Fredag kveld inviterte Siv Langøy og Preben Hartvig Nøhr til en vakker liten time på Erlandsen med sterke viser og tekster fra det verste og vakreste i livet.
Mens skumringen faller utenfor, tar Siv Langøy mikrofonen fatt inne på et fullsatt Erlandsen fredag kveld. Inne i det gamle konditoriet stilner praten raskt, rommet faller stille. Preben Hartvig Nøhr tar ordet.
Og Preben leser høyt. Han har skrevet tekster, som Siv har gitt nytt liv med sin musikk. I kveld skal Preben leser fortekstene til sangene, og Siv skal fremføre sangene med bandet sitt. Den første forteksten handler om sorgen, og den dårlige samvittigheten man får når man mister noen.
Så synger Siv Perlen. Om perlen, som ligger i et skrin av sedertre. Det har falt en nærmest magisk ro over rommet. Folk lytter oppmerksomt til den svakt gyngende sangen. Vakkert pianospill fyller rommet, neddempet bass i bakgrunnen, effektivt fargelagt av perkusjonisten i hjørnet. Sivs klare og varme stemme ligger over det hele, hun formidler tekst så vi kjenner det i mellomgulvet. Det er nærmest meditativt, vi synker inn i oss selv.
Slik fortsetter det. Preben leser sine fortekster, og Siv synger med bandet. Temaene er alvorlige, og handler om ting vi trenger å snakke om. Overgrep. Sorg. Rus. Det er innmari effektivt og effektfullt å ta opp temaene på denne måten, i dette rommet, med dette bakteppet. Det river litt i hjertet.
Sammen har Preben og Siv laget et lite hefte, som de gjerne vil dele med barn i Halden. Månedynen handler om overgrep.
– Metaforen for trygghet er dynen du kan trekke over deg, forteller Preben, trøsten du kan finne. Metaforen er at du kan følge måneskinnet frem, la noen følge deg hjem. Gjør du det, kan du trekke månedynen over deg. Da kan barnet sove i natt.
Preben leser forteksten Borg, før Siv synger den nydelige låta Månedynen.
Under månedynen ligger du, er trygg når du drømmer. Nattens barn, du kan følge måneskinnet frem. Nattens barn, la meg følge deg hjem, synger Siv.
En sterk og vakker låt, som treffer midt i hjertet.
En time med Siv, Preben og de dyktige musikerne går fort. Alt for fort. Kvelden er alvorspreget, men det skal jo også vies tid til de vakre tingene. Og det gjør det lille ensemblet i hjørnet. Vi får noen glade sanger, og ikke minst en singalong-julesang med litt trompet på tampen!
Når jeg går ut i den kalde og klare høstkvelden etter endt konsert, henger månen over festningen. Jeg er fylt av tekst og musikk. Melodien til Månedynen ruller og går i hodet mens jeg kjører hjem, den kommer jeg til å ha med meg i dagene som kommer.
Til tross for at temaene var alvorlige, var kvelden i det gamle konditoriet all hovedsak vakker.
Kommentarer