Uddaspillet er ferdig spilt for denne gang. To års jobbing og slit har kulminert i en flott forestilling i Vadet i Tistedal, første runde av Uddaspillet er gjennomført. Tilbake sitter en himmelfallen og eksaltert søskenflokk fra Raufoss, som har fått en drøm oppfylt.
Ola, Eva og Trond sitter rundt et bord på Kulturhuset, de svever ganske høyt. Etterkommerne etter Frithjof E. Bye er rett og slett overveldet over Uddaspillet. Drømmen om å hedre og fremme farfarens forfatterskap ble mildt sagt en suksess. Men at det skulle bli av et slikt omfang, hadde nok søsknene aldri sett for seg.
– Vi må klype oss i armen, sier Ola og ler, at Uddaspillet skulle bli så bra hadde vi aldri drømt om da vi starta å snakke om dette her. Dette her er kvalitet fra A til Å.
– Det ble jo mye større enn vi hadde sett for oss i starten, sier Eva. At vi skulle få med oss så mange flinke folk på dette, hadde vi aldri trodd på forhånd.
– Tenk at det til og med skulle bli rift om å få lov til å være med på dette, legger Trond til, det var utrolig moro!
Kulturarven etter Tistedals-forfatteren Frithjof E. Bye er i gode hender, godt ivaretatt av barn og barnebarn fra en ganske annen kant av landet. Det kom nok som en overraskelse for mange her i byen at den lokale forfatteren Frithjof E. Bye hadde en sønn på Raufoss. Men Svendsen-søsknene har alltid visst om sitt opphav.
– Det var ingen hemmelighet for oss at vi hadde en farfar i Halden ved navn Frithjof Bye, forteller Eva, farfar vedkjente seg jo farskapet fra første stund. Hjemme var dette en kjent sak. Men det har nok ikke vært så mye snakk om det her i Halden.
Da Frithjofs datter, Solveig, gikk bort i 2016, var det ingen etterkommere etter Frithjof igjen i Halden. Yngvar og hans tre barn skulle nå forvalte Byes kulturarv. Eva tok over Lilleøya, men sammen skulle de også forvalte den litterære arven etter Tistedals-forfatteren. Det var bred enighet i familien om å jobbe for å hedre Byes forfatterskap.
– Vi visste jo nå at det sto og falt på oss, sier Eva, vi er de eneste etterkommerne som er igjen. Så vi tenkte ganske fort at vi måtte gjøre noe, vi visste jo hvor flott dette verket hans var.
Alle tre har lest trilogien om Alv Udda. Eva leste bøkene allerede i tjueårene.
– Det er faktisk mannen min som skal ha litt av æren for alt dette her, sier hun, han insisterte nemlig på at jeg skulle lese bøkene da vi var studenter. Han begynte å lese bøkene da vi gikk på Ås, og ble veldig fengslet. Han slukte alle tre bøkene, og var deprimert en hel uke etterpå. Slutten er jo ikke spesielt lystelig. Men han sa: Eva, du må lese dette.
Eva fulgte oppfordringen, og ble like grepet. Men det skulle gå tjue år før det ble spill av historien om Alv Udda.
Byes datter Solveig hadde også jobbet for å hedre farens forfatterskap, hun opprettet et minnefond for faren ved navn Otilie og Frithjof E. Byes minnefond. Her ble Ola etter hvert hanket inn som styremedlem, som representant for slekta på Raufoss. Dette ble starten på en ny æra for Byes barnebarn. Snart var Foreningen for fremme av Frithjof E. Byes forfatterskap dannet, og ballen begynte å rulle sakte av gårde.
Far Yngvar har fulgt med fra sidelinjen, og likeledes bror Trond, som ikke hadde så mye tid å investere i prosjektet som søsknene Ola og Eva.
Hvem var det som første begynte å snakke om å lage et spill?
– Jeg tror det var Ola, sier Eva. Vi hadde snakka om å gjøre mye forskjellig, men alle syntes jo at et spill var en god idé.
Søsknene hadde drøftet om de skulle gå for en utstilling, en film, og kanskje nye opptrykk av bøkene. Men når konseptet Uddaspillet først hadde blitt sagt høyt i familien, var det ingen vei tilbake.
– Vi begynte å skrive søknader, forteller Ola. Vi skrev sikkert en førti, femti søknader, og vi fikk mange avslag i starten. Folk skjønte jo ikke helt hva dette var ennå. Men man må bare ikke gi seg, man må ta mange runder med folk for å forklare det godt. Vi evner nok ikke helt å gi oss, det ligger til familien.
Dedikasjonen til Ola og Eva bar frukter. De fikk napp på en søknad om midler til å skrive manus av trilogien om Alv Udda, og dermed satte de i gang hjulene som skulle lede mot Uddaspillet. Snart satt Kristin Søhoel og skrev på et manus.
I 2019 ble foreningen Uddaspillet stiftet. Kristin Søhoel hanket inn Morten Milde til registolen, og nå begynte ballen virkelig å rulle. Et stjernelag av lokale skuespillere ble samlet sammen, og alle møttes i Fredrikshalds Teater for første leseprøve.
Den opprinnelige planen var å sette opp Uddaspillet i 2021, men pandemien satte en effektiv stopper for det. Eva og Ola holdt allikevel koken oppe, sammen med gode samarbeidsparter, og flere temakvelder ble avholdt i årene som gikk fra oppstart til ferdig Uddaspill.
I juni ble det endelig spill i Vadet. Hovedrolleinnehaver Dennis Storhøi måtte trekke seg av helseårsaker, men redningen kom i form av Morten Milde, som bytta rolle fra regissør til hovedrolleinnehaver halvannen uke før premieren. På premieren satt barn, barnebarn og oldebarn av Frithjof Bye i amfiet.
Hvordan var det å endelig få se Uddaspillet?
Søsknene ser på hverandre, de svever som sagt ganske høyt.
– Ubeskrivelig, sier Eva. Vi ar helt oppløst. Jeg grein i to timer da jeg så en av prøvene noen dager før premieren. Jeg var glad for at jeg fikk sett såpass mye av spillet før selve premieren, for det prega oss veldig. Det var utrolig sterkt å se. Avslutninga der alle kommer frem, og Tistedalsmusikken spiller, altså, jeg har ikke ord. Vi satt bare og grein, og vi er egentlig ikke sånn. Vi griner ikke hver dag, for å si det sånn.
– Det ble helt fantastisk, sier Trond. Detaljene Kristin har fått frem i manuset er veldig fine. Hun har også funnet frem humoren som ligger i dette, og det var overraskende, men det funka innmari fint.
Ola blir blank i øya når han snakker om opplevelsen.
– Det å sitte der oppe i Vadet sammen med far og hele familien, med Lilleøya og Femsjøen til venstre, og oppleve dette her – det var ufattelig sterkt. Jeg måtte stålsette meg for å gå frem og takke på premieren, jeg hadde en ganske heftig klump i halsen da. Og så flott det ble med Tistedalsmusikken! Det er et fryktelig høyt nivå på dem til å være et amatørkorps, der sitter det mange gode musikere.
Nå begynner familien å gire opp for neste runde. Denne gangen vet de mer om hva de begir seg ut på. For det har vært mye jobb. Eva, som bor i Nord-Norge, har allikevel kommet ofte til Halden for å holde temakvelder og jobbe med sitt matkulturprosjekt, og Ola har også tatt turen til Halden med jevne mellomrom.
Trond er imponert over hva Ola og Eva har fått til. Han er styreleder for Foreningen for fremme av Frithjof E. Byes forfatterskap, men har ikke vært så delaktig i oppsetningen av spillet som de andre to.
– Jeg har stått litt på sidelinja og fulgt storøyd med på det disse her har fått til, sier Trond. De har en voldsom stayer-evne disse to.
Men Trond har i aller høyeste grad også være en bidragsyter. Som lykka er, driver nemlig Trond et trykkeri, så han har kunnet bidra med et viktig element i alt dette: han har nemlig trykket opp nye utgaver av Udda-trilogien.
Om to år er det klart for andre og siste runde i Uddaspillet. Hvordan skal det gå med skogkjempen Alv? Når vi forlot ham i Vadet, hadde Kirsten akkurat fortalt ham at barnet hun nettopp hadde født ikke var hans. Alv ga bort Lilleøya til naboen Reinuls, og strøk til skogs. Men vi må altså smøre oss med tålmodighet, først om to år får vi vite fortsettelsen på historien.
Kommentarer