Bare rolig satte jeg bilen i gear. Så der rundt svingen, der gikk det sannelig et vakkert rådyr midt i veien. Jeg stoppet bilen. Man forstyrrer jo ikke et rådyr, må vite! Jeg sveivet ned bilruten og ropte:
– Goddag, herr Rådyr. Så vakker du er. Du finner mat før du kommer til kjerrgår´n. Jo, jeg ser hvor fin du er. Ta det bare med ro, du. Jeg kjører ikke videre før du er vel over og har funnet en munnfull å spise. Ser du de buskvekstene der borte?
Jeg peker ut av vinduet. Men herr Rådyr syntes nå min veiving med venstrearmen ble i heftigste laget – og vendte akterspeilet mot meg. Hans interesse for meg var temporær. Jeg roper i all diskresjon forsiktig etter min firbente venn:
– Jeg skal hilse deg fra dine slektninger oppe i Knardal. Fru Siv har jo både dine fettere og kusiner i pensjon. Du får ta deg en tur opp og hilse på. Du må ikke bli forundret om du møter Siv med et brød eller en øse korn i hånden. Hu er sånn, serru. Ja, egentlig skulle den gamle folkevogna hennes vært på skroten for lenge siden. Men fordi hele din slekt har tatt statsborgerskap i Knardal, så bruker hun den rød skræggen som fôrbrett. Ja, det er ingen spøk. Hu er laget sånn. Bli ikke redd om du i samme slengen ser rødrevene hennes.
– Ja, jeg lyver ikke. Hu har to vakre rødtasser. Jeg tror de er i pensjon de også, men jeg vet ikke hva hun fôrer dem med. De spiser jo ikke epler eller korn. Bli ikke engsetelig om en av måkene hennes kommer og vil stjele brødet Siv legger ut. Det er mange sultne på Knardal, serru. Den store og fete Knardals-måken, hun sitter på skorstenen til Siv. Hun vokter over skatter og hemmeligheter – og skriker høyt hver gang inntrengere viser seg på farmen til Siv. Lojalitet der i gården, vettu. Flere dyreslag er det ikke plass til, men siden det er slekten din som allerede har hyrt seg inn hos Siv, skal du ikke være redd for at du ikke er velkommen. Ser du en elg eller en stor løsbikkje på veien opp Knardalsbakken, så si at du er på vei til Festningen bare. Det kan bli trangt om saligheten – om du inviterer med alle du ser, vettu.
– Jeg tror Siv har arvet rådyrsansen fra sin mormor. Jeg husker jeg sa til Frua en vinter: Nå tar rådyrene rosenbuskene dine. Vettu hva hu svarte? De skal ha mat de også!
– Et tips på veien – i tilfelle du skrår over Torvet. Blomsterhandler Jørn har noen fine klatreroser stående på utsiden av butikken. Der kan du ta din frokost – om du ikke finner noe godt her på kjerregår´n. Det kan være magert her oppe på Os nå, men er du heldig kan du snause med deg det beste på kransene fra gårsdagens begravelse. Om du liker krysantemum, da. Ikke ta de lenger bort, de er fra sist uke og er blitt brune.
– Ja, morn med deg, herr Rådyr. Lykke til på veien opp bakken. Folk er snille og godmodige i Knardal. Err´u født innafor hekken hos Siv, du?
Dermed var bukken borte. Solen speilet seg i asfalten og gjorde den blank. Slik en deilig morgen det var.
Kommentarer