Gåsehud og stemmeprakt på Bryggerhuset

Lørdag 9. juni er en lys og varm sommerkveld. Ute synger fuglene og en sval bris blåser gjennom Haldens gater.

Inne på Bryggerhuset dugger det på vinglassene til de mange gjestene som har funnet veien til lokalet for å høre på Monne. I kveld skal vi få høre et knippe nye og gamle låter, mange av dem fra den nye plata hennes som kommer til høsten.

Med seg i dag har hun Terje Støldal på bass, Andre Fjørtoft på perkusjon og Markus Linge på gitar. Alle kledelig i svart og mørke blåtoner.

Monne selv er kledd i en yndig hvit kjole, med blomster i håret og barbeint. Hun er rett og slett bare nydelig. Og der hun står på scenen, omkranset av tre kjekke herremenn, er det duket for en helskjønn musikalsk aften.

Som publikum blir vi trollbundet fra første tone! Monne begynner rett på en supersterk låt hvor hun får vist frem hele stemmeprakten og bredden sin. Det er fort gjort å tenke at Monne er en søt, litt forsiktig person. Men her er det både futt og trøkk, og dama kan virkelig synge! Stemmen hennes er så stor og kraftig, og rommer alt fra det helt lyse til de mørkeste basstoner. Og alt i mellom.

I løpet av konsertens første sekunder har jeg allerede ståpels og gåsehud, og det fortsetter bare gjennom hele den halvannen times lange konserten.

Vi skal igjennom melankoli og glede, dur og moll, rolige og raske, varme og kalde låter denne kvelden. Monne er en dame full av motsetninger, og det er et bredt spekter her, både når det gjelder stemmebruk, melodier og tekster. Det er kjempespennende å få være vitne til, og få høre og se alt det underfundige som finnes inne i Monnes hode og fantasi når hun skriver låtene sine. Hun gir oss et lite innblikk i en sterk, engasjert og herlig person, som har opplevd både oppturer og nedturer, som er både glad og trist, som rommer både glede og sorg.

Innimellom låtene sitter praten løst. Og selv om Monne selv sier at hun ikke er så god på denne smalltalken, sitter smilet og latteren løst hos både band og publikum. Monne er veldig varm og jordnær, og derfor føles det også veldig nært og litt intimt å være på konsert med henne. Kanskje særlig for meg som sitter helt foran, nærmest scena. Det føles litt som at Monne akkurat har satt på kaffen, og nå synger for meg hjemme i stua mens vi venter på at den skal bli ferdig. Samtidig som musikken aldeles ikke har noe «synge i dusjen» preg over seg, for dette er musikk av ypperste klasse! Det bare føles så velkomment og avslappet på en måte, som gjør at man som publikum bare kan sitte å nyte, og nesten glemme at man er på en konsert sammen med masse andre folk, og at byens travle gater er rett på utsiden.

Kveldens band er også av ypperste klasse!

Perkusjonist Andre Fjørtoft leverer drømmende toner, harde diskanter og fengende rytmer på en hel haug instrumenter. Han tilfører en nerve og et hjerteslag til musikken. Med en innlevelse som smitter over på både resten av bandet og på oss som publikum. Det er som om musikken bare flyter ut av han, og at instrumentene er en forlengelse av hans egne armer og hender.

Andre Fjørtoft på perk. Foto: Cliff James.

Markus Linge på gitar ser ut som han sitter på et svaberg og nyter en kald pils i sommersola. Han er på en måte helt i sin egen verden, samtidig som han er i perfekt harmoni og samspill med resten av bandet og Monne. Dypt konsentrert, men allikevel helt avslappet. Og alltid med et lite smil på lur.

Markus Linke på gitar. Foto: Cliff James.

Bassist Terje Støldal lever også i sin egen boble. I den überkule hatten sin spiller han musikk med hele kroppen! Det er ikke bare fingrene som beveger seg over strengene, hele Terje spiller musikk! Han spiller med hender og fingre, men også med knær, albuer og håret på tærne! Dette er en mann som virkelig lever og ånder musikk, og det er så gøy å se på når han leverer 110%! Mellom låtene tuller han og ler litt, og så er han tilbake i dyp konsentrasjon. Han spiller med øya lukka og bare nyter, ser det ut som.

Terje Støldal på bass. Foto: Cliff James.

Jeg vil også gi en liten shoutout til kveldens lydmann. Det er ikke så ofte man leser om lydmennene og teknikerne når man leser anmeldelser og artikler fra konserter og teater. Men de gjør faktisk en kjempejobb de også! Kveldens lydmann er den eminente Espen Jamne Van Groningen, som skrur helt fenomenal lyd! Det er bare å bøye seg i støvet!

I løpet av konserten tar Monne oss med ned i mørket, til de dype tonene og vonde tekstene. Men innimellom kommer vi opp til overflaten og får trukket pusten. Det er en perfekt balanse av mørke og lys, av vanskelig og lekende lett. Vi får låter som ble skrevet forrige uke, og låter som er 10 år gamle. Låter fra lyse sommernetter og fra mørke netter i hjertesorg. Monne har en helt spesiell måte å dra oss inn i låtene og musikken på. Jeg føler meg nesten som en møll som flyr mot lyset, som blir dratt mot det og ikke klarer helt å stritte imot. Litt sånn føles det med Monnes musikk. Man blir liksom dratt med inn og med.

Og Monne selv er full av følelser og innlevelse. Når vi kommer til kveldens siste låt har hun klump i halsen og tårer i øynene. Hun lever seg så veldig inn i musikken sin, og det er så tydelig at musikken betyr alt for henne. Selv låter hun skrev for 10 år siden betyr noe i dag, og hun lever seg like mye inn i dem som låten hun skrev forrige uke. Og det å få lov å dele musikken sin med oss, er det skumleste men fineste i hele vide verden.

Etter siste sang er det trampeklapp og jubel. Og selv om Monne prøver å gå av scena, får hun ikke lov av oss før hun har sunget en sang til!

Med tårer i øynene og et smil fra øre til øre takker Monne oss for at vi kom og avrunder det hele med sin egen tolkning av Bob Dylans «Make you feel my love»

Og da begynner jeg å grine også. Med gåsehud over hele kroppen.

Tusen, tusen takk for en fantastisk konsert Monne <3

Alle foto: Cliff James.

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer