Forteller barnas historier

Majken van Bruggen tar barnas parti. Med novellesamlingen A for Agnes vil Majken fortelle historier fra barns perspektiv. Historier om barn som ikke blir sett, og barn som ikke får lov til å være barn, fortalt med barnets stemme.

Det jeg har mest lyst til å gjøre rett etter bokbadet med Majken van Bruggen på Bryggerhuset Syd torsdag kveld er å løpe ut og redde et barn. Jeg vet jo at de er der ute, de barna som ikke har det bra. Majken er her for å minne oss om det, og ber oss om å løfte blikket og se dem.

-Hver dag blir barn behandlet dårlig, sier Majken, og vi voksne har et ansvar for å gi håp til de barna.

Novellesamlingen A for Agnes kom ut av asken fra et havarert romanprosjekt. Majken skulle egentlig skrive sin fjerde roman, etter trilogien om Julia fra Halden, som ble utgitt mellom 2008 og 2013. Det var forlegger på Kolon Bjørn Aagenæs som satte Majken på novellesporet.

-I mange år strevde jeg med romanen som skulle hete A for Agnes, forteller Majken, men jeg satt helt fast. Det ville seg ikke.

Forlegger Bjørn foreslo at Majken la romanen i en skuff. Kanskje hun skulle prøve seg i en annen sjanger enn romanen? Essay? Lyrikk? Noveller?

-Jeg hang meg fast i dette med noveller, forteller Majken, jeg tenkte fort at det kanskje kunne være noe for meg. Men jeg hadde jo absolutt ingen erfaring med å skrive noveller. Det jeg gjorde var å lese noveller i et helt år, jeg hadde stabler med novellesamlinger liggende hjemme. Jeg prøvde å skjønne sjangeren, og så på hvordan forfatterne bygde opp novellene sine.

Det var mange som kom til Bryggerhuset torsdag kveld for å høre forfatter Majken van Bruggen og bokbader Else-Marie Andersen Guldahl bokprate rundt novellesamlingen «A for Agnes».

Da Majken var klar for å sette penn til papir søkte hun hjelp hos noen som trygt kan sies å ha erfaring med å skrive noveller.

-Jeg chattet litt med Ingvar Ambjørnsen en kveld, og så spurte jeg: Du Ingvar, jeg lurte på om jeg skulle prøve meg på noveller, hvordan skal jeg gå frem da? Da svarte Ingvar: Dette er en chat Majken, jeg klarer ikke å forklare alt dette på en chat.

Majken helte seg opp et glass vin og ringte til Ingvar i Hamburg, og så snakket de om noveller mens Majken røyka ut av kjøkkenvinduet.

-Ingvar har en stor del av æren for at jeg kom i gang med noveller, sier Majken.

Majken hadde funnet sin rette sjanger. Etter å ha skrevet A for Agnes kan hun ikke se for seg å noensinne begynne på en roman igjen. Det er hos novellen hun hører hjemme. I undertekstens verden. Majken er nemlig veldig glad i undertekst.

-Jeg bruker veldig lang tid på hver setning, forteller Majken. Jeg skrive kjempesakte,  jeg skriver aldri mer enn to sider per dag.

Bokbader Else-Marie er god. Hun er til stede, men tar ikke plass. Else-Marie har gått til Majkens venninner og spurt: Hvis du skulle stille et spørsmål til Majken på bokbad, hva ville det være? En god venninne av Majken ville spurt om skriveprosessen.

-Jeg sitter mye på kafé, forteller Majken, og skriver notater for hånd. Jeg jobber ofte ut fra en stemning. Hvis jeg skal få til en novelle må jeg sette stemningen med én gang. Ofte får jeg et bilde i hodet før jeg begynner å skrive, og så skriver jeg ut fra det. Novelleprosessen består av små, korte intervaller – i stedet for et maraton som romanprosjektet er.

Majken leser høyt fra novellesamlingen sin. Om Anne Sophie, som ikke blir sett. Som har sluttet å snakke. Som går ned til vannet alene og bader uten voksne, og nesten drukner. Det blir dørgende stille i Bryggerhuset, hele kaféen er ett eneste stort lyttende øre.

Majken leser høyt fra novellesamlingen. Om Anne Sophie som ikke blir sett. Og Bryggerhuset faller tyst.

Jeg vil sporenstreks løpe inn i novellen og redde Anne Sophie, men heldigvis har Majken skrevet inn Einar. Den eldre hyttenaboen, som henter Anne Sophie opp av vannet, og blir en venn. Men det er vondt å høre på når Majken leser. Jeg er nok ikke den eneste i publikum som sverger et indre løfte om å bli den nabokjerringa Majken oppfordrer oss til å være. Hun som bryr seg én gang for mye, heller enn én gang for lite.

-Vi må løfte blikket litt, sier Majken, og ikke være oss selv nok. Det finnes et afrikansk uttrykk, som dere sikkert har hørt, som sier at det trengs en landsby for å oppdra et barn. Det appellerer veldig til meg. Når jeg tolker det så tenker jeg at våre felles barn er vårt felles ansvar. For de barna som er helt alene, og som ikke har noen, er det viktig at det finnes i hvert fall én voksenperson som ser dem, og kan gi dem håp. Vi må tørre å bry oss, og tørre å gjøre noe for de barna. Vi som er voksne har et ansvar. Det er noe av det jeg har villet si med denne novellesamlingen.

Jeg skal ta min del av det ansvaret Majken, jeg lover. Og så skal jeg lese A for Agnes. Det gleder jeg meg til.

Og så gleder jeg meg til neste forfattermøte med Halden litteraturforening, som inviterer så spennende forfattere hit til byen for å bokprate! Neste forfatter ut er Irene Marienborg, som kommer til Halden bibliotek for å snakke om Nora-bøkene søndag 16. februar klokken 13.

Følg Halden litteraturforening på Facebook da vel!

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer