Vår familie var bare ytterst sjelden på ferie – da jeg vokste opp. Jeg husker to av to mulige. Idag synes jeg en meget spesiell ferietur i det Herrens år 1948 kan være et tidstypisk bilde, Pappa, som tok sertifikat i 1914, elsket amerikanske biler. Og gjerne hadde han en Essex. Så en dag reiste hele familien, inklusive vi tre barna, Frua og Pappa, pluss presten Kielland og elghunden Pan på ferietur. Til Valdres – til en leid hytte! Hvilket fantefølge!
Bilen var av eldre dato og døpt «Skræggen». Kjøretøyet var absolutt stappet. Frua og tre barn i baksetet. Kielland foran med bikkja. I en egen kasse bakpå, var det mat og husgeråd av en eller annen sort. Og på taket trolig fastsurrete dyner. Et kostelig syn – for dem som fikk oppleve det,
Jeg husker ikke nøyaktig hvor lenge vi skulle være borte, men at det var spennende og litt skummelt for en snaut fire år gammel pjokk å skulle reise så langt ut av tryggheten på Knardal
Hva vi fant på? Søster Sylvia hadde med seg sveivegramofon – og spilte uopphørlig en av tidens heteste melodier – Sivilations, bongo, bongo, tatara.
Broder Arild og Kielland gikk fotturer – sikkert noen ganger også med Pappa. Til et opphøyd punkt i tilværelsen i «Vællers». Pappa døpte fjellknatten for Makalausen.
Frua lagde mat eller vasket opp for det meste. Sikkert ganske komplikado å lage middag flere dager på det urgamle kjøkken. Ingen butikk i nærheten. Og ingen annen kjølemulighet enn i kjelleren. Jeg husker presten Kielland ble sendt ned i hullet via en lem i kjøkkengulvet – og kom opp med det Frua trengte. Får vi tro.
Det eneste nye i matveien å få tak i, var melk på nærmeste seter . Og dit gikk alltid nyttige Kielland og jeg. Jeg var ikke sen om å be når det gjaldt å få hilse på mine venner, kuene. Det var jo så festlig. Aller vakrest var en Telemarksku. Jeg lot meg også forhekse av en kalv, som danset omkring og mer enn gjerne ville ha kontakt. Så da var vi to.
Hvor lenge vi har på hytta? Trolig maks en uke, Frua syntes vel det var nok – og lengtet hjem til bedre fasciliteter. Sylvia ville hjem til sine venninder. Og Arild var vel blitt lei av å se på Makalausen.
Og avgårde bar det. Hjemover! Slitsomt var det, men bilen forlot nå Valdres med samme antall mennesker, bikkje og dyner som da vi dro,
Da vi kom til Mysen, sa Frua stopp. Hun ville ikke lenger der og da.
– Men vi er bare en time unna Knardal, sa Pappa.
Nei. Frua hadde absolutt kommandoen – den dagen, enten det nå var hodepine eller angina som plaget. Så ble det hotell på Mysen på hele banden. Innen vi sovnet: brødskiver med smør på fra hotellet og ekte gjetosst, som Frua hadde kjøpt, til alle, Inklusive bikkja. Det var en sagnomsust ferietur.
Kommentarer