Et halvt år som bro-tvillinger

I snart sju måneder har tvillingbrødrene Ola og Pontus Berglund vært adskilt av landegrensa mellom Norge og Sverige. Men tvillingene holder fast på å møtes ukentlig midt på Svinesundsbroa, uavhengig av vær og vind.

Bro-tvillingene kalles de nå. Pontus og Ola bor på hver sin side av grensen, og Covid 19 tar ikke hensyn til tvillingbrødre som gjerne vil treffe hverandre, den raser ubarmhjertig videre. I sju måneder har tvillingene tatt med seg kaffe, en kakebit og en fluktstol og møttes midt på Svinesundsbroa hver lørdag for å fika sammen. Jeg har blitt invitert med ut på bro-fika i dag, og får en egen fluktstol på den norske siden av streken midt på brua. Det blåser friskt der ute, og kulda trenger snart gjennom jakka. Men om det regner eller blåser kuling spiller ingen rolle, tvillingene holder fast på sin ukentlige avtale.

– Været kan ikke stoppe oss, sier Ola, vi må holde på denne avtalen uansett. Det er bare tre ganger siden mars vi har måttet avlyse, på grunn av sykdom eller karantene. Men det var én gang vi valgte å avbryte midtveis, da var det torden og lyn her ute på broa. Det ble litt skummelt.

Etter et halvår som bro-tvillinger har det blitt en del av hverdagen for brødrene å treffes på dette viset. Pontus tar frem kaffetermosen sin, Ola finner frem tre kakestykker. Det rigges til for fika på broa.

– Det har blitt en vane det her, sier Ola.

– Ja, en uvane, legger Pontus til.

Ola ler. Tvillingene har ikke mistet humoren, til tross for at grensene skiller dem ad. Stadig kjører det biler forbi oss, bilistene hilser til Bro-tvillingene. Det tutes. Pontus og Ola vinker tilbake. På gjerdet bak seg har de hengt opp hvert sitt flagg.

Kaffe, kake og flagg.

Før Covid var brødrene ganske ofte sammen. De hjelper hverandre ofte med diverse prosjekter, og er vant til å prates ofte. Pontus er den som føler seg mest ensom.

– Jeg bor jo alene og isolert ute på landet, sier han, og jeg går ikke i butikken en gang. Jeg har noen som drar i butikken for meg. Det er mye smitte i Sverige, jeg er jo litt redd for å få korona. Jeg er ikke redd for min egen del, men jeg har jo tre barn som trenger pappaen sin. Men jeg er jo heldig, jeg har fått meg en ny venn. Flua Kalle. Han flyttet inn til meg for en måned siden.

– Den flua er så morsom, ler Ola. Pontus åpner døra og slipper ham ut, men så kommer han tilbake etterpå.

På den norske siden er Ola litt mer sosial. Ikke bare bor han sammen med sin kone Ingeborg, men han er jo også leder av Fredrikshald Theaterselskab og treffer styremedlemmene jevnlig. På koronamessig vis så klart. Dessuten har Ola sitt verksted i hagen, og der har han tilbragt noen timer i koronatiden. Der har han malt et bilde:

En fullrigger! Fint, ikke sant?

Nå skal også Ola ta seg tid til å male festningsmur bak en soldat han malte i 2013:

En soldat som forsøker å stramme seg opp i møte med fienden. Men egentlig er han ganske redd.

Jeg har vært og besøkt Pontus flere ganger, men dit får jeg ikke dra nå. Men slik ser det ut hos Pontus på Lommelanda Kulle:

Pontus i sitt atelier, omgitt av malerier som han har laget til boken «Fredriksten festning – i 1718 datt’n».

De kunstneriske tvillingene er optimister, og ser lyst på fremtiden.

– Vi fortsetter å treffes her ute på broen, sier Ola, så håper vi det kommer en vaksine snart.

Hvem vinner det amerikanske presidentvalget da?

– Det blir vel Trump igjen, sier Pontus.

Ola nikker med en dyster mine.

– Men det spiller ingen rolle for oss, sier han. Vi skal treffes her hver uke uansett.

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer