Fløytespilleren fra Vestlandet

Et av Blåseensemblets siste skudd på musikertreet kommer fra en værhard øy på Vestlandet. Fløytist Rose Elin Austad Nes gikk rett fra Musikkhøgskolen til fast jobb i Blåseensemblet i 2018.

Hun vokste opp på Karmøy, med Nordsjøen rett vest og Stavanger som nærmeste storby. Rose kjente ikke så mange som holdt på med klassisk musikk da hun var liten.

– Det var min mor som meldte meg på fløyte på kulturskolen, hun mente det var viktig at jeg lærte meg et instrument. De fleste i min familie spiller et instrument, men bare på hobbybasis. Det er bare jeg i min familie som har valgt musikerlivet videre.

Rose husker fremdeles den første fløytetimen på Karmøy kulturskole. Da var hun åtte år.

– Da fløytelæreren min tok frem fløyta og spilte for meg, tenkte jeg: Wow! Kan jeg få til en sånn lyd? Jeg ble bergtatt fra første stund.

Rose spilte også althorn i det lokale korpset i noen år, men det var fløyta som hadde vunnet hennes hjerte.

– Lidenskapen økte med årene. Fløytemusikken, og det den kunne romme og bringe frem, var en utrolig spennende verden å være i. Jeg tenkte allerede da at jeg skulle spille fløyte hele livet. Men jeg ante jo ikke da at jeg skulle leve av å spille fløyte da jeg ble voksen.

Rose brukte all sin fritid på fløyta. Hun sluttet i korpset for å vie enda mer tid til fløytespillingen.

– Det var kjekt å spille i korpset, og voldsomt stas å være midt i den store klangen. Men det tok mer tid enn jeg var villig til å investere, og fløyta var viktigst. Jeg ofret veldig mye tid på fløyta i ungdomsårene. Folk snakker ofte om man har et medfødt talent, men et talent må foredles og næres, og det tar utrolig mye tid. Det er hardt arbeid.

Rose satset på fløyta for fullt. Hun kom inn på et talentutviklingsprogram for unge musikere i Stavanger da hun var 13.

– Det var helgesamlinger på fastlandet, og jeg tok ferja inn til byen i all slags vær. Da gikk det opp for meg hvor mye miljø har å si for utviklingen til en musiker. Når man omgir seg med mennesker som har samme lidenskap, så er det med å farge og motivere. Motivasjonen jeg fikk på de helgesamlingene var med å styrke meg til å holde på retningen mot å bli profesjonell musiker.

Etter tre intense år på musikklinja på videregående i Haugesund, flyttet Rose til Oslo og begynte på en bachelor på Barratt Due. Året etter flyttet hun over til Musikkhøgskolen, der hun fullførte studieløpet.

Trivdes du i studieårene?

– Ja, virkelig. Endelig kunne jeg bruke hele dager på å spille fløyte, det var jo det jeg hadde ventet på så lenge. Jeg husker at jeg gikk fra kollektivet jeg bodde i om morgenen og tenkte; kan man virkelig få lov til å studere dette? Det var en drøm.

I studieårene ble det mye frilansing. Rose tok jobber for Stabsmusikken, KORK, militærorkestre og ulike andre institusjoner. Og Det Norske Blåseensemble.

– Det var kjempestas å smake litt på det miljøet som jeg trente meg opp til å jobbe i. Det var gøy å spille i orkester naturligvis, og flott å få øve på samspill – men også moro å observere hvordan hverdagen som musiker fungerer.

Du lurte aldri på en annen yrkesvei?

– Nei det har jeg aldri gjort. Jeg har hatt kun én plan, og så har det vært bånn gass på den.

Høydepunktet i studieløpet var utvekslingsåret Rose hadde i Paris. Hun kunne ikke fransk, men pakket kofferten og dro til den høythengende plassen som fløytist på Conservatoires National Supérieur de Musique et de Danse de Paris.

– Det var knallhardt, men voldsomt lærerikt. Utviklingsmessig er det nok det mest lærerike jeg har vært med på, det året har hatt enormt mye å si for meg både som musiker og menneske.

Rose måtte klype seg i armen mer enn en gang i løpet av utvekslingsåret i Paris.

– Jeg kunne gå gjennom en park, og se Eiffeltårnet over trærne og tenke. Jøss, er dette på ekte? For en opplevelse. Men det var et press av et annet kaliber enn det jeg var vant med, og det ble stilt høye krav.

Mens Rose studerte i Paris dukket det opp en prøvespilling i Det Norske Blåsensemble. Rose reiste hjem for å prøvespille, og halvannet år senere satt hun som fast ansatt fløytist i Halden.

– Jeg føler meg så heldig og privilegert som gikk rett fra studier til jobb. Det er ingen selvfølge!

Det første oppdraget med Blåsensemblet var i Berlinfilharmonien, med flere tusen tilskuere.

– Da publikum klappet oss inn på scenen tenkte jeg: nå skulle jeg hatt et go pro-kamera på panna mi, sånn at jeg kunne vist de hjemme dette øyeblikket. Det kommer jeg aldri til å glemme.

 

 

Rose har hatt flere store opplevelser med Blåsensemblet.

– Et at de prosjektene jeg synes er virkelig kjekke er når vi spiller The Mission. Det er latinamerikansk musikk fra 1500-tallet, dette er rytmisk, energisk og gnistrende musikk, og vi spiller den uten noter. Når vi tar vekk notestativet, og bare er mennesker med instrumenter, oppstår det en helt unik kobling mellom oss musikere. Både musikalsk, men også på det menneskelige planet. Det blir også en helt annen tilknytning mellom musiker og publikum når vi ikke har notestativene mellom oss. Notestativet kan bli en slags barriere, noe som står mellom oss musikere og de menneskene som skal ta i mot det vi vil formidle. Uten stativene blir det nakent, og mer direkte. Det er utenfor komfortsonen min, men det er så spennende, og en helt annen type historiefortelling og en helt annen måte å formidle på.

Som mange av de andre musikerne i ensemblet, synes Rose Blåseenesemblets allsidighet er et stort pluss.

– Det varierte repertoaret gjør hverdagen her variert og spennende. Vi spiller så mange ulike sjangre, og fra ulike epoker. Alt fra tidlig renessanse, til moderne musikk og sanntidsmusikk. Jeg synes også det er gøy at vi varierer mellom tutti-produksjonene der alle er med, og produksjoner med mindre kammergrupper.

Blåseensemblets satsning på sanntidsmusikk er unik, og krever mye av musikerne.

– Jeg har vært med på en del improvisasjon før, men her i Blåseensemblet fikk jeg gjort et skikkelig grunnarbeid med improvisasjon fra bunnen av. Folk kommer jo hit med ulike utgangspunkt, og det å skulle improvisere hele konserter sammen krever jo et skikkelig fagsamarbeid. Vi må øve masse.

Hvordan øver man på å improvisere?

– En del av forberedelsene er å finne de fine motivene, og jobbe med å utvikle rytmiske motiver. Man må finne ut hva en selv liker, og man har lyst til å formidle. Og så må vi sammen finne ut hva som funker som solo, og hva som funker som fellesopplegg. Vi øver på de ulike innfallsvinklene, og kommer med ideer. Det er spennende, men utfordrende. Du skal plutselig stå for musikken sjøl, det kommer rett fra hjerterota.

Blåseensemblet går stadig nye veier, musikerne som jobber der blir vant til at det er barokkmusikk den ene uka og improvisasjon den neste.

– Vi får stadig lov til å vokse og utvikle oss i jobben, det er stort å få lov til å ha det som jobb. Det at Blåsensemblet stadig gir rom for at vi skal strekke oss lengre og få utforske helt nye parametre innenfor musikken er utrolig flott. Man er jo aldri helt utlært, det finnes alltid nytt land å innta.

Rose har kun jobbet i Blåseensemblet i tre år. Nå føler hun at hun hører til i ensemblet, men det tok litt tid.

–Jeg trodde ikke helt på at det var sant at jeg hadde fast jobb der! Det hender på øving, når jeg ikke spiller eller har pauser, at jeg sitter og ser meg rundt og tenker: dette er faktisk kollegene mine! Tenk at dette er jobben min. Jeg må klype meg litt i armen av og til. Og det er viktig å si at jeg har blitt tatt veldig godt i mot, og blitt inkludert helt fra starten.

Formidling av historie ligger sentralt i Roses lidenskap for fløytespillingen.

– Dette er min historiefortelling, og det oppleves som veldig meningsfylt. Det er så stort å få gå ut på en scene, og kjenne forventningene fra publikum og spenningen i lufta, og kjenne musikken inni meg som venter. Når jeg tar opp fløyta, og får slippe det ut, er det et eller annet inni meg som blir synkronisert. Det å få lov til å gjøre dette sammen med likesinnede som elsker akkurat det samme, og også vil skape vakre historier med sine instrumenter, er helt fantastisk. Men nå høres det kanskje ut som om jeg går med stjerner i øynene hele tiden. Det er viktig å presisere at livet som profesjonell musiker er en intens yrkesvei. Det innebærer mye hardt arbeid og et helt ekstremt fokus. Men nettopp derfor er lidenskapen en viktig drivkraft å ha.

Alle foto: Veronica van Groningen

Film: Stein Johnsen/Contentvideo.no

Vil du lese om flere av musikerne i Det Norske Blåseensemblet?

Trompetist og arrangør

 

Tarjei og trombonen

En amerikansk fagottist i Halden

– Jeg elsker å spille konserter

Med lidenskap for hornet

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer