Erasmus Tyrannus Rex

Fredag formiddag, mens jeg sitter på hjemmekontoret med dagens ørtende kaffekopp, og en begynnende hodepine etter litt for mange arbeidstimer foran skjermen, ringer telefonen min.

Det er fagleder på musikk, dans, drama, Sverre Magnus Heidenberg som ringer.

– Hei, Cath. Jeg hører at du skal skrive om 3.klasse sitt stykke på BomKræsjBang i kveld. Har du lyst til å komme å se det fysisk?

Jeg blir så forfjamset at jeg nesten ramler av stolen min. Fysisk? Asså, på ekte, ikke på en skjerm, men faktisk fysisk tilstede? Jeg har ikke fysisk vært tilstede på en konsert eller forestilling på godt over 1 år. Og jeg har nesten glemt at det går an å se teater i fysisk form.

Sverre forsikrer meg om at det er helt trygt smittevernmessig, og at dette er klarert fra høyeste hold, så jeg takker ja.

Ikledd munnbind, med sekken full av antibac, sniker jeg meg litt forsiktig inn i Sparebanksalen litt før klokken 19 fredag kveld.

Det første som møter meg er mer antibac, og en eske med munnbind. Og en hel haug med ledninger, datamaskiner og teknisk utstyr jeg ikke kan navnet på. Bak spakene sitter en mann med headset, dypt konsentrert. Det er 20 min til livestream, og de utrolige dyktige folkene i Nordic Medialab holder på med siste sjekk av det tekniske. Jeg lister meg forsiktig forbi og inn i salen.

Catharina på teater!
Fagleder på Musikk, dans drama: Sverre Magnus Heidenberg. Foto: Catharina Heide Amundsen.

Midt i rommet står en sirkel med stoler. Svarte og hvite. Midt mellom stolene står et knippe mennesker, kledd helt i hvitt, fra topp til tå. I alle fire hjørner står det kameraer, og helt svartkledde skikkelser. Og i et hjørne, med typ 5-6 meter avstand eller mer til alle kanter, står en stol til meg. Gurimalla, så glad jeg er for at jeg har tatt på meg en svart kjole! For med både scenen og kameraenes plassering, skjønner jeg fort at dette er en forestilling som spilles i 360 graders vinkel.

Enda godt jeg kan gjemme meg oppe i kroken min, og være litt usynlig.

Jeg føler at jeg er på en blanding av en forestilling, en filminnspilling eller et live program, som Melodi Grand Prix. Sverre Magnus roper ut tider i rommet. – 3 minutter til sending!

Skuespillerne virrer litt hit og dit, sier break a leg til hverandre, og rekker noen siste ord med regissør Maren Eikli Hiort. – 2 minutter til sending!

En av myggene har ikke lyd, det løpes for å finne nye batterier. – 1 minutt til sending!

Hvor har det blitt av rekvisitten min? Syns myggen min nå?

– 30 sekunder til sending!

Og rommet blir helt stille. Det velsmurte maskineriet som denne produksjonen er, vet alle hva de skal gjøre. Alle kameraer er klare. Skuespillerne glir lydløst ned på stolene sine, og inntar start-posisjon. Jeg kan høre regissøren trekke pusten dypt ned i magen.

– 5, 4, 3, 2, 1!

Det hele starter med et pang.

Jeg, som ikke er vant til så mye mennesker, lyd, lys og aktivitet, får umiddelbart gåsehud, fra topp til tå. Jeg er så spent at jeg sitter helt ytterst på stolen min, klar til å suge til meg hele opplevelsen.

Og det kan jeg love dere, for en opplevelse dette teaterstykket er.

Det hele begynner med Mats. Forsiktige, litt stille Mats, som liker å leke med dukker. Som kanskje liker gutter fremfor jenter. Som ikke har noen venner. Og som blir behandlet så utrolig dårlig.

Benjamin Elvestad Karlsen spiller Mats, som helst vil leke med dukker.

De andre skriker skjellsord. De mobber. De hvisker til hverandre når han går forbi. De dytter. De spytter på ham. Tråkker ham ned. De er så fæle som det går an å bli, når man går på ungdomsskolen, og man ikke passer inn.

Hjertet mitt blør her jeg sitter, og jeg har lyst til å reise meg opp å skrike at dette ikke er greit. Det er ikke lov til å være så stygge mot hverandre! Og jeg må virkelig konsentrere meg for å huske at dette bare er teater. Det er bare på liksom. For drama-elevene spiller disse grusomme mobbescenene med perfeksjon!

Historien blir fortalt så enkelt, så effektivt. Alle bevegelser har en funksjon. Og jeg kan se forakten i  øynene til Mats sine medelever. Og Mats sin fortvilelse over å skille seg ut. Å bli fryst ut. Å ikke passe inn.

Men så forsvinner Mats. Han reiser et år til USA på utveksling. Og når han kommer tilbake heter han ikke Mats lengre. Han heter Erasmus Tyrannus Rex. Og jeg kjenner han ikke igjen.

Skuespillerprestasjonene, og endringen etter denne turen til USA, er slående. Særlig Mats, er ugjenkjennelig når han kommer tilbake. Men også med-elevene har forandret seg.

Mats har endret seg…

Nå syns de at er Mats kul. Han får venner. Eller følgere, i det minste. For jeg tror ikke at noen av de egentlig kjenner Mats, eller forstår hva som beveger seg av mørke tanker bak den kule og kjekke fasaden.

Den store omveltningen i karaktertrekk, hos både Mats og elevene, skjer på bare sekunder.

Å klare å gå fra å spille en forsiktig, nesten stakkarslig rolle, til å plutselig være manipulerende, ovenpå og litt creepy, er nesten skummelt å se på.

Og når Mats setter den første røde prikken i ansiktet på en med-elev, begynner jeg å få bange anelser…

Vi får noen glimt av ting som har skjedd når Mats var i USA, og noen glimt av hva som kommer til å skje. Jeg burde være forberedt.

Siste scene foregår på et skoleball. Her skal det kåres årets blondine, årets bokorm og årets prins og prinsesse. Og Mats, som plutselig er skolens mest populære, er selvfølgelig årets prins. Men hvor er han? Hvorfor kommer han ikke når han ropes opp som vinneren av den gjeveste prisen?

Jeg har lest om stykket på forhånd, og vet jo egentlig hva utfallet av dette kommer til å bli, men hjertet mitt stopper nesten når vi kommer til slutten allikevel.

Ballets prinsesse kåres. Men hvor er prinsen?

Jeg klarer ikke å trekke pusten. Og jeg sitter igjen i det lille hjørnet mitt, helt i sjokk.

Hva skjer på skoleballet??

Dette stykket er mesterlig utført. Det er effektivt fortalt, elevene glir rundt på scenen som om de går på skinner. Ingen bevegelser er unødvendige, og det er full konsentrasjon.

De klarer tilsynelatende fullstendig å ignorere både meg og kameraene, og har fullt fokus på hverandre. De ser hverandre dypt inn i øynene, og lever så til de grader i øyeblikket.

Jeg kan aldri huske å ha sett så konsentrerte drama-elever noen gang.

Ekstra overrasket blir jeg derfor når jeg får vite at de bare har brukt 5 dager på å sette sammen forestillingen.

De har hatt teksten i noen måneder. Og de har jobbet litt med forskjellige scenarioer.

Men når hovedregissøren ble sykmeldt for kort tid siden, og en ny regissør måtte hoppe inn, så fikk de bare 5 dager på å sette dette sammen til noe.

5 dager på å jobbe ordentlig med tekst.

5 dager på å lære seg masse koreografi.

Og i tillegg måtte de hente inn en lydmann til, og han kom på plass på torsdag. Dagen før premiere.

Her sitter jeg, og tenker at elevene har jobbet med dette i minst et halvt år. Det må de ha gjort, for å klare å lage en forestilling som sitter så stramt. For å klare å spille en forestilling i 360 graders vinkel. For å klare å formidle denne grusomme historien, som er super aktuell og ganske politisk. Jeg er helt stum av beundring. 5 dager!

Flinke drama-elever. Foto: Catharina Heide Amundsen.

Jeg tar av meg hatten, og bøyer meg i støvet, og håper VIRKELIG at dere alle sjekker ut opptaket av dette utrolig viktige, vonde, superaktuelle og mesterlige utførte stykket.

Livestreamen blir liggende over påske, og du finner den her: https://bomkraesjbang.no/livestream

 

Skuespillere:

Amalie Hellesnes Berger

Benjamin Nicolai Elvestad Karlsen

Celine Aamodt

Dennis Karlsen

Melina Høili

Nadja Sigvartsen

Sanne Maria Pinâs Neeb

Selma Hegg

Silje Sørby Hansen

Synne Cecilie Wium Rauan

 

Regi – Ann Elisabeth Lande og Maren Eikli Hiort

Koreografi – Sverre Magnus Heidenberg

Lyd – Alfred Minge og Markus Riseth Karlsen

 

Teknisk crew:

Stream – Nordic Medialab

Lyd – Halvor Næss Diesen

 

Musikk og drama 3VGS:

Festivalsjef – Sverre Magnus Heidenberg

Musikalsk ansvarlig – Eileen Engebretsen

Produsent – Dennis Dahle Karlsen

Musikkprodusent – Melina Sæbø

Dramaprodusent – Melina Høili

Tekniskprodusent – Alfred Minge

Pr sjef – Synne Cecilie Rauan

PR/Webdesing – Amalie Hellesnes

PR/Trivsel – Selma Hegg

Sponsor sjef – Silje Sørby Hansen

Sosiale medier – Benjamin Elvestad

Videoprodusent – Jonad Andersen Evensen

Merchsjef – Trill Sofie Skram

Pressesjef – Ellen Marie Sørsdal

Økonomisjef – Nadja Sigvartsen

HMSsjef – Celine Aamodt

Crewsjef – Sanne Neeb

 

Samtlige elever og lærere ved musikk og drama

 

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer