Et knippe haldensere fikk en unik opplevelse da selveste Åse Kleveland sang fra sitt nye album På Frihjul med de eminente Salmon Smokers i ryggen i Kokkekollektivets bakgård lørdag kveld.
Før Åse Kleveland entrer scenen lørdag kveld får publikum servert en oppvarmingsact som til vanlig er en hovedattraksjon alene. Luke Elliot er en verdensartist, og har høstet strålende kritikker for sine to album Dressed for the Occasion (2016) og The Big Wind, sistnevnte sluppet så sent som i mai. Luke er blitt sammenlignet med både Tom Waits og Nick Cave, og det er lett å være enig i når man ser ham på scenen. Luke er en verdensmann, født til å stå på scenen. Intens, alvorlig, mørk og melankolsk, og med en stemmeprakt ut av en annen verden. Når han beveger seg nede i de aller dypeste tonene skjønner man hvorfor mannen også blir sammenlignet med Leonard Cohen.
Luke er en mann av få ord. Han inntar plassen sin bak keyboardet og begynner å spille uten noe som helst forpreik, og ut i bakgården flyter hans mørke og melodiske kreasjoner. Det veksler mellom stillfaren og tilbakelent crooning til et mer svingende og heftig rock/folkrock-uttrykk. Det funker sjukt bra live. Denne Luke-smakebiten i bakgården lørdag kveld frister til gjentagelse, og gjentagelse skal vi også få. Den 21. august dukker nemlig Luke Elliot opp på Coconut-festivalen på Herregårdskaféen, med Salmon Smokers i rygg. Det blir en opplevelse.
Så går Luke av. Den eksalterte summingen i bakgården som tiltar for hvert minutt som går er et tegn på at mange av publikummerne kjøpte akkurat denne billetten først og fremst for å se Åse Kleveland. Ikke til forkleinelse for Luke, som jeg vet var et nytt og velkomment bekjentskap for mange i bakgården lørdag kveld.
Så kommer hun. Det er nesten så man ikke tror det. Åse Kleveland, i en bakgård i Halden, på en helt vanlig julilørdag. Men der kommer hun faktisk gående mellom benkeradene i Kokkekollektivets bakgård, den fabelaktige Åse Kleveland. I innsvinget hvit buksedrakt, på høye hæler og med sitt sedvanlige blendende smil til publikum. Stilsikre, karismatiske og ikoniske Åse. Forventningen syder i bakgården, og Åse klappes taktfast opp på scenen.
Åse og lakserøykerne faller rett ut i en svingende Jeg spiller for livet, en Åse-oversettelse av Peps Perssons Jag spelar för livet. Måkene letter skrikende fra det omdiskuterte taket i bakgården, og murpussen faller fra veggene. Det svinger så det griner! Åse fanger oss alle fra første strofe med sin dype, sjelfulle stemme og sin absolutte scenekarisma. Dette eier hun.
Åse slapp plata På frihjul i juni, den første plata hennes på 44 år. Spilt inn her i Halden, i Freddy Holms Kleiva studio med The Salmon Smokers som backingband. Det er mildt sagt modig å entre manesjen igjen etter over førti års pause som artist. Men Åse Kleveland er alt annet enn fryktsom. Stødig og elegant re-entrer hun artistlivet med største selvfølgelighet, og det med et makaløst smell. Plata ble en gedigen suksess, Åse er akkurat like treffsikker og classy som vi husker henne.
– På denne plata er det en god blanding av sanger, forteller Åse fra scenen, her er det noe nytt, noe gammelt og noe oversatt. Det som låtene har til felles er at alle har norsk tekst, og at de handler om noen av de viktigste tingene i livet; Håpet, kampen, kjærligheten. Alt det som livene våre består av.
Setlista som følger er en perlerad av sangskatter fra plata; noe Hagerup, noe Dylan, noe Prøysen, noe Anne Grete Preus og noe Åse. The Salmon Smokers gjør som vanlig en suveren jobb, de er jo tross alt verdens beste backingband. Det er lett å ta dem for gitt, men det skal man ikke. Derfor bestemmer jeg meg for å lytte nøye og nyte dem litt ekstra denne kvelden, der de med stødige hender omfavner og omslutter Åse med musikken og løfter henne opp og frem. De har en rytme, Åse og Smokers, de er en svingende musikalsk symbiose som drar frem det beste i hverandre. Dette håper jeg de har tenkt til å følge opp med mange konserter i tiden som kommer, for det funker noe så inni hampen bra.
Høydepunktene er mange, men det absolutte høydepunktet for min del er den avsluttende låta Hardt Regn. Klaus Hagerups fabelaktige og knallsterke oversettelse av Bob Dylans A Hard Rain’s a Gonna Fall fremført med Åses insisterende, karismatiske uttrykk og dype stemme er krona på verket sånn jeg ser det.
«Hvor har du vært min bleke venn? Din elskede kjenner deg ikke igjen. Jeg kommer fra skogen der trærne er svarte. Jeg kommer fra havet der solen har druknet. Jeg kommer fra natten der stjernene sluknet. Jeg kommer fra byen som lignet en gravlund. Og jeg kommer fra landet der alle er skygge. Og det er hardt. Hardt. Hardt. Hardt. Det er et hardt regn, som skal falle.»
Hardt Regn (Dylan/Hagerup)
Jeg er solgt. Denne låta skal jeg rett hjem for å høre mer på. For den finner man nemlig på Spotify, hør bare her:
For øvrig får du kjøpt Åse Klevelands På Frihjul på vinyl på Sjokk Rock.
Konserten med Luke Elliot og Åse Kleveland var et samarbeid mellom TrøkkPåSydsiden og Siste Reis, med støtte fra Halden kommune.
Kommentarer