Lukta av grilla pølser er det første som møter meg når jeg ankommer Brattlibanen ved 18-slaget lørdag kveld. På grusveien ned mot banen går det en stadig strøm av glade festivalgjengere, og innafor gjerdene har folk tatt plass ved piknikbordene foran scenen. Den ellers så gjenvokste Brattlibanen er klippa og stussa for anledningen, ruska røslig opp og pynta med vimpler og blomster. I matbua stekes det hamburgere og pølser til hungrige publikummere, og på scenen står Pärs Polare klare. Vinden har løya, den visste sin besøkelsestid og stakk et annet sted. Det ligger an til en magisk festivalkveld.
Og magisk blir det. Pärs leverer som vanlig, og serverer Vreeswijk med raffinement og humor. Rufsete, spissfindig, vakkert og vemodig. Vemodig i sær når de byr på en mollversjon av en av viseguruens største slagere; Turistens klagan. Pärs fremfører en usedvanlig vakker versjon av en ganske så ihjelspilt låt, og gir den nytt liv. Den kler så uendelig godt å bli knadd og elta litt av Frank og polarne. Plutselig blir teksten også en helt annen!
Vreeswijk kan ligge trygt i graven sin, Pärs ivaretar arven og vel så det. Høna lever i beste velgående, og Mördare Anders flirer «ta mej fan» på vei til huggestabben.
Når Pärs klyver ned fra scenen, klyver Living Alma opp. Etter en liten pause der folk får fylt på med pølse og hamburger, tar de instrumenter og mikrofoner fatt, og utover Brattlibanen strømmer Ingvild Håkonsdatter Sivertsens vakre og særegne stemme.
Det har skjedd mye med Living Alma siden den første protestlåta på torvet da Linja (atter en gang) var trua med nedleggelse. Foran oss denne kvelden står et band som har landa så innmari i seg sjøl, med dyktige og samspilte musikere. De leverer sin nydelige og melankolske indie-pop med støe hender, og verden stopper opp littegranne.
Jordkula snurrer definitivt også et par hakk saktere når Hege Brynildsen står på scenen med sitt stjernelag av et band. Heges klokkeklare og sarte stemme har helt egen temperatur, heftig men tøylet. Hege synes å være født til å synge sin nygamle, melankolske country, og trollbinder i hvert fall denne sjelen hver gang hun åpner gullstrupen til sang.
Hege er aktuell med aktuell med plate også hun, i vinter kom hennes fjerde album: Blue Birds Black Knights, et album som har høstet mang et lovord fra landets musikkjournalister. En av mine favorittlåter fra nettopp denne skiva kommer heldigvis på Brattlibanen; I thought I loved you. Sørgmodig og tandert, og rett og slett bare utrolig vakkert.
Augustmørket faller over Brattlibanen, og fra diverse stier i buskaset rundt banen dukker det opp stadig flere festivalgjengere. Når Gringo Bandidos rykker inn, rykker folk frem. De forlater piknikbord og fluktstoler, og samler seg foran scenen. Nå er vi nemlig inne i festivalens ræwke-avdeling.
Gringo speller så det griner. Det blir fest på Brattlibanen. Folk hopper, folk kauker med, piknikbord- og benker rister mens rockeføttene går over hele sletta. Christian Sandaker går som vanlig all in, hans ræggete rockevokal er den ultimate kanalen for bandets råe, aggressive og ekspressive rock. Dette er et vanvittig kult liveband!
Gringo setter en diger prikk over I-en på en allerede ganske så strøken kveld Brattlibanen lørdag. Klokka er elleve, og timen er slagen. Siste låt er spilt, og folk pakker sammen fluktstoler og tepper og tusler hjem i natta. For en kveld! Konseptet er nydelig, gjennomføringa er upåklagelig. Bra jobba, Folk i Halden!
Allerede om to uker er det ny Folk i Halden-festival! Denne gangen er det på Asakåsen! Heldigvis har Folk i Halden landa på at de også skal fortsette med sine bydelsfestivaler neste sommer. Jeg gleder meg allerede!
Kommentarer