Fortryllende Tres

Tres i teateret på Fredrikshalds teater fredag kveld var en opplevelse. Spørsmålet er bare; hvorfor vi ikke har fått oppleve dette før? Og det neste spørsmålet blir; Når får vi oppleve dette igjen?

Det kan ta tid å komme i modus på en konsert. Det tar en låt eller to kanskje, og noen ganger er man kanskje ikke helt i mål før det nærmer seg pause. Sånn var det ikke da sangtrioen Tres gjorde sin første helaftens konsert i Fredrikshalds teater fredag kveld. Stemningen ble satt allerede i første strofe, i et fyrverkeri av en versjon av I feel pretty. Pulsen i salen var oppe i 150 på momanget. Etter første låt var vi ferdig varma opp, og på låt nummer tre var lommetørklene fremme. Da de første strofene av Fyret av Ola Bremnes var unnagjort og refrenget tok til var det gjort for min del. Gåsehuden et faktum.

Repertoaret var etter trioens eget utsagn av det “egoistiske” slaget. Damene ville synge det de ville synge, og så håpet de at vi i publikum ville njuta. Det funka bra. Tres vekslet freidig mellom klassisk og pop, musikal og jazz – hele tiden med et humoristisk glimt i øyet. Overgangene føltes helt naturlige, og damene klarte seg aldeles uten rød tråd. Den røde tråden var i så fall vakker sang og digge harmonier.

Gro Janet Haug Mo, Kristin Harboe og Inger Marie Vierli Vold er Tres.

Tres utfyller hverandre så innmari fint. De fremstår som ganske ulike, damene på scenen. Vi har den klokkeklare, vevre sopranen Kristin, den støe og klangfulle alten Inger Marie, og den vittige og sjarmerende mezzosopranen Gro Janet. Tre ulike personligheter, men på scenen blir de et trehodet sangvesen i full samstemthet. Utvilsomt et resultat av tretten års samsang. De eminente akkompagnatørene Knut Henriksen og Arne Nygård bidrar på henholdsvis klarinett og flygel, og løfter lydbildet ytterligere.

Gro Janet i 1700-tallsparykk. Ikke bare kan hun synge, hun er vanvittig vittig også.
Knut Henriksens klarinettspill er som vanlig vakkert. I bakgrunnen skimter vi Arne Nygård ved flygelet.

De må ha følt det, sangerene og musikerne på scenen, de må ha følt energien fra oss i salen under konserten. Sittende på første rad kunne man nærmest føle den som et varmt pust i nakken. Folk satt dønn stille, oppmerksomheten rettet mot scenen, minimalt med mobil-fikling. Applausene var øredøvende, og det hojes og ropes.

Jeg tenker at Tres tok energien til i seg og ga den tilbake til oss igjen. Ikke sånn å forstå at Tres ikke hadde klart seg uten oss i salen. Hadde de sunget for en gjeng trestokker hadde de allikevel klart å presse ut en kvaeskvett eller fem. Men nå var det en gang et svært levende og mottagelig publikum som hadde fylt teateret fredag kveld – og det til randen!

Første del av konserten ble avrundet med en forrykende versjon av The Real Groups Chili Con Carne, helt absurd presis – og sinnsykt godt fremført. Damene får det til å se lekende lett ut, og deres versjon står helstøtt ved siden av originalversjonen. Og så gøy de har det på scenen! Det er så deilig å gå på konsert når de som står på scenen koser seg så innmari.

Etter en liten godbit av en instrumentalseanse midtveis i konserten der Arne og Knut får briljert, kom damene ut igjen i “prikka like” kjoler og røde pumps. Det var tid for Andrew Sisters og Doris Day med mer. Her er Tres i sitt ess. De tette harmoniene i låter som Mr. Sandman og Bei mir bist du schön kler trioen sabla godt, og det swinger så inni hampen!

Damene hadde tydeligvis bestemt seg for at de skulle sende oss ut i oktoberkvelden med snørr og tårer i fri flyt, derfor trøkka de like greit til med Odd Norstogas Bestevenn som avslutningsnummer. Heldigvis ble det noen takketaler og blomsterbuketter etter siste nummer, sånn at vi fikk tørka tårene og summa oss litt før vi rusla hjemover.

Det var en fin fredagskveld. Men det var litt flaks at vi fikk oppleve dette. Damene i Tres var nemlig veldig usikre på om det var innafor å kjøre en helaftens konsert i teateret, og brukte et helt år på å tvile seg frem til et ja.

-Jeg er veldig glad for at vi turte å gjøre det her, sa Gro Janet etter konserten. Det er så mange sånne ting man tenker at man burde gjøre, men man gjør jo ikke halvparten av dem en gang.

Vi er også glade for at dere turte. Og vi håper dere tør igjen.

 

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer