Helt siden 2000 har familien Willoch Mathisen fargelagt nordsiden med sitt flotte kunstgalleri. I år fyller galleriet 20 år, og neste generasjon Willoch Mathisen har nå engasjert seg i galleridriften.
Det startet i 2000. Da forlot Elisabeth Willoch Mathisen apotekbransjen til fordel for galleribransjen, og åpnet døren til sitt første galleri på nordsiden. På det tidspunktet ante hun ingen ting om at hun noen år senere skulle dra med seg hele familien inn i samme bransje.
– Jeg startet med glass og keramikk den gangen, forteller Elisabeth, og så begynte jeg så smått med bilder etter hvert. Alle trodde jeg var smågal som sa opp en trygg jobb i et apotek for å starte galleri. Men jeg ville finne på noe annet, og så tenkte jeg: Det er nå eller aldri.
– Det var kanskje ikke den lureste økonomiske beslutningen der og da, ler ektemannen Stein, men det gikk jo fint. Vi har gjort noen «dumme» økonomiske beslutninger gjennom tidene. Men vi har hatt det veldig moro underveis, og aldri angret. Vi har turt å følge drømmene våre.
Etter noen år med endringer av både lokaler og konsept – samt en liten galleripause – leide Elisabeth et lite kjellerlokale i Nils Ankers gate. Der hadde hun et lite galleri i kjelleren. Det var trangt, men hyggelig. Da Finnestad ble nedlagt i 2012 takket Elisabeth ja til tilbudet om å leie større lokaler i Kristian Augusts gate 1. På dette tidspunktet var Stein allerede involvert i driften.
Hvordan starter man egentlig et galleri?
–Vi visste ikke helt hvordan vi skulle begynne, forteller Stein. Vi spurte litt rundt, og fikk noen tips til kunstnere vi kunne oppsøke. Så satte vi oss i bobilen, og kjørte rundt til kunstnere i landet. Da vi kom tilbake til Halden igjen hadde vi bilen stappa full av kunst, vi fikk med alt i kommisjon. Kunstnerne stolte på oss. Så det startet jo veldig bra.
Bobilturen til Stein og Elisabeth fristet til gjentagelse. Siden har de reist ut på mang en kunstkjøretur, og hver gang har de kommet tilbake med ny kunst til galleriet sitt. Sakte men sikkert har de fylt veggene i galleriet med billedkunst og skulpturer av norske kunstnere.
– Det er veldig koselig å dra ut på tur på den måten, sier Elisabeth. Kunstnerne synes det er hyggelig at vi kommer, da får de jo et ansikt på galleristen sin også. Det har vært en opplevelse for oss å komme hjem til kunstnerne, vi har fått venner over alt.
Nå er det datteren Christine som drar ut med bobilen. Da Stein ble syk for to år siden bestemte familien at hun skulle ta over som daglig leder i galleriet.
– Jeg var usikker på om jeg skulle ta over, forteller Christine. Tanken på å skulle hoppe etter Wirkola var litt tung. Men da pappa ble syk kjente jeg på at det var helt naturlig å skulle ta over. Dette galleriet kan jo ikke legges ned! Jeg er veldig glad for at jeg bestemte meg for å si ja. Det har vært lærerike og spennende år siden vi tok den beslutningen.
– Jeg og Elisabeth er mye involvert i driften fremdeles, forteller Stein. Det går veldig fint, vi jobber godt sammen.
Blir dere aldri uenige om ting?
Alle tre ler.
– Joda, kommer det kontant fra Christine. Men det ordner seg alltid til slutt.
Når Christine kjører rundt på sine kunstturer trenger hun ikke å finne opp kruttet på ny. Mange kunstnere rundt i Norge kjenner til Galleri Lille Martine.
– Det er veldig hyggelig å være datteren til Stein og Elisabeth da, forteller hun, jeg blir tatt godt i mot. Jeg kommer jo til en løype de allerede har kjørt opp.
Familien Willoch Mathisen er tett knyttet til hverandre, det er nærmest utenkelig at det går en dag uten at de snakker med hverandre. Christine har naturligvis vært engasjert i Galleri Lille Martine også før hun tok over som daglig leder. Hun har jobbet en dag i uka i galleriet i flere år, og dessuten er jo faktisk galleriet oppkalt etter hennes datter. Stein og Elisabeths barnebarn Martine er altså galleriets navnelige opphav! Martine er nå nitten år gammel, og ikke lenger så liten. Hun er naturligvis også involvert i driften av familiebedriften, hun har begynt å fatte interesse for kunst, og jobber i galleriet ved behov.
Det er mye jobb å drive kunstgalleri. Man skal følge opp kunstnere, holde styr på regnskap, tørke støv og holde orden i galleriet, sørge for god kontakt med kunder, og sette i stand utstillinger. Før en utstilling er det ekstra travelt.
– Utstillinger er mye jobb, forteller Elisabeth. Først skal man plukke ut hvilke bilder man skal ha i utstillingen, så skal det hentes og henges opp. Vi bruker lang tid på å henge opp bildene, det er en tidkrevende jobb – og det kan bli litt diskusjon. Men det er utrolig gøy også.
– Det er så deilig å være på Galleri Rød, sier Stein, vi trives så godt der oppe.
Galleri Lille Martine har hatt faste utstillingslokaler på Galleri Rød helt siden 2008. Fire ganger i året arrangerer de salgsutstillinger som går over to helger. Den første utstillingen galleriet arrangerte på Galleri Rød var med Franz Widerberg. Så fulgte en utstilling med Kjell Nupen.
– Det har vært mange store og flotte utstillinger, forteller Stein, det er vi litt stolte av. Vi rakk jo akkurat denne Lisa Aisato-utstillingen før koronaen kom. Og så glemmer vi aldri den utstillingen med Ari Behn for noen år siden. For en sympatisk og inkluderende fyr, det var en utrolig hyggelig opplevelse for oss.
– Og så har vi hatt mange morsomme utstillinger med lokale kunstnere, sier Christine, blant annet med Glenn Marius Skibsted og Dag Ronny Petersen.
– Vi har mange gode kunstnere her i byen, legger Stein til.
Koronaperioden var utfordrende for galleriet på nordsiden.
– Mars begynte bra, forteller Christine, men så kom 13. mars, og siden fikk vi to og en halv måned med tørke. Det kom ingen kunder på lang tid. Så en dag i juni kom plutselig kundene tilbake, helt uten forvarsel. Det var deilig. Det er begrensa hvor lenge man kan gå uten ett slag i kassa. Heldigvis hadde vi en buffer. Og så hadde vi jo denne Aisato-ustillingen som gikk veldig bra.
– Christine er veldig nøysom, sier Stein. Det er vi glade for nå.
– Jeg er nesten på kanten til gjerrig, ler Christine. Man vet aldri hva som skjer i fremtiden. Det viste seg at det var lurt å tenke sånn.
I forbindelse med 20-årsjubileet hadde familien Willoch Mathisen planlagt å ha fire utstillinger med lokale kunstnere, samt foredrag og kunstkvelder i galleriet. Så kom koronaen. Nå håper de at de får arrangert utstillingene de hadde planlagt til høsten, kanskje noen ut på våren. På agendaen står Glenn Marius Skibsted, Dag Ronny Petersen, Carl Orud og Stian Borgen.
– Vi regner med at vi får det til, sier Christine. Men hvis vi ikke får gjort alt i år så kanskje vi feirer litt neste år også.
Etter mange år har Galleri Lille Martine opparbeidet seg et navn. Nå er det kunstnerne som tar kontakt med galleriet, og lurer på om de har veggplass til kunsten sin. Alle kan ikke få ja, det sier seg selv. Det ikke ubegrenset med veggplass i galleriet.
Hvordan lærer man seg å bedømme hva som er god kunst?
– Man tar jo utgangspunkt i egen smak, sier Elisabeth, men man kan ikke bare gjøre det selvfølgelig. Man får etter hvert et øvet øye. Det tar tid.
– Jeg ser det på streken, forteller Christine, jeg blir bedre og bedre til å vite hva jeg skal se etter.
– Det skal sies at vi har bommet noen ganger, legger Stein til. Og noen ganger har vi kommet hjem med flere bilder enn vi burde. Men som regel går det greit. Og så må man jo tenke på hvem som er publikum. Vi selger ikke det samme her som et galleri i Moss eller Fredrikstad. Dessuten har vi ganske mange Oslokunder, flere av dem har hytter i Østfoldskjærgården. Vi får ofte høre at det er mer utvalg her enn i galleriene i Oslo. Det er mange gallerier i Oslo, men de fleste er spesialiserte. Da får man jo ikke det samme, brede utvalget.
Galleri Lille Martine har ikke bare kunder fra Oslo. Kundene kommer fra fjern og nær i landet.
–Vi har kunder som reiser fra Vestfold ens ærend for å komme hit og handle, sier Christine, det er utrolig hyggelig.
– Vi har mange gode kunder som kommer tilbake år etter år, sier Stein. Så fylles jo deres vegger opp, men kanskje tar de med seg venner eller familie til galleriet – og så får vi nye kunder.
Hvorfor kommer folk tilbake tror dere?
– Jeg tror det er veldig hyggelig å komme hit, sier Christine. Vi låner også ut bilder hjem, så folk kan få prøve bildet hjemme. Det setter folk stor pris på.
– Jeg tror også det er trygt og godt å komme hit og handle, sier Stein. Her skal folk få gå og se i fred, og være avslappet. I tillegg har vi drevet på en ryddig måte i alle år. Og så har vi jo et spennende utvalg, med en blanding av lokale kunstnere og kunst fra andre steder i landet.
Da Elisabeth startet sitt første galleri var det mange som trodde det ikke gikk an å drive galleri i Halden. Der tok de feil. Hele familien Willoch Mathisen er sjeleglade for at de tok sjansen den gangen.
– Jeg har jobbet i mange år, sier Stein, men de siste tjue årene har vært de fineste årene jeg har hatt. Alt det vi har fått oppleve her! Menneskene, kontaktene, utstillingene, kunsten. Det har vært utrolig fint.
Elisabeth nikker, sånn føler hun det også. Selv om jobben i apoteket var givende har hun aldri angret på at hun valgte å starte galleri. Christine tror mange haldensere har fått åpnet øynene for kunst i de årene de har drevet galleri.
– Jeg har hørt noen si : Hadde det ikke vært for faren din, så hadde jeg aldri vært interessert i kunst. Det er hyggelig å høre.
– Haldenserne er fine, sier Stein, de støtter opp om oss og handler kunst i galleriet. Haldenserne har blitt mer oppmerksomme på kunst de siste årene. Kanskje vi har hatt noe med det å gjøre? Det er jo fint hvis vi kan være med og påvirke det.
Hvordan bør man gå frem når man velger seg et bilde?
– Velg noe du liker, sier Christine enkelt og greit. Kunst skal glede, du må kjenne det i hjertet ditt at du skal ha bildet.
– Kjøp et bilde som du kan jobbe med, foreslår Stein, tenk på at du skal ha det i mange år. Det skal være en utfordring, ikke bare et pent bilde. Kunst for meg er noe som gleder, men som du kanskje må jobbe litt med.
– Og når du faller for et bilde; kjøp det, sier Elisabeth, ikke bruk for lang tid på å bestemme deg. Da kan noen andre ha kjøpt det.
Hvordan føles det å ha drevet galleri i 20 år?
– Det har vært tjue kjempefine år, sier Elisabeth. Vi har opplevd mye i disse årene, det meste har vært positivt.
– Det har vært utrolig moro, sier Stein. Og det har gått fort! Vi har kost oss hele veien. Jeg må innrømme at jeg er ganske fornøyd med det vi har fått til her.
Haldenkunstneren Glenn Marius Skibsted ble kjent med Stein og Elisabeth da han hadde en utstilling med dem for 7 år siden.
– Ganske umiddelbart oppfattet jeg dem som genuint interessert i kunst, forteller Glenn, det var noe ekte. Det var spørsmål om hvordan prosesser var, valg av motiv og hva som drev meg. De var opptatte av mennesket bak bildene, det husker jeg som noe av det viktigste som forbandt oss. Det var et bekjentskap som raskt utviklet seg til et godt vennskap, snarere enn en forretningsforbindelse.
Stein og Glenn har brukt mange timer på å diskutere kunst, familie og fremtid.
– Steins interesse for kunst er dyptgående, ekte og unik til gallerist å være, mener jeg. Han er en ressurs i bransjen og en god venn jeg har satt høyt disse årene vi har jobbet sammen. Jeg har ikke noe problemer med å forstå at galleriet har gjort det stadig bedre disse årene og at kunder fra hele Norge tar kontakt. Et mer imøtekommende og hjelpsomt galler må man vende mange steiner for å finne.
Vil du lese mer om Galleri Lille Martine? Her finner du nettsiden til galleriet!
Kommentarer