Det er et par uker siden Frank Skovrand slapp sin nye plate, «Opphørets Time», nå. Frank er jo en kar jeg regner med at de fleste haldensere har kjennskap til, om det er gjennom hans mange Cornelis Vreeswijk – eller Evert Taube-tolkninger eller om det er som skuespiller. Det er i alle fall mitt forhold til Frank, så å sette seg ned for å høre på ei plate med selvskrevne låter ble spennende.
Ville jeg få mer Vreeswijk og Taube? Han har jo en ganske rocka stil, så kanskje Tom Waits ville snike seg inn også?
Åpningssporet på skiva er også tittelsporet, «Opphørets Time». Den var ikke i hele tatt hva jeg forventet meg. En litt absurd, småpsychedelisk vals setter i gang med strykere, trekkspill og noe som høres ut som en theremin… Dette var noe nytt. Jeg klarer ikke helt bli klok på hva jeg hører her, men underholdt blir jeg. Det høres at Skovrand og Freddy Holm har hatt det moro med denne.
Etter åpningssporet endrer hele plata karakter, og sangen «I Mangel Av Et Ord» setter i gang med hva jeg vil kalle moderne visesang drevet av band og et flott strykerarrangement. Tekstene til Frank er ganske melankolske til tider, og denne vil jeg også si at bærer med seg en del lengsel og nostalgi. Han er en dyktig formidler og jeg føler at budskapet som kommer frem i tekstene blir veldig personlig og levende.
Neste spor, «Det Er Stille», gir meg assosiasjoner til noen av Trygve Skaug sine roligste låter, noe jeg vil si som et stort kompliment. Den er stille og sårbar, kun drevet av en gitar med litt instrumenter som legger på noen stemningsfulle toner. Franks rustne stemme trollbinder her, og man blir nesten sittende med en klump i halsen når han synger «Jeg er ingenting alene og ingenting med deg. Det er den samme gamle valsen. Det er ikke deg, men meg». En nydelig, melankolsk tekst som virkelig treffer en i hjertet.
Det er en desperasjon i teksten som formidles veldig godt, og det nærmest skrikes ut i refrenget «Hvem er denne mannen?».
De to siste sangene jeg vil trekke frem er de to siste på albumet. De jeg vil kalle for avslutningslåta og epilogen. «Et Forrevent Hav» får tankene til å drifte avgårde til varme sommerkvelder. Det er ingen bekymringer og «alt er her og nå», som han synger. Dette er en sang jeg vil høre når jeg sitter på stranda og ser på solnedgangen og bare nyte stemningen. En vakker avskjed og avslutning på en fin dag. Men så følges den opp med sistesporet «Den Andre Siden». En sang jeg vil kalle for epilogen.
«Et Forrevent Hav» kunne fint vært siste sporet på plata for å gi den en verdig avslutning, men så kommer «Den Andre Siden» inn som en liten ekstra avskjed helt på tampen. Kirkeorgelet starter forsiktig å spille mens Frank forteller oss at «det er ikke adjø, ingenting kan dø, det er farvel til vi ses snart igjen». Det er sart og vakkert og ganske så grandiost mot slutten hvor orgelet drar med seg de andre instrumentene i en herlig crescendo, før musikken stopper og vi hører kirkeklokkene kime i det fjerne. For en avslutning!
Kommentarer