatt på snei, svinger Fröler seg elegant i firspann med de flinke danserne fra Halden danseskole, for så å frydefullt hviske onde budskap i saugarbeidernes ører.
– Hun bryr seg ikke om deg! snerrer Beelzebub skadefro i Alvs øre når han sjangler hjem i fylla. Det er ikke deg hun elsker, hun elsker en annen.
Det er mange dyktige folk på scenen, og alle bidrar på sine vis til det helstøpte sluttresultatet. For eksempel Frank Skovrands voldelige og iskalde Gust Pålsa («SLUTT å grine Kirsten!») Eller Asgeir Borgemoens vanvittige og forfyllede Barteskjærer! Monica Hjelles fornemme, men varme fru Meng. Og ikke minst Jon Arne Arnseths selvopptatte og forfjongede Bernt Thorkeldsson. Påfuglen sjøl.
Eller hva med Arne Dalene som Olaves i Pina; den gråtkvalte, det river i sjela når han sørger over sin venn Simas død. Og Marcus Hannestads lattervekkende og treffsikre fremstilling av den sleipe Handlende Oluf, som vanlig med upåklagelige komisk timing. Marcus’ datter Tonje har utvilsomt arvet sin fars komiske talent, hun briljerer som den skamløse tjenestejenta Konstanze, og flørter hemningsløst med både Bernt og publikum.
Thora Hjelle Milde står mo spik alene og synger «I himmelen, i himmelen, hvor Gud vår Herre bor» så alle fuglene i Vadet skjønner sin besøkelsestid og smekker igjen nebbene. Kaptein Geshowen (Sverre Magnus Heidenberg) kommer sprettende inn fra sidelinja og byr på en vanvittig sverdduell. Kårdene klinger og beinarbeidet sitter som et skudd. Den ene birollen etter den andre imponerer, alle føyer de seg inn i rekken som særs gode rollevalg. Dette er rett og slett et stjernelag, fra stort til smått.
Frithjof E. Byes trilogi om Alv Udda er ikke laget for scenen. Her er lange og utførlige naturskildringer, men også storpolitiske og samfunnskritiske betraktninger. Dramatikken i trilogien utspiller seg mer enn én gang på en islagt Femsjø, blant annet i et kappløp til hest. Eller i en dramatisk nærkamp mellom Alv og et koppel ulver. Manusforfatter Kristin Søhoel har gjort en kjempejobb med å transformere roman til dramatisk manus.
Regiavdelingen har også kommet opp med flotte løsninger på noen mildt sagt utfordrende scener i manuset. Alvs blodige og brutale kamp mot ulveflokken på Femsjøen er eksempelvis løst som et elegant og vakkert koreografert danseinnslag, fremført av tre samkjørte dansejenter fra Halden danseskole. Ulvene smyger seg svartkledde og dansende rundt Alv på gressbakken, med ulvemasker på. Skogkjempen kaster ulvene hit og dit, før han slenger en av dem i bakken og setter kniven i den.
Man kan vel knapt se for seg en bedre scene for Uddaspillet enn et junikledd Vad, med Femsjøen og Lilleøya som bakteppe. Trostesang, irrgrønne omgivelser og iskalde vindgufs fra Femsjøen føyer seg inn som naturlige, scenografiske elementer i stykket.
Lydsporet, intet ringere enn Tisdærnmusikken sjøl, sitter gjemt i et telt på siden av scenen og befester stemningen. Med musikk spesialkomponert for anledningen, må vite.
Du skjønner at dette er noe du bør få med deg eller? Her gjelder det å kjøpe billetter mens det fremdeles er plasser igjen! Dagens forestilling er så og si utsolgt, så raska på!
Uddaspillet spilles i kveld torsdag, men også fredag, lørdag og søndag.
Alle foto: Veronica van Groningen.
På scenen:
Alv Udda: Morten Milde
Kirsten Gustsdotter: Malin Soli
Prest og Djevel: Samuel Fröler
Bernt Thorkeldsson: Jon Arne Arnseth
Mette Meng: Monica Hjelle
Niels Kjeldssøn Stub: Johnny Nilsen
Handlende Oluf: Marcus Hannestad
Anthonius Kirurgus: Asgeir Borgemoen
Helene: Idun Rosenkilde
Gust Pålsa: Frank Skovrand
Marthe: Veronica Mittet
Konstanze: Tonje Hannestad
Oliver Kolledreng: Fredrik Asvald Olsen
Joachim i jordkoia: Lars Kenneth Westby
Thorkeld Bergkasa: Lars G. Hammer
Kaisa Taterjente: Anniken Ottersen Lindbak
Olaves i Pina: Arne Dalene
Reinuls: Bent Inger-Ahlsen
Geshowen: Sverre Magnus Heidenberg
Stina: Elisabeth Stenvard
Samuel: Emil Frisk
Blix: Kåre Hjelle
Sima: Nils Otto Økern- Klevmo
Britta: Brita Flor
Thomine: Thora Hjelle Milde
Pluss mange, mange flinke barn.
Bak scenen:
Regissør: Morten Milde/Ida Fredriksen
Regiass: Monica Hjelle
Dramatiker: Kristin Søhoel
Komponist: Sigurd Skogum Riise
Rekvisitør: Trude Landsverk
Koreograf: Madelen Milde Ljunggren
Inspisient: Mats Naalsund
Plassansvarlig: Halvor Næss Diesen
Kostymeansvarlig: Marthe Sikkerbøl
Markedsansvarlig: Halvor Nome
Hesteansvarlig: Inger Cecilie Huseby Grønnerød
Kommentarer