Idag skal jeg fortelle om en sort raring av en katt – og litt mer om Petra, husets bengaler, naturligvis! Den sorte raringen døpte jeg Blixen – etter Karen Blixens roman «Mitt Afrika». Pus var absolutt kullsort. Ingen avtegn. Vi fant ham i øsende regnvær oppe i et uthult tre. I Oslo, rett bak Frogner kirke. Han var knøttliten – og forlatt. Han kunne ikke spise selv. Men svigermor Maria, hun visste råd. Om natten fôret hun kattekræket med en pipette. Små tålmodige dråper. Jeg husker kattungens første vaklende skritt. Som en full sjømann. Av en eller annen grunn hadde han øyeblikkelig et usvikelig forhold til bikkja, Julia den første. Det knøttelille nøstet forfulgte Julia, som fant seg i det meste – om enn med bekymret drag i sine godmodige øyne.
Tiden gikk. Blixen ble stor, utrolig leken og hengiven. Han hadde en rar vane. Å ligge rundt min nakke og sutte på en øreflipp. Det var hans greie. Da malte han. Blixen var absolutt pappagutt. Etterat vi flyttet med hele menasjeriet til Kjærlighetsstien i Halden, så jeg ham en dag ligge rolig på plenen. Den livlige pusen. Han var død. Obduksjonen sa: Ikke rottegift.
Petra, den moderne tids heltinne og absolutte sjef, har lite til felles med Blixen, bortsett fra at hun har fire ben, er særdeles hengiven – og skravlete. På forsommeren hadde hun maveproblemer. Snille onkel Farstad, alle dyrs nære venn og hjelper, han kom på døren med remedier av alle sorter. Kattepus fikk vitaminsprøyte og en tablettkur. Samtidig kastet vi tørrfôret og hennes boksmat. Sakte men sikkert kom Petra i storform igjen. I et godt stykke tid har hun nå utelukkende spist tunfisk i vann. Hun eter som en ravn.
For å hindre kjedsomhet hos dette bedårende kattevesen, gikk jeg her forleden berserk i Kiwis kattematreol. Den innholder allehånde varianter. Jeg hadde bæreposen full, da jeg returnerte til kåken på Os.
Hei, pus, som under daglige lange passiarer oss imellom bare kalles Pitti, her har du snadder i pose og godteri i boks. Hun elsker de nye produktene. Alt det nye har saus. Aller mest enige er vi om jeg legger tunfisken i bunn på hennes tallerken og heller sausvarianten oppå. Da går det virkelig unna. Saus er den nye oppdagelsen i Petras liv. Så deilig er det at hun har begynt å liste seg innpå min middagstallerken for å undersøke hva jeg har der. Og det er alldeles ikke ålreit, Pitti! Sta katter gir seg ikke, så det ender vel med at hun får en skje fra min middag for seg selv. Kompiser skal vel dele?
Foto: Rafael Stang.
Kommentarer