Fordømte ideologi!

Før jeg setter i gang er det greit å nevne at denne teksten er ganske lang.

For en uke siden smelte Siv Jensen en ganske drøy merkelapp på en relativt stor gruppe mennesker. Dette kan sees på som et angrep på disse menneskenes identitet og det skjønner jeg. Det var plumpt og unødvendig, men konteksten det ble sagt i tilsier at det ikke er nødvendig å ta så kraftig på vei som mediene har spilt opp til. Det har ført til nok en uke hvor reell politisk debatt har måtte vike for tabloide overskrifter som bidrar til å sette folk opp mot hverandre.

I kjølvannet av Jensens uttalelse har tusenvis av mennesker stolt markert sin identitet som sosialist gjennom en ramme på facebook. Det er i utgangspunktet ingen problemer med det, men det får meg allikevel til å gruble litt. Det forsterker ideologien som en polariserende kraft som kan skape splid og konflikt. Store ideologiske debatter har tidligere stort sett funnet sted i seminarrom på Blindern og skjerpet i ungdomspartier.

Nå kan det synes som om ideologien tar en mye mer personlig form enn vi har sett tidligere. Dette blir forsterket av statsråder som mener at 8. mai også skal sees som en kamp mot sosialisme. Andre lokalt-sentrale politikere trekker paralleller mellom Hitler og dagens sosialisme. Det er historieløst og unødvendig. Felles for alt dette er at man tillegger andre personer sin egen tolkning av ideologien. Det samme gjelder den mer radikale venstresidens utfall mot kapitalisme. Jeg vil for øvrig hevde at kapitalisme ikke er en ideologi, men en modell for produksjon og handel. Rødt vil nok ikke være enig med meg i dette. Hvem har rett?

Ideologi er et faktisk et fag og innebærer relativt tunge teoretiske øvelser. Måten «ismer» slenges rundt i dag yter ikke de store tenkerne rettferdighet. Ideologi er heller ikke et statisk system og må tolkes og analyseres i en kontekst. De oppstår i en tid og er ikke låst i et vakuum. Her synder mange. FrP går nok til angrep på en sosialisme som ligger flere tiår tilbake i tid. NKP baserer sin kommunisme på kommunismen slik den fremsto på 1920 tallet. Men hvordan ser ismene våre ut i Norge i 2019? Gerhardsens sosialdemokrati fungerte ypperlig i 1963, men det er nok ikke hensiktsmessig å klippe ut det tankegodset og lime det inn i 2019.

Dette er en av tenketankenes viktigste funksjoner. De samler kloke hoder som bryter meninger og søker å tolke disse teoriene i en moderne relevant setting. Jeg mener at tenketanker har en svært viktig funksjon i så måte og fungerer som en motvekt mot enkle merkelapper og lemfeldig befatning med teori. Nettopp derfor møter tenketanker ofte kritikk fra mange som ønsker å bruke en ideologisk tilknytning for å rettferdiggjøre angrep på andre.

Dette synes jeg lite om. Ideologisk tilhørighet kan føre til en uheldig uniformering. Man samler seg i fellesskap, hauser seg opp og samles til kamp mot fienden basert på SIN forståelse av et skapt fiendebilde. I sterke ideologiske miljøer samler man seg til kamp MOT noe(n) istedenfor kamp FOR det man tror på. Hvis man kjemper for det man tror spiller ikke den andre siden like stor rolle. Sitt eget ønske for et bedre samfunn er universelt og det er et bedre utgangspunkt for politisk engasjement.

Men for all del, det er trygt og behagelig å samles i et uniformt, ideologisk fellesskap. Som Raga Rockers også skrev; «Er det ikke deilig å ha noen å hate». Dette oppfatter jeg i første rekke som et fløyfenomen. Det jeg ikke liker er at fløyene ser ut til å styrke sin posisjon. Det er jo mye enklere enn å samles til dialog og saklig politisk uenighet. Mediene elsker også dette og bidrar ikke til å nyansere bildet. Politikk i Norge er ikke preget av kamp og jeg synes ikke norske politikere skal bruke et slikt konfliktspråk. Det er fordummende, ødeleggende og vanskeliggjør det politiske arbeidet lokalt og nasjonalt. En knyttet neve er det styggeste politiske motivet jeg vet om.

En av grunnene til at jeg alltid har følt at Høyre er mitt parti, er fraværet av en skarp politisk brodd. Edmund Burkes konservatisme er ikke spesielt sexy og oppfattes som relativt ufarlig. Det er en ideologisk plattform jeg liker. Den er vanskelig å angripe nettopp fordi den i sitt vesen er konfliktdempende og er en tidlig motvekt mot sterke ideologiske motsetninger. Høyre er ikke et parti som jobber for et teoretisk system. Det er heller ikke et parti som i dag jobber mot en ideologisk fiende. Høyre er et parti som jobber for folk og samfunn i sin samtid. Sak er viktigere enn idé.

Tilbake til tredje avsnitt: Folk kommer først. Folk er ikke sosialister, kommunister, fascister eller liberalister. Folk er folk, og jeg møter folk som individer, ikke som lakeier for en idé. Dette er en holdning jeg føler er på vikende front. Som politikere har vi et ekstra ansvar for å målbære en slik konstruktiv holdning. Linn Laupsa er i første rekke Linn Laupsa, ikke APs ordførerkandidat eller sosialist. Fridthjof Dahlen er ikke en sosialist. Han er en trivelig kar som blant mye annet ønsker Haldens beste og liker fotball. Jeg håper ikke folk i første rekke anser meg som «en Høyrepolitiker, men som Fredrik Holm.

Hvis man tillegger andre en slik identitet er det vanskelig å møte dem med den åpenheten og respekten alle mennesker fortjener. Isteden leter man etter trekk som bekrefter det negative utgangspunktet slik at man kan si «aha, jeg hadde rett.» Det å ha rett er nesten like deilig som å hate. Når man havner i en slik grøft tror jeg ofte at man snakker forbi hverandre. Man har rett og slett en vidt forskjellig oppfatning av hva som ligger i begrepene man diskuterer. Noen møter diskusjonen med et positivt fortegn, andre et negativt. Hvis intensjonen da i tillegg er å ha rett og overbevise vil man ikke lykkes!

Med fare for å bli navlebeskuende har jeg blitt kalt både «jævla Høyresvin» fascist og nazist av folk som har vært ganske mørke i øynene. De har oppriktig ment at jeg er et dårlig menneske på bakgrunn av mitt partimedlemskap. Jeg tar meg ikke nær av det. Jeg kan ikke huske å ha blitt krenket noen gang. Jeg oppfatter ikke selv at jeg har en ideologisk identitet. Jeg tillegger heller ikke andre noen politisk identitet i mitt møte dem. Den skal de få ha selv som en del av det hele, interessante mennesket det er.

Fredrik Holm er gruppeleder for Høyre, men skriver dette på egne vegne.

 

 

 

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer