Gringo Bandido ute med ny låt

I 2013 slapp Gringo Bandido fra Halden albumet «The King and I». Skiva ble en umiddelbar favoritt, jeg hadde hørt lyden av landets feteste rock’n’roll-band, og superlativene haglet fra alle jeg orker å høre på. Sammenligningene var av det storslagne slaget, band som Reigning Sound, et ungt Rolling Stones, The Seeds og Roky Erikson ble namedroppet. Selv hørte jeg selvsagt Oblivians rundt hver sving, og følte at Ivar EIdem trakterte tangentene som en sprelsk Ray Manzarek, noe som ga meg The Doors-vibber innimellom. Jeg hadde fått meg et nytt favorittband.

Siden den gang har jeg booket dem til Senjafestivalen, der de i 2014 gjorde en usedvanlig morsom og uvanlig bra konsert. Det ble drukket øl i et døgn før de gikk på scena, glade og fornøyde, det ble drukket øl under konserten, og de koste seg med øl i timesvis etter konserten, i vakre omgivelser gjennom hele sommernatta. Den helga skjønte jeg for alvor at øl og rock’n’roll hører sammen som pølse og brød, og at Gringo Bandido var en ufattelig fin gjeng som pustet og åndet rock.

Men, så ble det stille. Usedvanlig stille. Jeg begynte å lure på om det var liv i folkene, eller om de hadde pakket instrumentene ned for godt. De siste tre-fire årene har tilbakemeldingene vært klare på at ny musikk er lagd, nytt album er på trappene, og karene stort sett har vært i rock’n’roll-modus. Nå skal det sies at min tro har blitt svekket ettersom tiden har gått, og sakte men sikkert har jeg avfunnet meg med at dette usedvanlig fjonge bandet hadde slått sin siste akkord, hamret sitt siste slag på skarpen, og hylt ut sine siste vokaler. Ryktene begynte å sige nordover. Ivar hadde plutselig ikke nok timer i døgnet til å være rock’n’roller, problemer med produsent, liv som utviklet seg i ulike retninger, og sist, Robert hadde hengt fra seg bassen. Roberts valg om å leve et normalt liv var for meg den siste spiker’n i kista – gringoene var ferdige!

Så, en vakker februaraften i dette Satans koronaåret 2021, kom det meg for øret at en ny låt av bandet var spilt inn, ferdig mixet og mastret, og ville bli sluppet som digital singel 5.mars. 2021 hadde altså noe bra å komme med, noe annet enn stengte puber, digitale konserter, munnbind og Teams. 2021 kunne slenge ny, lenge etterlengtet musikk i min retning. Det mest savna bandet noensinne hadde altså fightet all slags faenskap og alle sjuke problemer på veien mot studio og innspilling av hele tretten nye låter. Christian lovet at han skulle sende meg lydfilen av singelen «Watchman». Jeg satt ytterst på stolen i de to minuttene det tok før e-posten tikket inn i postkassen min, og i største ærbødighet ventet jeg noen minutter på at pulsen skulle finne hviletempo før jeg spilte av herligheten.

Pulsen skjøt fart i samme sekund Carl Fredrik hamret løs på bassen. Ja, Carl Fredrik har tatt over bassen etter Robert, og dæven steike som den mannen trakterer de fire strengene! Ikke bare spiller han gitar som en jævla helt på «The King and I», han spiller trommer i Cato Lee’s Country Combo, bass i beintøffe Messerschmitt, og sørger for mye gitar på den kommende Gringo-skiva. Ja, så er han tungt inne i mixingen av låtene, og har en venstre hook som ville klasket Chuck Berry rett på ræv. «Watchman» er en fest av en låt. Ivar er erstattet av selveste Ole Laurits Mosseby, kjent fra et annet alvorlig kult Halden-band, Göttemia. Han herjer som den ville fyren han må være for å passe inn blant de andre gringoene, og er med på å sørge for at det går unna. Cato «Lee» Håkenbye (CLCC og The Monotrons) har blitt med på gitar etter at Robert tvang fram et bass-skifte, og er jo en fyr vi vet går godt sammen med The Sandakers. Og, ikke minst, han går godt i lag med sjefshamrer, storslamrer og tromme-høvding Stig Buckholm, som heldigvis er med videre. Heldigvis, for den fyren er en viktig ingrediens oppi det hele.

At alle disse folkene er kule, dyktige og fine så det rekker er det ingen tvil om, samtidig som det ikke finnes et fnugg av tvil om at sjefen med den største S’en i Halden, Christian Sandaker, er den fyren Gringo Bandido står og faller på. Låtskriveren, fyren med de fete riffene, mannen med den store rock’n’roll-stemmen, mannen som vræler som ingen andre på denne siden av Antarktis – han har vært dypt savnet. Jeg visste at jeg hadde savnet gringoene og Christian, men hvor dypt de var savnet fattet jeg sekunder inn i «Watchman», når Stemmen slo inn. Hårene reiste seg fra anklene til issen, jeg ble varm om hjertet, og lykkefølelsen slo inn. Det var som å møte kjerringa etter å ha vært borte fra henne i et par måneder. Nyforelsket, klar for action, og så happy som jeg ikke hadde vært siden julaften i ’75, da jeg fikk den brannbilen jeg hadde siklet på i ett år.

Nå har jeg hørt gjennom alle låtene, og jeg har rett og slett blitt en lykkeligere mann. Her finnes det ikke noe som minner om svake låter. Kruttsterke låter florerer det av, og selv om bandet låter noe annerledes, selv om de har tatt en ny retning, og selv om de har blitt åtte år eldre enn sist, så har de maktet å ende opp som et enda mer energisk band, låtene er hakket sterkere en de djevelsk bra låtene fra «The King and I», og de høres rett og slett ut som et enda bedre band enn det bandet som allerede var landets beste rock’n’roll-band. Det burde ikke være mulig, men de har altså gått tilbake til røttene, noe som har blitt svært, svært vellykket. Låtene varierer fra 60s garasjerockballader («Smell From Hell») til straight rock’n’roll i Reigning Sound-land («Some Folks»). Ja, så klasker de til med ballesparkende killere som «Knights of the Night» og «Chief Police». Resten av låtene? De er briljante og vil tvinge fram en liten haug av dansesteg.

Hør Watchman her:

Albumet gis ut av nystartede Siste Reis Records, som eies av mannen bak puben med samme navn, Carl-Emil Molin, og Messerschmitt-boss Mats Henrik Hansen.

Her er det bare å glede seg til det som blir årets feteste album. Hvis noen lager et bedre rock’n’roll-album i 2021 enn det Gringo Bandido slipper i vår så skal jeg koke dongerijakken til Christian, suspen til Stig og boksehanskene til Carl Fredrik, og spise det hele på en seng av grevlingballer og asparges.

Velkommen tilbake, guttær!

Kommentarer

kommentarer